Ulv, ulv

Benjamin Alexander Huseby har tidligere vist en overlegen evne til å se på forholdet mellom kunstbilder og motebilder. I denne mer komplekse utstillingen blir det med forsøket.

På et bord i kontoret på Fotogalleriet ligger et eksemplar av den siste utgaven av engelske Vogue. Bladet er merket med små røde klistrelapper som markerer fotoserien Heavenly Creatures fotografert av Benjamin Alexander Huseby, som for tiden viser utstillingen Natur & Ungdom i galleriet. Bildene i fotoserien viser unge jenter med langt lyst hår og hvite luftige klær, som lener seg melankolsk inntil hverandre eller som danser barbente og smilende nedover en slette i en nesten Bergmansk visjon av den nordiske sommeren.

Det finnes en rekke fotografer som kombinerer sitt arbeid som oppdragsfotografer med kunstnerisk virksomhet, og som på forskjellig vis problematiserer forholdet mellom foto i kunstsammenheng og andre fotografiske praksiser. I det samme nummeret av Vogue finner vi for eksempel serien High Modern av Nick Knight, der den rødhårede Karen Elson viser fram fotostudioets verktøy og virkelighet – et grep vi kjenner igjen fra samtidskunsten, om enn i mindre glamorøs form.

Det er likevel sjelden at forholdet mellom de to virksomhetene er blitt framvist så tydelig som da Huseby, på en utstilling på det nå nedlagte galleri Schaufenster i 2003, rev ut sine egne fotoserier i diverse moteblader og hang dem opp på veggen i galleriet. Gjennom denne enkle gesten, der han som kunstner approprierte sin egen virksomhet som motefotograf, pekte han blant annet på hvordan de to virksomhetene forholder seg til begrepene original og reproduksjon. Fotoserien i magasinet kan reproduseres i det uendelige, men mister mye av sin glans når den rives ut av bladet. Kunsten derimot er besatt av originalen, men har ingen preferanser om hvordan denne originalen framkommer.

Husebys nye utstilling kan også sies å spille på forholdet mellom samtidskunstens fotodiskurs og andre fotografiske genrer, og mellom original og reproduksjon. Men bortsett fra fotoserien i Vogue på kontoret – som viser ungdom og natur i idealisert form – er det her andre fotogenre som settes i spill. Plassert i lave glassmontre i utstillingslokalet finner vi bilder i forskjellige størrelser av lasershow fra raveparties, ulver i snøen, samt noen oppslåtte naturbøker med bilder av krystaller.

Den enkle og effektive framvisningen av fakta som vi så på Schaufenster-utstillingen er her byttet ut med noe langt mer komplekst og diffust. Natur & Ungdom virker mer som en framvisning av et felt av mulige koblinger enn som et utsagn i seg selv. En av disse er koblingen mellom laserbildene – som er tatt på forskjellige raveparties i England, der bruken av hallusinogene stoffer er utbredt – og krystallene vi finner i metamfetamin (eller crystal meth), et partydop som er svært utbredt i ravemiljøet. Den lille katalogen som er laget til utstillingen kommer med flere. Her kan vi lese fragmenter fra tekster om barn som vokser opp blant ulver, om ulvehylet som kommunikasjonsform, om subkulturer og rusbruk, samt romantiske betraktninger om kunst og kunstnere av blant andre Jan Bas Ader og Agnes Martin og skisser og tegninger av Hilma af Klimt.

Ulvebildene følger en idealisert dyrebildetradisjon som fotografiet har arvet fra maleriet. Myten forteller oss om den ensomme naturfotografen som oppholder seg i uker i strekk i naturen for å fange det unike øyeblikket. Men vi har vanskelig å se for oss den feterte motefotografen i en slik rolle. Samtidig ser ulvene alt for godt ut til å være ville. Det ser mer ut som om de er hentet fra katalogen fra en villdyrspark, enn som de magre dyrene vi kjenner fra reportasjer om ulven i norske skoger. Bildene fra ravepartyene derimot vet vi at er tatt av fotografen selv og på stedet. Men i stedet for å fange de dansende ungdommenes bevegelser, fokuserer han på på lasershowet over dem. De abstrakte formene kan både minne om abstrakt maleri og om 60- og 70-tallets hippiebilder.

Feltet som utstillingen danner er fullt av mulige og umulige sammenkoblinger. Men etter min mening mangler den en story som kan ta disse koblingene opp i seg og som jeg som betrakter kan ta tak i. Selv etter å ha vært gjennom utstillingen flere ganger, blir de enkelte elementene stående som løsrevne fragmenter. Tettheten av referanser både innad i kunsthistorien og utad virker unødvendig og påklistret. Hvorfor gjøres det for eksempel et nummer av at bordene i utstillingen er tegnet av Bauhaus-arkitekten Marcel Breuer? Og hvilken funksjon har adapsjonen av Joseph Beuys sin coyote-performance annet enn som en avansert form for namedropping? I stedet for å svare sender utstillingen meg enda en runde rundt i jungelen av referanser. Og når det kommer til stykket – etter Marthe Thorshaugs strålende mockumentar Ulvemannen om illegal utsettelse av ulv i norske og svenske skoger på avgangsutstillingen i 2004, var jeg egentlig godt fornøyd når det gjelder ulver i norsk kunstsammenheng.

I Hanne Mugaas sin katalogtekst skriver hun at å orientere seg i dagens billedvirkelighet krever en enorm smidighet og evne til selv å prege de bildene vi blir utsatt for. Mye av samtidsfotografiet handler nettop om å undersøke hvordan vi leser forskjellige typer bilder, og om hvordan samspillet mellom forskjellige billedkulturer foregår. Huseby har tidligere vist en overlegen evne til å se på forholdet mellom kunstbilder og motebilder. I denne mer komplekse utstillingen blir det med forsøket.