Under Erna Solbergs tale på Muséplass ved gjenåpningen av Universitetsmuseet i Bergens naturhistoriske samling, måtte politiet gripe inn. Aksjonister fra Extinction Rebellion reiste seg med håndplakater formet som gravsteiner hvor de ba henne huske på utryddete og utrydningstruede skapninger som sivspurv, fjellrype, hvite nesehorn og NSB (ja, faktisk!). Aksjonistene ble vist bort fra arrangementet og henvist til området utenfor selve Muséplass. Noen timer senere ble imidlertid mange av aksjonistenes bekymringer (ikke den om NSB) formulert på nytt, da fra innsiden av museets vegger, ikke som politisk markering, men gjennom Marthe Ramm Fortuns performance Vi skal ikke lage lærebøker, som er del av utsmykningen Minervas stemme – kuratert av Marit Paasche for KORO (Kunst i offentlig rom) – hvor også Mattias Härenstam bidrar.
En kunne fristes til å skrive syrlig om kunstinstitusjonens repressive toleranse, hvordan estetikkens institusjonelt bestemte frie spill fratar enhver ytring dens egentlige kraft. Men det tror jeg ville oversett den delikate behandlingen av makt, materialitet og kunnskapsproduksjon som Minervas stemme fremviser.
Universitetsmuseet er blant byens mest symboltunge bygg, der det ligger på Nygårdshøyden, skuende nedover Christies gate, som ender ved byens gamle rådhus. På sokkel foran bygget står museets opphavsmann – og siden museet representerer Universitetet i Bergens spede begynnelse blir han også denne institusjonens far – Eidsvollsmannen og stortingspresidenten Wilhelm Frimann Koren Christie. Det er etter sigende landets første portrettstatue, ført i hånden av Christopher Borch som laget Stortingsløvene, og bygget selv er heller ikke helt fjernt fra Stortingets palassarkitektur, selv om det er mindre. Over inngangen, høyt på fasaden, henger Minervas hode, den romerske gudinnen for visdom og kunnskap.
Det er dermed store, problematiske og dypt forankrede størrelser Paasches prosjekt må måle krefter med, noe det makter med – situasjonen påkaller et såpass teit uttrykk – bravur. Det lykkes gjennom å omfavne oppdraget og institusjonens monumentale status, og i enkelte nøkkeløyeblikk vri omfavnelsen til et kvelertak, slik at institusjonens trygge og trøstende stemme (i likhet med vår statsminister har jeg mange sterke barndomsminner fra dette museet) forvandles til et kvekk.
Härenstams treskulpturer bærer prosjektets monumentale vekt. To store treskulpturer, i hvert sitt rom, på hver sin side av foajeen, henger fra taket og ned gjennom hvert sitt hull i gulvet, slik at de også er synlige nedenifra. At museet har latt utsmykkerne gjøre slike inngrep i selve bygget vitner om at også de har tatt oppdraget alvorlig. De to skulpturene er utgravde trestammer, hvor kunstneren gjennom et nitid arbeid har formet treet slik at det ligner et mykt skjelett. Siden Härenstam i så stor grad søker å finne frem til de formene som ligger i selve treets struktur, danner de vakre bilder på det kreative samarbeidet mellom vitenskapsperson og undersøkelsesobjekt – den ene skulpturen aktualiserer også optikken – som er involvert i all naturvitenskap.
Prosjektets kritiske brodd er tydeligere i Ramm Fortuns tredelte prosjekt, som plasserer seg i en naturlig forlengelse av hennes utforsking av forholdet mellom kropp og arkitektur, kunstner og institusjon. I en serie fotografier tatt mens museet ennå sto nesten tomt, opptrer hun naken, i ulike positurer rundt omkring i bygget. Fotografiene henger inne i museets faste, verneverdige utstillingsvitriner, ved siden av insekter, sjøskapninger og utstoppede fugler. Å bruke sin egen kropp som rekvisitt i møte med institusjonen har Ramm Fortun gjort mange ganger tidligere. Men det er slående hvor annerledes denne gesten ser ut idet den utføres innenfor rammen av universitetsmuseet heller enn ulike kunstinstitusjoner. Nakenheten får en helt annen betydning her, i en naturvitenskapelig kontekst. Samtidig skaper bildene virkningsfulle estetiske forstyrrelser i museets vakre, men først og fremst innholdsorienterte, ordinære utstilling. At prosjektet har fått en slik plass vitner om en sjelden tillit mellom mottakeren og avsenderne av KORO-prosjektet.
Ramm Fortun har også forpliktet seg til en serie årlige performancer over de neste ti årene. Den første fant altså sted under åpningsdagen for en invitert gruppe, men den blir gjentatt 31. oktober, da åpen for et større publikum. Ramm Fortun ledet oss fra foajeen, gjennom de klassiske utstillingsrommene i andre etasje, under hvalskjelettene og til bygningens topp, tårnsalen. I sin tid oppbevarte man der de 250 maleriene som skulle danne grunnstammen for det som ble til dagens kunstmuseum Kode. Klatrende på søyler og vinduskarmer gjentok Ramm Fortun fotoseriens interaksjon med museumsarkitekturen, men spillet mellom det distingverte rommet og den nakne kroppen var mindre viktig enn i bildene. Det var teksten Ramm Fortun fremførte som kalte på oppmerksomheten. Hun kvernet rundt sin egen utsigelsesposisjon, museets funksjon, kunnskapens natur og prosjektets temporale utstrekning. Hva kommer til å forsvinne i løpet av disse ti årene? Ramm Fortuns inderlige formulering av spørsmålet, forsterket av nakenhetens nærhet og tekstens sirkulære bevegelser, tvang oss inn i et reflekterende rom hvor også selve museet opplevdes utsatt og sårbart.
Hver performance skal dokumenteres og ett bilde skal så monteres utenfor inngangen til Tårnsalen, i en av de ti rammene som allerede er hengt opp. At performancen ble avsluttet i Tårnsalen var imidlertid tveegget. Rommet er svært vakkert, og fungerte glimrende til Ramm Fortuns siste preken. Dessverre har det blitt belemret med en diger og intetsigende bokinstallasjon signert fotografen Rune Guneriussen: et tårn bestående av anonyme bøker og doktoravhandlinger fra UiB. Denne har museet selv kjøpt inn, så en har tydelig ønsket å markere institusjonens interesse for kunst som undersøker vårt forhold til kunnskapsproduksjon. Dessverre er det ingenting å hente her, annet enn en ikke-intendert understreking av vitenskapelige miljøers tradisjonelle fallosdyrking. Om ikke annet illustrerer det nye universitetsmuseet via denne anskaffelsen, hvor nødvendig KORO kan være.
