Ut av fasten

Jeg startet høsten friskt med et besøk på en åpning på et av Oslos – relativt – nyåpnede mindre gallerier. Men jeg klarte ikke å finne frem og ble gående opp og ned den samme gatestubben i sikkert en halvtime, som en NPC som plutselig, meningsløst, hadde blitt skjenket bevissthet. Da jeg endelig fant frem til Calle Segelbergs utstilling på Van Etten, var den stengt. En time senere åpnet den igjen, uten forklaring.

Tatt i betraktning nedstengningen – ikke av utstillingen til Segelberg, av samfunnet – har det vært en kontraintuitiv sterk tilvekst av nye (halv-)kommersielle og kunstnerdrevne gallerier i Oslo de seneste par årene: Femtensesse, Hulias, Santalarosa, Caravan, Van Etten, Hermetiske skygger, Kosa, 222T, Vasli Souza, K4, Isca, Kösk – har jeg glemt noen? Tempoet på programmet har dessuten endret seg. Snarere enn å slås på og av med noen egentlig ontologisk konsekvens, slik de pleide, er inntrykket mitt at mange av disse stedene nå heller pendler mellom et (mer eller mindre) aktivt modus og en slags limbotilstand – som ikke kun skyldes pandemien.

Der utstillingen var kunstens primære medium i min barndom, ser denne funksjonen i dag til å være tatt over av plattformen; alle kunstnere i oslo driver sitt eget galleri/forlag/produksjonsselskap. Med statusen som primærmedium følger insentivene til å innovere; den kunstneriske intensjonen har vandret oppover abstraksjonsstigen, kunne man si, fra verk til utstilling til plattform, eller med andre ord: fra objekt til rom til distribusjon. Som for å illustrere åpner Femtensesse i midten av september soloutstilling med den sveitsiske kunstneren Manuel Schneider i samarbeid med Faltpavillon, et omreisende «utstillingsfartøy» drevet av kunstnerne Michael Ray-Von og Finn Curry. Schneiders arbeider blir å finne i deres popup-telt i bakgården til Ila Pensjonat.

Kunstens bevegelse over i mer ustabile distribusjonsstrukturer utfordrer forestillingen om at offentlighetens tilgang er dens primære eksistensbetingelse. Koronanedstengingen virker å ha åpnet kunstens øyne for at den strengt tatt ikke trenger verken et (eksternt) publikum eller medias oppmerksomhet i den grad den innbilte seg. En allianse med utsiden vil alltid trenges av økonomiske grunner, men kunsten lever forholdsvis godt – en stund – uten å bli sett, ganske enkelt ved å tære på fettlagrene sine, som under en periodisk faste.

Indikativ for fremveksten av et slikt kunstens parallellsamfunn er også den skjermende strategien som kan spores i en del yngre kunstnerskap, der de trekker seg inn i en verden av ømfintlig håndverk og økologisk samvittighet. I de dunkle krokene på gruppeutstillingen Ormer tære all min saft som innledet høsten på kunstnerdrevne Destiny’s i Oslo – opplyst kun av noen bisarre ufolignende lamper signert Louis Scherfig – inngikk til alt overmål noen nødtørftige sankerassemblager av duoen Kvae & Bark, bestående av naturmaterialer, spiselige og ikke, enkelte av dem nedlagt til fermentering i små syltetøyglass. I september dukker Rickard Aall opp på samme galleri. Ingen informasjon er ennå tilgjengelig om denne utstillingen, men hans forrige på galleriet, Perlende (Hørespill på engelsk), startet, står det på galleriets hjemmeside, med «et fåfengt forsøk på å lage film uten bilde, hjemme i egen stue, mens verden brenner».

En tiltalende gren av denne skjermingstrenden er mumblecore-maleriet, som blant andre Segelberg er en eksponent for. Hans høye portretter av menneskekropper i tvilrådige positurer i blandet teknikk på papir, skalv fra tynne snører festet i taket på Van Etten. På baksiden kunne man se rifter i arket fikset med teip. Figurene lignet anonyme festdeltakere som hadde løsnet fra bakgrunnen for et øyeblikk, og nå lengtet tilbake. Identifikasjonen med det ordinære, nesten transparente fant et umiddelbart kontrapunkt på gaten rett utenfor, hvor Agatha Wara – som en kameratslig provokasjon – hadde laget et provisorisk stand med en bunke glossy plakater med bilde av seg selv som hvitkledd eventyrprinsesse til hest, som hun ville ha signert av åpningsgjestene. Til en kommende utstilling på Studio 17 i Stavanger, forklarte hun. Denne har i løpet av tiden det har tatt meg å skrive denne artikkelen, rukket å åpne og stenge. Wara stiller senere i høst ut på Santolarosa, bestyrt av kunstneren Arild Tveito. For tiden viser han en utstilling med den italienske kunstneren Andrea Romano, fulgt av Segelbergs mumblecore-kollega Urd J. Pedersen.

