Som lesere av Kunstkritikk har oppdaget har nettstedet endret fasong og kommer nå i tre utgaver – norsk, nordisk og internasjonal. For å markere denne utvidelsen og differensieringen i forhold til leserkretser, arrangerte nettstedet et halvdags-seminar 19. mai i samarbeid med Kunstakademiet i Oslo og Kunstnernes Hus. I invitasjonen til seminaret og i sin innledning kom redaktør Jonas Ekeberg, som hadde laget opplegget for seminaret, inn på diskusjoner fra ti år tilbake da mange postulerte en krise i kritikken. Han trakk blant annet fram uttalelser fra en rundebordssamtale i tidsskriftet October i 2002 der Benjamin Buchloh hevder at «the judgement of the critic is voided by the curator’s access to the apparatus of the culture industry». Rosalind Krauss påstår samme sted at «the sense that there is a kind of discursive space within which the artist has to be placed in order for the work to take on a certain kind of importance has pretty much vanished.»
Disse uttalelsene av tungvektere som i stigende grad har fått tildelt rollen som en slags apokalyptiske dinosaurer og endetidsforkynnere i, ble av Ekeberg stilt opp mot noen nye fenomener som har kommet seilende opp de siste årene: «In various formats and genres, from online art reporting via performative writing to critique of capitalism, art criticism gained a new direction and strength or at least a new, productive instability that was not apparent at the beginning of the decade. Art writing no longer seemed indebted to the US post war lineage of criticism…» Dermed var noen synspunkter kastet ut som konstruerer et skifte, et «før» og et «etter» – i seg selv et postulat som performativt produserer en forestilling om noe nytt som liksom diagnostisk (men ikke eksemplifisert) avleses i en sfære av samtidskulturen. Begreper som «performativitet» og «art writing», eller «kunstskriving», ble for meg sentrale stikkord for det som kom til å spille seg ut på dette seminaret.
Første kvinne ut var Chuz Martinez, nåværende «Head of Departement» samt «member of Core Agent Group» for Documenta 13 og Associate Curator ved MACBA i Barcelona (hvor hun var sjefskurator fra 2008 til 2010) – tidligere leder for Frankfurter Kunstverein, med en master i Curatorial Studies fra Bard College i New York. Her var det således en både mektig og operativ posisjon i dagens kunstverden som kom til skue. Hennes bidrag hadde tittelen «It is about nothing less than writing and reading» og synliggjorde nettopp noe av det man kan legge i uttrykket «art writing». Hun kom flere ganger tilbake til at hun ikke ante noen ting om kunstkritikk (og på den måten avskrev hun det vel som noe avlegs), selv om hun ellers var en ivrig leser av kunstkritikk. Med henvisning til det nye magasinet Índex, som hun selv redigerer for MACBA, og i noe mindre grad serien av Notebooks som Documenta har begynt å publisere – gjorde hun seg til talskvinne for en måte å skrive på som overskrider vante sjangre, som ikke inntar en distansert posisjon i forhold til kunsten, men mer kan forstås som en parallell til den kunstneriske produksjonen, som er performativ og som på lik linje med kunsten er i prosess. Det blir i større grad snakk om å produsere tekst som åpner for noe nytt, som gjør noe, enn av det å innta en posisjon hvor kritikken eller teksten foregir å gripe noe utenfor seg selv, ta en tydelig posisjon, argumentere og kritisere, slik man vanligvis forstår det. Martinez synes på den måten å representere for en type avantgardistisk skriving, som kan minne om det prosessuelle skriftbegrepet den franske Tel Quel-gruppen og en teoretiker som Julia Kristeva sto for på 1960-tallet.
Det dynamiske aspektet kom i høy grad fram også i hennes framføring. Hun var morsom, kjapp, smart og setningene kom trillende non stop som fra en mitraljøse. For meg ble hun et eksempel på en type språklig og performativ kompetanse som etterspørres i det diskurs-drevne i samtidskunstfeltet og som gir operatører som Martinez en stor definisjonsmakt. Jeg antar at resten av publikum, som meg, «had a good time», vi følte antakelig de fleste av oss at noe nytt, energisk og spennende ble beskrevet og samtidig inkarnert i hennes verbale peformance hvor den spanske aksenten ga det engelske en ekstra touch. Når effekten av hennes performance har bleknet blir jeg likevel sittende igjen med spørsmålet om hva det egentlig var hun sa? Det slår meg at en vektlegging av det performative når vi snakker om kritikk kan tjene som perfekt skalkeskjul for å unngå at noe blir utsatt for kritisk analyse, hvor bl.a. «kjedelig» og analytisk argumentasjon hører med.
