Den gangen jeg forstod at hva som er fint er historisk betinget, var da søskenbarnet mitt pusset opp gamlehuset på gården. Under den gulbrune linoleumen med tretekstur dukket det opp et tregulv av hele, rette bord malt kornblå. Ååååh, så fint! sa alle. Da måtte moren min fortelle at når linoleumsbelegget først kom, var det en velsignelse, fordi det var så lett å holde reint, og dertil veldig moderne. Slike møter mellom materialer av ulik kvalitet er sentrale i Line Bøhmer Løkken utstilling Å begripe på Galleri BOA i Oslo: slitte treklubber på stramme skinnstoler, laminat-biter lagt over slitt treverk, ispinner på dreide trefat.
I et av rommene er fotografiene lent på svarte, smale hyller hengt i ulike høyder. Bildene finnes igjen i fotoboka Wood Works (Multipress 2020), men det er selvsagt en forskjell å se dem kopiert opp i større trykk på bedre papir. Dessuten gjør en finfølelse for kvalitet seg aktuell: ulike sammenhenger stiller ulike kvalitetskrav. I neste rom vises serier med stillbilder på projektorer, et av ymse tre-, keramikk-, tekstil- og metallarbeider, og på en mindre projeksjonsflate ved siden av, avfotograferte tegninger av geometriske øvelser. Rundt omkring i rommet står betongsylindrer i ulike høyder, ment som sitteplasser.
Installasjonen har et lydspor der en kar forteller på bred dialekt fra innlandskommunen Vågå om hvordan det er å forme ting, hva han liker, hva han opplever som kvalitet, og litt om utdanning og mangel på sådan. I tillegg beskriver han sanselige erfaringar han har gjort seg i arbeidet. Mannen var møbelsnekker, men liker best å arbeide med metall, betror han. Stemmen er lun, fortrolig og nær, intervjueren forblir skjult. En merker likevel intimiteten, og mannen viser seg å vere Løkkens far. Jeg antar de avfotograferte gjenstandene er ting han har tilvirket, og som datteren har sett, stilt opp og avfotografert.
Fotoinstallasjonen Mjukbrød/Hardbrød (2020) består av trykk montert direkte på finerplater i et større reisverk i tre som en kan gå omkring i. Også her står mennesket som tilvirker i sentrum; bildene viser hender – hårete, muskuløse, med blå negler som etter slagskader – som arbeider med deig. Deig tyter ut av en sveivdrevet maskin, et flattbrødemne steker på en redelige takke.
«Å begripe» indikerer at det handler om kunnskap ervervet i den praktiske samhandlingen med og produksjonen av ting, og at hender preges av det de brukes til. En slags førfremmedgjort produksjonmåte, en mer egentlige livsstil, som det lenge har vært vanlig å mobilisere mot den moderne tilværelsens skrekkinngytende letthet, i form av fjellturer, tømrerbekledning, fermentering osv. Disse praksisene påtreffer en stadig på billeddelingsplattformene, og dommen som felles her i form av likes og delinger, rommer for den praktisk orienterte også en kvalitetsvurdering. En kan «se» om noe blir bra eller dårlig, men ikke alltid sette ord på hvorfor. Her er det vel hipsteren skiller seg ut: denne kan fortelle nøyaktig hvor mange gram og hvilken type mel (med terroir) du trenger, og hvilken temperatur vannet skal holde, for at deigen skal bli bra, i kontrast til bestemors omtrentlige: «du tar passelig med salt, passelig vann i passelig temperatur og passelig med mel».
Tilbake til utstillingen: Tross hennes materialnære utgangspunkt er ikke Løkken her interessert den politiske konflikten rundt hvordan mennesket forholder seg til det som historisk har vært definert som ressurser. Samtalen med faren setter som selvfølgelig premiss menneskets forming av en simpel, umælande natur. Å begripe presenterer et rett frem portrett av en kar, en far, som har et ukomplisert forhold til det å forme ting med hendene. Dog finnes en demrende klassebevissthet i det at han ikke har kunne følge den veien han kanskje hadde mest lyst til, som var å arbeide med metall. Det gir øksa med et blad av tre som står lent mot veggen i galleriet, en ekstra tyngde, der den fremstiller metallet som hildring.
