Norsk kunstårbok 2021 kom fra trykk for noen uker siden, og fredag 5. november er det lansering i Bergen. Under lanseringen i Oslo forrige uke inviterte redaktør Susanne Christensen til samtale med de tidligere redaktørene Olga Schmedling og Elisabeth Tetens Jahn, som grunnla årboken i 1992. Et intervju med de to finnes også å lese i boken, som en foregripelse av neste års 30-årsjubileum. Her går de i dybden av hva årboken har vært, endringene i kunstfeltet og medielandskapet den har vært vitne til og diskuterer rollen årboken kan tenkes å fylle i fremtiden.
Årboken er fremdeles den eneste årlige utgivelsen om norsk kunstliv. Opprinnelig ble den utgitt av Kunstnernes Informasjonskontor, som ble nedlagt i 2010. Etter et mellomspill hos forlaget Pax gis boken fra og med denne utgaven ut av Stiftelsen Norsk kunstårbok i samarbeid med forlaget Uten Tittel.
Christensen er forfatter og kritiker og har lang fartstid som skribent i Vagant, hvor hun også har vært medredaktør. Hun beskriver årboken som et tidsskrift, et forum for lange, grundige tekster. Imidlertid ser hun at den trenger flere bein å stå på, og hun er åpen for å utvikle den i nye retninger. Hun presiserer at situasjonen er prekær, og å sikre årbokens fremtid, står høyt på agendaen. Intervjuet ble gjort på e-post.
Gratulerer med ditt første nummer som redaktør av Norsk kunstårbok. Kan du gi noen frampek om hva årets nummer handler om?
Til å begynne med tenkte vi på andre tematikker, men det ble klart at det kun kunne være «krise». Kunståret 2020 ble unikt på grunn av pandemien, museer og gallerier – og vi alle – var i en uventet og ukjent situasjon under nedstengningen. Den hadde omfattende konsekvenser globalt, og dermed også for den norske kunstverden. Nedstengningen skapte uro i et felt som allerede har det økonomisk trangt. Som leder for Norske Billedkunstnere, Ruben Steinum, skriver i essayet sitt, har kunstnere og kulturarbeidere en lappeteppeøkonomi; mange jobber som frilansere og det er allerede en meget stor grad av økonomisk usikkerhet i feltet. Vårt tema er utviklingskriser, et positivt syn på krisen som nødvendig vei mot forandring og forvandling. Vi fokuserer også på kreativ bruk av teknologi, for det ble også en tid med akutt innovasjon for å nå frem til publikum når fysiske rom ikke var tilgjengelige. Vi ser også mot Nordnorge. Det skjer mange interessante ting i nord, blant annet en boom i samisk kunst som kan være med å lære oss om en mer anti-antroposentrisk omgang med ikke-menneskelige vesener og vekster.
En av de beste tingene som skjedde under arbeidet var at jeg fikk kontakt med de grunnleggende redaktørene Olga Schmedling og Elisabeth Tetens Jahn. Jeg tar forskudd på neste års jubileum med et intervju med de to pionerene. Vi tre har zoomet hyppig og ble et slags team; det var både støttende og lærerikt for meg. Norsk kunstårbok er et enestående arkiv over forandringer i den norske kunstverden fra 90-tallet til nå. Vi har gjennomgått et teknologisk paradigmeskifte, både globalisering og internasjonalisering har speedet tempoet opp. Informasjon er ikke lengre et langsomt og seigt materiale som det var da Olga og Elisabeth startet projektet.
I intervjuet med Schmedling og Tetens Jahn kommer det frem at de fra starten av hadde en utvelgende tilnærming og at de tidlig bestilte inn refleksjonstekster til årboken. Det synes jeg er viktig å løfte fram.
Så snart Norsk kunstårbok begynte å finne sin form, altså ikke med den første boken fra 1992, som er ganske vill og som Olga og Elisabeth ga ut uten støtte fra et forlag, består den både av oppsummerende årbokaktige tekster og reflekterende tekster som tegner linjer som strekker seg utover kalenderåret. Man formidler også den andre veien, fra utlandet til Norge; hva er land art, for eksempel. På den måten er man med å påvirke et relativt konservativt kunstliv. Oppgaven er ellers meget bundet de første årene. Det er et ideal om en kunstnerstyrt kunstverden, men det er en brytningstid der redaktører, kuratorer og kritikere vokser seg sterkere. Kunstorganisasjonene ønsker seg en tilnærmet demokratisk representasjon, men det er ikke mulig når stemmene blir flere og flere og uttrykket mer og mer mangfoldig. Som jeg ser det blir det etter hvert en krise i årbokdelen. Verden er ikke så overskuelig lenger.
