Coast Contemporary er et pågående prosjekt i krysningspunktet mellom utstilling og konferanse. Hvert år inviteres kunstnere, kuratorer, samlere, museer og representanter fra andre fagfelt til å vise sitt arbeid og snakke sammen. Årets utgave har fått tittelen Constructing Structures og har som tema alder i kunstfeltet, først og fremst fra et kvinnelig perspektiv. Ideen startet med at grunnlegger og kunstnerisk leder Tanja Sæter merket et gradvis frafall blant sine kvinnelige kunstnerkollegaer.
– Det er et kjempeproblem at kvinner detter av lasset når de bikker 38, har fått barn og barna begynner å bli tre-fire år. Sakte men sikkert forsvinner man ut i periferien. Det at det inntreffer sent, gjør det ekstra vanskelig å ta tak i problemet, fordi ting kan se bra ut fra utsiden og man opplever at det ikke er noen å klage til, mener Sæter.
Coast Contemporary har fått støtte fra Kulturrådet til en toårig satsning med et nytt kvinneprogram, som skal lanseres under årets tre dager lange konferanse. I tillegg bys det på en utstilling med planlagte aktiviteter, og alt finner sted på Hovedøya i Oslo. Sæter sier hun i denne omgangen ikke vil fokusere på hvem som har blitt glemt eller som burde vært trukket fram i kunsthistorien, men på hvordan man kan bygge på historien og gå videre.
En mulighet for kunstnere
Siden 2017 har Sæter organisert Coast Contemporary i den hensikt å etablere en møteplass og være mellomledd for ulike kunstarbeidere, for å fremme samarbeid i kunstfeltet. Formatet utviklet hun delvis på bakgrunn av erfaringer fra tiden som leder for Oslo Open, et arrangement der kunstnere åpner atelierdørene sine for publikum. Hun ønsket at Oslo Open skulle være noe mer, at det også skulle innebære en mulighet for de involverte kunstnerne til å få flere internasjonale oppdrag. Derfor inviterte hun internasjonale kuratorer, samlere og museumsdirektører, med støtte fra Utenriksdepartementet.
– Det jeg så etter noen utgaver, var at de internasjonale gjestene begynte å jobbe sammen, uten nødvendigvis å involvere de norske kunstnerne. Problemet var at atelierbesøkene var for korte, slik at for eksempel kunstner og kurator ikke ble godt nok kjent. Hvis man i tillegg matcher feil kunstner og kurator så blir det ingenting av det. Kunst er personlig, og det tar tid å introdusere et kunstnerskap.
Over tre år har prosjektet, ifølge Sæter, lagt grunnlag for rundt 200 samarbeid med norske kunstnere i elleve land, blant annet med Pompidou-senteret i Paris, Tate Britain i London og Kiasma i Helsinki, samt en rekke norske institusjoner. Samarbeidene vokser ut av nettverksbyggingen som skjer under arrangementene.
– Det er no strings attached fra Coast Contemporary sin side. Jeg tror det er viktig at vi ikke kommer løpende etter folk med logoen vår på initierte samarbeid. Mange institusjoner ville nok ikke kommet hvis de følte seg presset til å drasse med seg oss videre på lasset. Alle står fritt til å jobbe i etterkant, det er meningen med Coast, men det er selvfølgelig hyggelig med tilbakemelding.
Alle typer nettverk
Sæter forteller at inspirasjonen til prosjektet også kommer fra hennes oldeforeldre. Henry Sylvester Williams fra Trinidad og Agnes Powell fra London var aktive borgerettighetsaktivister og arrangerte den første pan-afrikanske konferansen i Westminster i London i 1900, hvor blant annet den kjente amerikanske sosiologen og borgerrettsaktivisten W. E. B. Du Bois deltok og senere ble fanebærer for bevegelsen.
– Det som inspirerer meg er hvordan de kjempet for en sak på vegne av mange med felles interesser. Jeg er også veldig inspirert av dette uformelle nettverket som etter hvert ble globalt og som er aktivt den dag i dag. Jeg er opptatt av å få kunstarbeidere til å støtte hverandre mer. Hvis ikke vi kan støtte hverandre, hvor skal støtten komme fra da?
Sæter understreker at hun er opptatt av alle typer nettverk, også de hun er skeptisk til. En ambisjon er å få minst en representant fra Frimurerlogen som medlem av arbeidsgruppen, selv om medlemskapet aldri vil kunne gjengjeldes.
– Det er spesielt interessant at de har en parallell økonomi. De har gamlehjem, begravelseskasse og noen interessante løsninger på økonomisk støtte for medlemmene sine, og de er svært aktive i kunstfeltet. Noe av det viktigste, mener jeg, er at de har bygninger. De har loger i hele verden. Det er selvfølgelig problematisk at det ikke er lov for kvinner å være medlem.
Kvinners historie blir glemt
I kontrast til tidligere, har årets utgave av Coast Contemporary vært tvunget til å finne løsninger som ikke innebar for mye reising. Sæter besluttet likevel å holde på den fysiske sammenkomsten som format, i stedet for å live-streame. Valget falt på Hovedøya utenfor Oslo og øyas historie er blitt en del av programmet.
I forbindelse med krigsjubileet i år har inngangen til en tunnel bygget av nazistene under okkupasjonen, som det norske forsvaret stengte og skjulte etter krigen, blitt gjenåpnet. Sæter reagerer på at det ikke finnes spor etter øyas interneringsleir for kvinner som var mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under okkupasjonen.
– Minnet om den voldelige mishandlingen av kvinner på øya er utradert fra vårt kollektive minne. Hovedøya het De fortapte pikers øy på folkemunne i Oslo. Man burde i det minste fått endret skiltingen på øya, så denne historien også kan komme frem, mener Sæter.
Fra et av militæranleggene på øya kan man se over på Fram- og Kon-Tiki-museet, som huser farkostene oppdageren Thor Heyerdahl benyttet til sine ekspedisjoner. Sæter mener kontrasten er med på å vise hvor viktig det er å kreve bygninger til sin historie.
– Hvordan huskes kvinners historie når det nesten ikke går an å knytte et kvinnelig navn til et bygg? Thor Heyerdahl, som var frimurer, har et museum bare til båten sin, men vi har ikke engang noe sted til historien vår. Det er et problem, fordi man huskes gjennom ruin. Jeg håper vi kan få på plass et kvinnekunsthistorisk museum i Oslo, for eksempel i bygget som tidligere huset Museet for samtidskunst.
Selve konferansen finner sted 15. – 17. september i Lavetthuset og andre steder på Hovedøya. På programmet står blant annet krigsminnevandringer, skulpturvandringer, kunstnersamtaler, presentasjoner og workshops. Utstillingen står fram til 18. oktober, med bidrag fra 22 norske og utenlandske kunstnere.