Fredrik Svensk – som er ny medredaktør av Paletten, kritiker for Kunstkritikk og foreleser i kunstteori på Valand kunsthøyskole – fulgte i sitt innlegg opp det performative (som nå var blitt de brillene jeg hadde tatt på meg). Gjennom sin utstuderte bruk av langsomhet, pauser, ble kontrasten til Martinez’ framføring særlig sterk i begynnelsen, men som henne brukte han humor, av det tørrvittige og subtile slaget, krydret med små fortellinger. Jeg ble som sagt fascinert av dette som performance, som iscenesettelse av diskursivitet, noe jeg vil hevde han – i motsetning til Martinez – også helt bevisst la opp til. Svensk posisjonerte seg tydelig innenfor en etter hvert velkjent kritikk av managementspråk i senkapitalismen og kunne kanskje tolkes som en kritiker av nettopp den operative funksjonalitet som også ligger i Matrinez prosessbaserte metode.. Hans innlegg sluttet imidlertid med en uavklart oppfordring om nødvendigheten av å på nytt å diskutere «the question of totality». Men jeg sitter igjen med noen fragmenter, uttrykk som «the critical tradition in Europe in 20 minutes», «the potential of art in an age of globalization», «drinking with the boss», «the theater paradigm» og flere andre – og en opplevelse av noe som skjedde, at det fantes en retning og vilje i hans utstuderte framføring.
Anton Vidokle – amerikansk-russisk kunstner som startet opp og er redaktør for e-flux og e-flux Journal, og som i høy grad er en viktig operatør og aktivist i det internasjonale samtidskunstfeltet, med en rekke prosjekter relatert til det som for tiden går under navn som «the educational turn», «artistic research» osv. – var derimot helt avslappet i sin framføring. Han snakket enkelt og uaffisert om hvordan dette nye forumet og tidsskriftet e-flux opprinnelig begynte, forøvrig en ganske fornøyelig historie. I følge ham var det den fenomenale effekten av det å bruke e-post til å formidle åpningen av en utstilling han arrangerte i et hotellrom i Chinatown i New York i 1997 som åpnet hans øyne for nettet som medium. To år senere ble e-flux startet som et internasjonal nettverk, som i dag når rundt 50.000 folk i kunstfeltet med informasjon sendt ut via e-post-liste og via egne nettsider. Den nettbaserte e-flux Journal er, som mange kjenner til, blitt et helt sentralt magasin for diskusjon av samtidskunst, med kommentarer og diskuterende artikler, men ingen tradisjonelle utstillingsanmeldelser. Vidokle kalte disse semiakademiske tekstene for «position papers», et begrep som på et vis står i motsetning til det performative, men som likevel spiller opp mot en offentlighet der både kunstnere og teoretikere skal ta en posisjon, selvfølgelig i relasjon til andre posisjoner.
Det siste innlegget var ved Jennifer Allen, kanadisk kunstkritiker, bosatt i Berlin og nyansatt redaktør av Frieze d/e, en utgave av tidsskriftet Frieze som skal komme fire ganger i året og være tospråklig, både på tysk og engelsk. Det retter seg spesielt mot kunstscenen i den tyskspråklige delen av Europa. Allen var den som i størst grad forholdt seg eksplisitt til den invitasjonen Ekeberg hadde sendt ut og startet sitt innlegg med humrende å beklage at hun skulle gjøre noe så kjedelig og akademisk som å lese fra en ferdig tekst. Nå ble ikke dette noe kjedelig foredrag. Hun tok opp Irit Rogoffs skille mellom «criticism», «critique» og «criticality» fra seminarinvitasjonen («From Criticism to Critique to Criticality», 2003), men det var ikke minst hennes tanker omkring språk og oversettelse som for meg ble interessante, fordi det på en nokså konkret måte synliggjorde hvor avgjørende språk og språklige forskjeller fortsatt er for måten vi kommuniserer på, også i kunstverdenen. Hun brakte på banen begrepet «globish», forstått som en egen språkform og forenklet variant av engelsk. Dette er i dag den rådende lingo i kunstverdenen som ellers i den globale kulturen, og hun gikk inn på forskjellige konsekvenser av det hegemoniet «globish» har fått, bl.a. med utgangspunkt i sitt arbeid som redaktør for et kunsttidsskrift. Som Ekeberg allerede hadde antydet i sin invitasjon, hevdet hun at den krisen October-kretsen hadde postulert i 2002, i realiteten bare dreide seg om at en anglo-amerikansk, New York-sentrisk tradisjon for kunstkritikk hadde mistet sitt hegemoni, til fordel for en globalisert situasjon hvor kunstverdenen ikke lenger har noe entydig sentrum. Interessant var også hennes diskusjon om hvordan det å snakke om kritikk på mange måter forutsetter en «illusion of shared values» som er blitt stadig vanskeligere å opprettholde.
Seminaret klarte på denne måten å samle noen sentrale operatører innenfor et utvidet felt av tekstproduksjon og publisering. Det spente fra institusjoners produksjon av «diskurs» (Martinez for MACBA og Documenta), til aktivistisk bruk av nettet for å drive en kritisk diskusjon som både kunstnere og akademikere deltar i (Vidokle) og det mer tradisjonelle kunsttidsskriftet (Allen). Dette angir også noe av det bevegelige feltet et prosjekt som Kunstkritikk befinner seg, posisjonert imellom den kjente utstillingsanmeldelsen og andre former for tilnærming til kunstfeltet.