På Kunstnerforbundet går Hege Nyborgs utstilling Bildene vil forsvinne – ildfluer, søvnløshet og glemsel i dialog med fire verk fra 1930-tallet, som alle tidligere er vist på Kunstnerforbundet og slik inngår i det Nyborg kaller «institusjonens ubevisste samling». Den arkivale melankolien er mindre påtagelig i Brit Fuglevaags utstilling vegg i vegg, titulert etter materialene – ull, lin, sisal, plast og papir – som er basis for hennes energiske tekstilarbeider. Adjektivet energisk pleier også å passe på Ida Føllings arbeider, som samtidig med blant andre fotograf Dag Nordbrenden, blir å se på Kunstnerforbundet i slutten av oktober.

En sang av den meksikanske sangeren og transkvinnen La Bruja de Texcoco danner lydspor til en ny film av Dora Garcia om de feministiske protestaksjonene som har funnet sted i Mexico de siste årene. Denne vises sammen med filmen Love with Obstacles (2020) som tar for seg arven etter aktivisten og forfatteren Alexandra Kollontai, Russlands ambassadør i Mexico fra 1926 til 1927 – i utstillingen If I could Wish for Something, som åpner på Fotogalleriet neste uke – og understreker parallellen mellom den meksikanske og den russiske revolusjonen, særlig med henblikk på kvinnekampens skuffelser.

For årets utgave av Skulpturtriennalen, den tiende i rekken, er det det offentlige rommet som står på agendaen. Tidligere har triennalen gått for seg på Vigelandmuseet, men i år avholdes den i arrangøren Norsk Billedhoggerforenings egne lokaler og sammenfaller med foreningens 75-årsjubileum. Mange av verkene vil kunne oppleves utendørs, i grøntområdene mellom foreningens adresse i Hekkveien og Tøyen. På kunstnerlisten figurerer navn som Andrea Bakketun, Ayatgali Tuleubek, Gisle Harr, Louise Jacobs.

Syv utstillinger går av stabelen parallelt når det nye Munchmuseet i Bjørvika åpner i oktober. Hovedattraksjonen er dialogutstillingen med den britiske samtidskunstneren Tracey Emin, som i anledning utstillingen også vil skjenke Oslos waterfront den permanente ni meter høye bronseskulpturen Mother. Med sin kontroverspregede resepsjonshistorie og eksplisitte referering til Munch i egne arbeider, er Emin en samtalepartner som synes å ha ventet i kulissene en stund. Uavhengig av kvaliteten på Emins oeuvre blir jeg spontant sugen på en dialog på Munchmuseet som tok oss forbi slike forutsigbare partnervalg, der kunstnergestaltens slående samsvar med Munchs – via selvmytologisering, normoverskridelse, forfallsfokus osv. – er det suverene kriteriet. Hva med Munch og – og nå tar jeg et navn rett ut av luften – Kurt Johannessen, tilsynelatende forsonet med værens sjelelige kastevinder og aktuell denne høsten med sin undrende terapeutiske absurdisme på Tag Team Studio i Bergen? Nåja. Neste gang!

På Henie Onstad Kunstsenter åpner ingen nye utstillinger denne høsten. I stedet reaktiveres utstillinger som åpnet før sommeren med nye verk. Forrige uke var det Anna Daniells, Germain Ngomas og Pedro Goméz-Egañas tur til å intervenere i den pågående samlingsutstillingen Oppgjørets time, som viser et utvalg fra Sonja Henie og Niels Onstads opprinnelige, mannsdominerte kunstgave til senteret i dialog med nyproduksjoner av samtidskunstnere. Således får Pablo Picasso, Max Ernst, Fernand Leger, Jean Dubuffet, Miro et al. selskap av blant annet Daniells fem meter høye skulptur En gave fra en kvinne. 3. september innvies senterets nye fløy Sal Merz, oppkalt etter Kurt Schwitters’ ekspansive collageteknikk, med performancer av Marthe Ramm Fortun og Florian Kaplick. Utstillingen Merz! Flux! Pop! viet Schwitters og hans kollegaer og etterkommere, åpnet allerede før sommeren.

