Vrengebilder

Bergen Kunsthall starter kunståret med den selvransakende og problematiserende, men estetisk forførende Image Support. Ambisjonen er å reflektere over bildets forhold til egen tilblivelse og materialitet, uten å begrenses av en mediespesifikk formalisme. Image Support oppleves som svært tidstypisk rent visuelt sett, med en miks av det fargesterke, abstrakte, konkrete og i valget av materialer og teknikker. Også når det gjelder teoretisk forankring er kuratorene Martin Clark og Steinar Sekkingstad «i tiden» ved å knytte an til de siste tiårenes akademiske interesse for visuell kultur, medieøkologi og mediearkeologi. Spørsmålet er om utstillingen på noen måte utfordrer de visuelle og teoretiske tendensene den er en del av.

Kuratorene har arbeidet frem utstillingen i nært samarbeid med kunstnerne Lukas Blalock, Marieta Chirulescu, Eileen Quinlan og Ann Cathrin November Høibo. De tre første tar alle utgangspunkt i fotografiske teknikker og materialer og lar sporene etter tilblivelsesprosessen bli en del av verket. Gjennom å fokusere på tekstiler og objekters insisterende materialitet nærmer Høibo seg lignende problemstillinger, men fra motsatt hold. Bildene i Image Support vil fortelle oss noe, ikke bare om seg selv, men også om vår visuelle kulturs materialitet, og slik aktualisere både dens historie og hierarkier.

Quinlan drar veksler på en formalisme der avbildning ikke har noen plass. Ved å skrape på negativer, skanne, fotografere og manipulere lysforhold skaper hun bilder som presser forholdet mellom det analoge og det digitale, og utforsker slik fotografiets materielle og tekniske muligheter. Blalock bruker Photoshop til å manipulere frem en annen virkelighet, der objektenes opprinnelse er uvesentlig, og deres fravær, eller radikale transformasjon er det som står igjen. Fotografiets referensialitet settes ut av spill. Chirulescu går til den motsatte ytterlighet; hennes umiddelbart tiltalende bilder består av komplekse lag av fotografi og tekstiler som skaper en slags trompe-l’œil-effekt, idet fotografienes photoshoppede motiv tilsynelatende samsvarer med materialet bildet er trykket på. Det perseptuelle spillet lar seg kun avslutte ved at tilskueren ser vekk. Alle tre fremviser de ulike sider ved bildets infrastruktur ved å vrenge bildets tekniske forutsetninger opp i dagen.

Høibos karakteristiske vevde veggtepper finner seg vel til rette i dette selskapet. Teppenes tekstilfibre, det abstrakte, uferdige uttrykket, samt fokuset på håndverk, reproduksjon, tilfeldighet og intuisjon, kommuniserer særlig med Quinlans «fotografier» og bearbeidede negativer. Høibos lange gulvteppe med tilsynelatende malplasserte objekter – bronsebananer, en Miu Miu-skoeske, en twistsjokolade – blir samtidig en fysisk motvekt til de bortredigerte og manipulerte objektene i Blalocks bilder og den falske dybdevirkningen hos Chirulescu.

Med det utvidede bildebegrepet som kunsthallen legger opp til er ikke bildet lenger et fysisk avgrenset og overskuelig objekt. Det er uløselig knyttet til formidling, distribusjon og resepsjon, noe som poengteres ved at vi oppfordres til å se katalogen som en utvidelse av utstillingen. Katalogen inneholder andre versjoner av bildene, både skisser og bilder som ennå ikke er trykket i fullformat, og peker mot bildet som noe rastløst og ustabilt, som stadig tilpasser seg nye plattformer: gallerirommet, papirkatalogen og nettet. Sammenligningen mellom katalog og utstilling understreker også hvor tilfeldig valg av format og utførelse kan være i arbeidet med en utstilling.

Den kanskje mest interessante diskusjonen denne utstillingen avføder er hvilke følger det har for utstillingsproduksjon og drift av kunstinstitusjonene, at all verdens utstillinger kun er et tastetrykk unna. Bildene materialiseres i utstillingen, men utstillingen er også i seg selv et bilde, eller blir det når den medieres digitalt. Utstillingens største publikum er ikke nødvendigvis dem som besøker de fire gallerirommene i Bergen Kunsthall, men mennesker spredt over hele verden som ser dokumentasjonsbilder av utstillingen på ulike nettsider og via bildedelingstjenester. Besøkstall er en viktig faktor for offentlige bevilgninger, og norske institusjoner kappes om å sette publikumsrekord. Hva skjer når store deler av kunstpublikummet sier seg fornøyd med å oppleve en utstilling digitalt? Det er jo nettopp som fysiske objekter i fysiske rom at utstillingen blir til, at verkene snakker med hverandre og at publikum får oppleve de materielle siden av verkene. Utstillingen er bildenes viktigste materielle støttespiller, og akkurat det kommer godt til uttrykk i Image Support.

Bergen Kunsthall har det siste tiåret vært en sentral arena for nyformalismen slik den har utspilt seg i Norge. Image Support og dens selvransakende modus kan sees i forlengelsen av dette, som en faglig og estetisk videreutvikling som åpner de billedinterne spørsmålene opp for teknologiske, samt produksjons- og distribusjonsorienterte perspektiver. Uten å ha innstiftet en ny diskurs har Kunsthallen levert et solid bidrag til vår forståelse av bildets og utstillingens natur.