Hvordan vil du beskrive situasjonen årboken befinner seg i nå?
Det er tydelig at boken har mistet mange av sine opprinnelige funksjoner som direkte formidlende mellomledd mellom kunstnere og utstillingssteder og som eneste kommunikasjonskanal til utlandet. OCA (Office for Contemporary Art Norway) kom til i 2001 og dessuten har kunstnerne selv overtatt PR-funksjonen på internett. Boken er klar for nye oppdrag, funksjoner og tilhørsforhold. Flere aktører som tidligere har bidratt økonomisk til bokens eksistens har trukket seg. Utenriksdepartementet (UD) har vært med fra starten, boken har tradisjonelt vært tospråklig og del av en kommunikasjon til utlandet. Nå mener UD at de ikke har bruk for boken lenger, deres kontakter leser Kunstkritikks internasjonale utgave, som er helt strålende, men en nettside kan ikke erstatte et bokobjekt. Samarbeidet med forlaget Pax slutter med denne utgaven, og vårt nye forlag er Uten tittel, som vi har hatt et strålende samarbeid med, men de kan ikke overta alle utgifter til produksjon og distribusjon som Pax bar.
Hva er prosjektet ditt som redaktør?
Jeg har stor kjærlighet til det kunstkritiske essayet, som jeg ser på som en eksperimentell sjanger. Kunstverdenen har ikke alltid vært så god til å skrive og behandle tekster. I lang tid har det vært comme il faut å levere teoretisk overlessede tekster, og disse får ofte ikke tilstrekkelig redaksjonell motstand og ender opp som et slags tomt glitterverk. Det bør være mulig å skrive levende, engasjerende og formidlende uten å senke loftet så langt ned som man gjør i litteraturens verden, der alle romaner etterhvert tar preg av selvhjelpsbøker. Jeg vil også medvirke til en desentraliserende bevegelse, jeg er jo bergenser på tross av mitt danske opphav, og ser med entusiasme på nye kunstkritiske plattformer som CAS i Stavanger, Art Scene Trondheim og Hakapik i Tromsø. Hva skjer i Vadsø? Det vil jeg vite, og er glad for at jeg har et geografisk spredt redaksjonsråd, hvor flere har veldig godt innblikk i utviklingen i nord. Norsk kunstårbok må bli tospråklig igjen, ikke bare som kommunikasjon til utlandet, men for å inkludere den allerede ganske internasjonale kunstverden i Norge, der spesielt studentene på kunstakademiene trenger en plattform og en stemme.
Skyldes det teoretisk overlessede språket ettervirkningen av tidsskrifter som October, eller er det et forsøk på å forankre kunnskapen sin en annen plass enn i kunsthistoriefaget? Vil du trekke frem noen idealer for det kunstkritiske essayet du vil dyrke?
Tidsskriftet October og deres nettverk har definitiv stadig stor påvirkningskraft. Det var nok en motstand mot platt kunsthistorisk formidling til fordel for mere abstrakt kunstfilosofisk refleksjon. Det er ofte ikke originalene som er problemet, men de som forsøker å etterligne. Den svermerisk October-forelskede teksten fikk lov å herje og ble til International Art English. Det mest hemmende er frykten for å være konkret, og for å ta feil og ikke kjenne kodene. Dermed blir det gangbart å være fluffy for da bevarer man en mystisk positur. Måten Chris Kraus skriver i feltet mellom skjønnlitteratur, essayistikk og kunstkritikk er jeg selvsagt inspirert av, men jeg har mangfoldige inspirasjonskilder, blant annet New Journalism og cultural studies-tradisjonen som står sterkt i England, med for eksempel Mark Fisher, måten han leste musikk og film inn i en politisk sammenheng. De som kjenner meg som skribent i andre sammenhenger vet at jeg er glad i popkultur, men som redaktør styres jeg i mindre grad av egne preferanser. Tekstene som publiseres må ha sin egen integritet og sitt eget uttrykk.