Nitja senter for samtidskunst, som flyttet inn i nytt bygg i Lillestrøm sentrum i vinter, byr senere i høst på en utstilling med Børre Sæthre. I The Sound of the Atom Splitting, med åpning i starten av oktober, får vi presumptivt se populærkulturens spektakulære scenografier tweaket og eksportert til immersive installasjoner med dystopisk-surrealistisk-erotiske over- og undertoner.

Høsten byr også på to store gruppeutstillinger med tunge økopolitiske tema. The Ocean, som åpner på Bergen Kunsthall denne uken, tar utgangspunkt i kystbyens forhold til havet. Stikkord er klimaendring, internasjonal handel, kolonihistorie, og til utstillingen bidrar blant andre Sol Calero, Nina Canell, Ina Hagen, Willem de Rooij, Tabita Rezaire, Susan Schuppli, Allan Sekula og Wolfgang Tillmans. På Stavanger kunstmuseum griper utstillingen Opplevelser av olje, kuratert av Anne Szefer Karlsen og Helga Nyman, etter «det mulige trauma (sic) som utvinningen av fossile brensel har skapt for samfunn og for enkeltindivider». Kunstnernavnene skal annonseres i løpet av august.

Hordaland kunstsenter i Bergen åpnet denne måneden en utstilling med Stein Rønning, som fortsetter å snu og vende på skultpurer og fotografier og relasjonen disse mediene i mellom, i et spill som balanserer mellom postminimalistisk edruelighet og underkommunisert komedie. Også denne gang påkalles kunstnerskapets urscene, da Rønning skal ha frembrakt en leirskulptur i blinde. Presseskrivet opplyser at det er 25 år siden, men jeg har notert meg at dette utspant seg i 1989, altså for 32 år siden. Kanskje er hendelsen som refereres en like ustadig størrelse temporalt som Rønnings skulptur har vist seg å være materielt, med henblikk på dets utallige inkarnasjoner og transformasjoner gjennom årene. Til kontrast er det uvilje mot gjentagelse som skal kjennetegne kunstnerskapet til maleren Arvid Pettersen. Skal man rekke å se retrospektiven på Kode med Pettersens malerier fra de siste fem tiårene, som åpnet i mai, har man bare et par uker på seg.

På Entrée kan man nå se Lisa Seebachs I’d Rather Be Rehearsing the Future. Verkene hennes i keramikk og metall hevdes med lyrisk patos å ta oss med til en verden hinsides bristepunktet, en forvirrende og skremmende fremtid, men hvor det likevel skal gå an å skjelne en utopisk kjerne, «som et sølvskinn fra avgrunnen». Mer forankret i nået metodisk og tematisk er dyplytteren Elin Már Øyen Vister. Fra neste uke kan man på Lydgalleriet i Bergen se et utvalg arbeider fra prosjektet Soundscape Røst 2010-2020, der hen med øysamfunnet Røst som case ved hjelp av feltopptak, intervjuer, musikk og lydcollager undersøker innvirkningen av industrifiske, forurensning og sosialpolitikk på kulturelle og naturlige landskap.

I Frida Orupabos utstilling på Kunsthall Trondheim med åpning i slutten av september, fortsetter kunstneren kryssingen av gamle arkiver med sosiale medier og kretsingen rundt spørsmål knyttet til svart identitet. Kunstkritikks Frida Sandström beskriver treffende i sin anmeldelse av Orupabos utstilling på Galleri Nordenhake i Stockholm i 2018 kunstnerens prosjekt som «en dekolonial läsning av collaget». Steinar Haga Kristensen, en annen kunstner med identitet på agendaen, ble nylig utropt til vinner av Lorck Schives kunstpris for verket Ultraidentifikasjonspaviljong – en ifølge juryen kompromissløst fascinerende, kaleidoskopiske ansamling av stiler og medier. Fortsatt er det mulig å se utstillingen med bidrag også av Matias Faldbakken, Kira Wager og Tori Wrånes på Trondheim kunstmuseum.

Senere i høst inntar den danske maleren Georg Jacobsen (1887-1976) Trondheim kunstmuseums avdeling på Gråmølna med sine nitid konstruerte stilleben. En annen malende danske dukker opp på Kristiansand Kunsthall, som i slutten av oktober presenterer en retrospektiv med den tyskfødte Ursula Reuter Christiansen. Utover danskheten deler Christiansen øyensynlig lite med Jacobsen; snarere enn å søke etter prinsipper for å skape orden i bildet, er maleriet for Christiansen, som har bakgrunn i 70-tallets feministbevegelse, en fond for kroppslig utagering og identifikasjon: «Jeg er bildene mine, bildene mine er meg». Sitat slutt.