En mann kledd i pastellfarger og en glinsende, kjegleformet papirhatt, ser dvelende inn i kamera i åpningssekvensen til kortfilmen Paara av Goutam Ghosh og Jason Havneraas, som hadde premiere på Kunstnernes Hus forrige søndag. Figuren representerer antakeligvis den nitti år gamle magikeren som filmen skal handle om, som er «ute av stand til å skille mellom minner fra magien og minner fra virkeligheten». Dette plottet er imidlertid lite synlig i filmen, som består av en sammenstilling av tablåer snarere enn en rendyrket fortelling. Det som likevel binder scenene sammen er en fortellerstemme, men stemmens tale er såpass høytravende at det er vanskelig å si hva filmen ønsker å kommunisere.
Havneraas har tidligere interessert seg for antroposofimiljøer, og flere av filmens tablåer minner om ritualer og scener som kunne ha utspilt seg under en festival på Steinerskolen. Det er mange fargerike flagg og vimpler, og filmens scenografi og kostymer følger et litt naivt og eventyraktig spor. En sykkel kledd i papir forestiller en hest, mens tre krypende mennesker i elegant avrundede, blå plakater ligner onde dyr.
Et tema i filmen virker å være en visualisering av hvordan minnet opererer. Gjennom kostymene, filmens golde landskap og kameraets lett dirrende tagninger i kornete oppløsning gis dette temaet et mystisk anstrøk, eller et preg av magisk realisme. I en av scenene sender en mann, sittende ved vannkanten, en stokk til en annen som befinner seg ute i vannet. Samtidig beskriver fortellerstemmen vann som et lagringsmedium; det husker alt som har eksistert, helt siden vannets opprinnelse. Karakterenes forhandling med stokken over det gjennomsiktige, men flyktige og kompakte vannet, virker som en metafor for hukommelsen, og for filmen som medium.
Ideen om at vannet husker kan utvides til å gjelde det analoge filmmediet, som også danner en kjede av hendelser fra lysets impregnering på filmrullen til projektorens fremvisning. En lignende idé, om teknologi som en slags magisk drivkraft, var også tema i samtalen i etterkant av filmen, ledet av stipendiat Sara R. Yazdani fra Universitetet i Oslo. Dessverre var samtalen like oppstyltet som filmens fortellerstemme, og det ble ikke tydeligere hva regissørene ville formidle. Ghosh jobber selv i India, og i samtalen ble det vektlagt at filmen fant sted i «det globale sør», men ingen av regissørene ville gjøre noen politiske uttalelser omkring dette poenget som ble hengende i løse luften. Det finnes allerede nok «statements», sa Havneraas. Men filmen, som var regissørenes debut, ville nytt godt av et tydeligere standpunkt og en strammere regi. For tiden vises imidlertid kortere loops av Paara i Goutam Ghoshs utstilling på galleri Standard (Oslo) som åpnet forrige fredag, og en slik presentasjon fungerer kanskje bedre enn en storslått visning i kinoformat.