Rollen som støttestruktur ser ut til å ha blitt utgangspunktet for tenking om både selv og samfunn for Eline Mugaas. I hennes samarbeid med den eldre kunstneren Siri Aurdal, som resulterte i en duoutstilling på Kunstnernes Hus i 2016 (Aurdal / Mugaas) og boken Siri Aurdal by Eline Mugaas (Primary Information, 2016), utspilte denne funksjonen seg som en kollegial gest. Mellom skeive hylletårn i utstillingen Nødvendigheten av leddsetninger på Galleri Riis i Oslo, der Mugaas fører sammen etterbyrden av arbeidet sitt med Aurdal og eget omfattende bildearkiv, trer dette støtteidealet også frem som et mer allment prinsipp for innredningen av det offentlige rom.
I Galleri Riis’ to lokaler vises vinnerbidraget fra Lorck Schives Kunstpris som var å se på Trondheim Kunstmuseum i fjor høst. I lokalet tvers over portrommet bygges det visuelle referanseapparatet ut, blant annet med Public seat (2017), et fotografi av en hvilestol fra brutalistiske St. Olavs plass i Oslo, blåst opp i veggdekkende format, sist sett i gruppeutstillingen Når vi døde vågner (Kunsthall Oslo – Munchmuseet i bevegelse, 2017) der fire samtidskunstnere var invitert inn til å reflektere over det påfallende kjønnsgapet i Stenersensamlingen.
Nødvendigheten av leddsetninger er en omfattende installasjon bestående av skulptur, video og fototrykk, samlet under én tittel. Hyllelignende konstruksjoner bygget av esker – angivelig de samme som boken Siri Aurdal by Eline Mugaas (2016) ble levert i – står i en klynge, så tett at en ikke kan bevege seg mellom dem. De er dekket av tørket pappmasje og sement, kantene pusset og avrundet. Vekten av massen tynger eskene, gjør formen sigen og myk. Plutselig trer et minne frem for meg, av mine improviserte skohyller av pappesker i en hybel for lenge siden, som helt klart ikke var stabile nok til å holde kombinasjonen av joggesko og våte vinterstøvler oppe for evig. Sementen og pappmasjeen til Mugaas er en ytre oppstiver av et sigende, ikkepermanent bære- og beholdermateriale. Pappboksen vinner stabilitet, taper formbarhet.
I tre videoer projisert på halvtransparente plastplater holdt av klinisk utseende bærekonstruksjoner med et imponerende motvektssystem som ser ut til å være rigget for evigheten, utføres mer usikre balanseakter. Utsnitt av overkropper, hårtuster, esker og panner viser en person forsøke å balansere en pappeske på hodet. Noen ganger ser vi armer som kommer opp for å støtte. Jeg regner med at pappesken er tom, siden det holder med lette korrigeringer frå hånden for å holde den på plass. I den ene videoen er bildet tippet oppned, slik at pappesken på Mazonisk vis blir en sokkel (Socle du monde, 1961). I fall en tvilte på at det støttede kan bli det støttende.
Lavmælte fotografier i postkortstørrelse er plassert i blindvinkler, liggende på eskeskulpturene og hengt på bærestrukturene for videoprojeksjonen, eller de henger på veggen. Plasseringen på Riis gjentar den på Trondheim kunstmuseum; valg tatt i en viss arkitektur flyttes over i et rom med andre arkitektoniske premisser. For eksempel gjorde brystningspanelets utstikkende kanter på TKM plasseringen av de små fototrykkene samtidig opportun og tilforlatelig, lik kropper som nyttegjør seg provisoriske hvilesteder i åpne uterom. Motivene varierer fra lemlestede skulpturer, trappetrinn og pidestaller over sitteredskaper – som stoldeler og en sofa med sitrusskall på armlenet – hensatt på gaten, til bergmasse, ryggsøyler og hyller. Et bilde av en boligblokk er tippet over på siden, slik at menneskebostedene, nå med etasjeskillene som stående rektangler, fremtrer som settekasse.
I Riis’ andre lokale bindes de offentlige og private rommene som kroppene beveger seg gjennom enda tydeligere sammen. Sitteplasser og det å sitte i uteområder, går igjen. Fotografiet Public seat (2017) løfter frem en sympatisk oppovervinklet sitteinnretning fra St. Olavs plass, som kontrast til de stadig vanligere hellende flater og oppdelinger som hindrer flerbruk av benker som soveplass. På veggen over henger et bilde av bildekk delt i to og montert som liggende halvmåner på en vegg, hvor de tjener som plantekasser. Bilen har Mugaas tatt for seg tidligere, i den sexymelankolske videoen Skin flick (2008), hvor den fikk opptre som et glimtende speil for byen. Omgjøringen av bildekket, bæreren av dette individualiserte bildet på mobilitet og frihet, til en stedfast beholder for planteliv, bebuder et prososialt motprinsipp til den angivelige utdateringen av visse personer og gjenstander, det være seg aldrende kvinner eller kjøretøy.
Assosiasjonsevnen som kobler Mugaas’ motiver sammen næres av bildearkivene vi alle har med oss. Referansen til i et omfattende billedarkiv kommer flere steder treffsikkert til uttrykk i utstillingen, som når kontrapostposituren fra gresk skulptur plutselig trer frem i en halvnaken kropp fotografert i personlige omgivelser (Sunlicked, 2020), eller i den nevnte allusjonen til Manzonis Socle du Monde. I Crossed (2016) speiler fotografens sittestilling en medpassasjers på t-banen, og kroppsliggjør med det den empatiske mottakeligheten kunstnerskapet plederer for. Nødvendigheten av leddsetninger er en visuell-assosiativ utstilling om å bære og bli båret, som strekker seg håpefullt mot et vennligere og mer overbærende offentlig rom.
