I dag, fredag 22. oktober kl. 17, åpnes dørene til det nye Munchmuseet for publikum. De som ikke allerede har skaffet seg billett for innslipp i museet, må imidlertid nøye seg med å delta på gatefesten utendørs, med offisiell åpning med Kongeparet, et bestillingsverk av komponisten Koka Nikoladze og musikalske bidrag fra en rekke andre artister.
Det nye museumsbygget er tegnet av arkitektbyrået Estudio Herreras og rommer 11 utstillingssaler fordelt på 13 etasjer. Med sin nye kursiverte logo og grå, perforerte aluminiumsfasade tårner det vertikale bygget over Bjørvika. Denne uken kan innsiden endelig oppleves i sin helhet gjennom syv åpningsutstillinger og et åpningsprogram.
Munchmuseets avdelingsdirektør for Utstilling og samling, Jon-Ove Steihaug, sier til Kunstkritikk at han håper arkitekturen vil bidra til gode kunst- og kulturopplevelser.
– Det er en kvalitet i vekslingen mellom det å fordype seg i kunst og det å kunne trekke seg tilbake og se utover byen. Å først gå inn i en slags «utstillingshule» hvor det ikke er dagslys, så komme ut i dette dynamiske arealet med rulletrapper hvor man kan ta inn lyset og atmosfæren rundt bygget, sier Steihaug.
Han legger til at museet har ambisjoner om å treffe både et lokalt og et internasjonalt publikum.
– Det er klart at for en person fra Hong Kong som er i Oslo for en dag og vil se Munch, så er det jo Munch de kommer for å se. Mens for noen som bor i Oslo og følger med på kunstfeltet her, så er de kanskje interessert i å se andre ting. Vi skal gjøre begge deler, sier Steihaug.
Eksperimentell tradisjon
Det nye Munchmuseet øker mengden faste utstillinger med verk fra både Edvard Munchs og Rolf Stenersens samlinger. Det blir samtidig flere temporære utstillinger og interaktive opplevelser. Det legges vekt på tverrfaglig aktivitet gjennom det nye programmet «Munch live».
Museets samling består av nærmere 28 000 kunstverk, hovedsakelig av Edvard Munch men også inkludert modernistiske verk fra Munchs samtid. Museet har en lengre tradisjon for å invitere samtidskunsten inn i dialog med samlingen, både siden Munchmuseet åpnet på Tøyen i 1963 og Stenersenmuseet i 1994.
– Jeg syns det er en kjempestyrke at vi har en tung historisk forankring, men at vi også kan gjøre samtidskunst. På et vis så er det en stafettpinne vi har fått fra Stenersenmuseet, hvor det var et veldig aktivt samtidsprogram i sin tid. Rolf Stenersen var også opptatt av sin egen samtids kunst, ikke bare Munch. På Tøyen på 60- og 70-tallet var det også stort tverrkunstnerisk fokus. Det er en viktig del av vårt DNA som kunstmuseum, sier Steihaug.
Med prosjektet Munchmuseet i bevegelse (2016-2019) ble en rekke yngre kunstnere invitert til å stille ut på Kunsthall Oslo i Barcode fram mot åpningen av det nye museumsbygget. På nyåret lanseres Solo Oslo, museets satsning på samtidskunst, med Sandra Mujinga som første utstiller. Det nevnte Munch live-programmet er en satsning på musikk, performance, video og samtaler. I tillegg til det skiftende utstillingsopplegget er målet med live-programmet å aktualisere Munchs kunst og samtidig videreføre museets eksperimentelle programmering.
– Vi vil vise Munchs kunst, men også forstå den på nye måter. Det å aktualisere samlingen er en grunnleggende forventning man må kunne stille til et slikt museum, hevder Steihaug.
En kvinnelig vri
Et høydepunkt i åpningsprogrammet er den temporære utstillingen Sjelens ensomhet med verk av Tracey Emin og Edvard Munch.
Den britiske kunstneren Tracey Emin assosieres gjerne med Young British Artists-bevegelsen (YBA) som vokste fram i England rundt slutten av 1980-tallet. Hun ble særlig kjent som finalist til Turnerprisen i 1999 med readymade-installasjonen My Bed (1998). Det ikoniske verket vises nå for første gang i Norge.
– Det er helt uvirkelig at vi har klart å få den berømte installasjonen hit til Oslo. Senga stilles nesten aldri ut utenfor England og det vil antakelig bli nærmere 10 år til neste gang! Jeg opplevde My Bed selv på Turner Prize-utstillingen på Tate Britain i 1999 og den gjorde et voldsomt inntrykk på alle som så den der. I dag virker den nok ikke like provoserende på publikum. Den har derimot fått status som et hovedverk i nyere europeisk kunsthistorie, en slags kvinnelig vri på Duchamps pissoar, vil jeg si. Installasjonens mange små og skjøre gjenstander er svært komplisert å installere og jeg er veldig stolt over at vi har fått det inn i denne utstillingen, forteller kurator Kari J. Brandtzæg.
Sjelens ensomhet viser både gamle og nye verk av Emin, i samspill med 16 utvalgte Munch-verk fra samlingen. Utstillingen er bygget opp rundt seks seksjoner som ender opp i tiende etasje med det nyere verket Insomnia (2019), en serie fotografiske selvportretter tatt av Emin når hun ikke har fått sove. Idéen ble initiert for fire år siden. Brandtzæg, som tidligere har samarbeidet med Emin, forteller at dette har vært et drømmeprosjekt siden hun først begynte på Munchmuseet i 2015.
– Munchs selvbekjennende metode har selvfølgelig vært en drivende kraft for Tracey Emins kunstnerskap. Som hun selv sier ble hun «forelsket i Edvard» da hun var 18 år og møtet med Munchs kunst ga henne mot til å bruke seg selv og sine ungdomstraumer som råmateriale i kunsten, sier Brandtzæg.
Da Emin fikk en kreftdiagnose i 2021, var det hennes kollega Harry Weller som fulgte opp dialogen med kuratoren. Weller har de siste ti årene hatt et tett samarbeid med Emin og er nå leder for Tracey Emin Studio.
– Han har spilt en viktig rolle for Tracey Emin og vårt samarbeid, særlig det siste året med pandemi, sykdom og gjennomføringen av den mindre versjonen av utstillingen som ble vist i Royal Academy of Arts i London. Harry følger opp henvendelser, holder orden på Emins arkiv og har oversikt over hvilke samlinger hennes verk befinner seg i, forteller Brandtzæg.
Emin vant i 2018 utsmykningskonkurransen knyttet til det nye museumsbygget, med verket The Mother. Den ni meter høye bronseskulpturen skal monteres på museumsutstikkeren våren 2022.
