Interiørene i Yamile Calderons fotografier ser ut som forlatte kulisser fra Scarface, eller en tv-serie hvor det handler om narkotika, sex, penger og mord. Miami Vice-estetikken Calderon har fanget på kamera består av overdådige møbler, pastellfarger, biljardbord og speilfliser. Rommene, leilighetene og husene tilhørte colombianske mafiosos som har blitt arrestert eller drept. De svulstige leilighetene ble konfiskert og står nå for det meste tomme. I ett bilde fyller et biljardbord et helt rom og gjennom et stort vindu bak biljardbordet ser man byen utenfor. Kontrasten mellom interiør og eksteriør er slående og vitner om en enorm forskjell i virkeligheter. Men hva kommer først? Mafiakarrieren eller enorme mafiainteriøret?
I det neste rommet har Katharina Barbosa Blad jobbet med en gruppe kvinner som har blitt tvunget på flukt fra sine hjem på landsbygda. Sammen har kvinnene gjeninnspilt den siste episoden av en colombiansk telenovela, El nombre del amor, og amatørskuespillerne fyller alle roller, fra forsmådd elsker til prest og femme fatale. Et håndskrevet manus henger innrammet på veggen og tar for seg de forenklede scenene i den overdramatiske fortellingen om kjærlighet. Denne utsatte gruppen som har mistet alt, spiller ut et helt annet drama, uten de helt store produksjonselementene.
Olga Robayos arbeid Har dere sett oss? er kun representert i Hans Petters Blads publikasjon av samme navn og verket har praktisk talt forsvunnet fra utstillingen. En rekke postere som etterlyser savnede henger på gatene rundt omkring i byer som Bogota i Colombia og andre byer i Latin-Amerika, og det er disse Robayo engasjerer i utstillingen ved å la dem henge. Sammen med Blads bok i det tredje rommet finner vi igjen Calderons fotografier, men her projisert, sammen med korte anekdoter om de forlatte eiendommene, narkobaronene og endringer i en mafiosos liv, fra luksus, sus og dus, til fengsel, fattigdom eller død. Det er et overraskende grep å presentere fotografiene i serien Domestic at Large i to versjoner. Projeksjonen er å foretrekke ettersom ideen ikke nødvendigvis blir bedre presentert i de store fotografiene, snarere tvert i mot. De store fotografiene blir heller luksusobjekter på lik linje med interiørene de viser.
Sammen forteller de ulike arbeidene om en politisk virkelighet som setter sitt preg på menneskeskjebner, byen og et land. Eiendom spiller en stor rolle i utstillingen, enten det er de forlatte leilighetene og husene i Calderons fotografier eller internflyktningene som har mistet sine hjem, som Barbosa Blad jobber med i sin video. I en scene fra såpeoperaen skal en skuespiller forkynne sin kjærlighet og rope ut sin elskedes navn. I den opprinnelige sekvensen var det sikkert storslått og dramatisk, men hverdagsligheten i Barbosas Blads gjenfortelling skinner igjennom. Paret er to kvinner, noe som ikke er så uvanlig i seg selv, men den ene kvinnen er kledd ut som en mann, og bestiger en liten forhøyning i en park, midt i byen. Det er slike forvekslinger, som en liten park i stedet for et mer filmatisk landskap som gir videoen en nerve som gjør at det at det ikke bare blir en amatøroppsetning av såpeoperaen. En mediefisering av virkeligheten blir også et underliggende tema i utstillingen. Interiørene Calderon viser oss aspirerer til luksus, en kodet verdi som spres og reproduseres gjennom blant annet tv og filmer. De forlatte rommene innehar et kulissepreg som forsterker det filmatiske, kunstige og konstruerte i disse hjemmene. Såpeoperaen er nok et tydelig mediert grep, en mulig virkelighetsflukt som skaper håp om kjærlighet og en dramatikk som ligger langt unna hverdagen. Plakatene til Robayo, som man bare må forestille seg siden de ikke er med i utstillingen, er antageligvis veldig synlige i byen og gir de forsvunnede et ansikt gjennom en grafisk profil, en annen type mediefisering av virkeligheten.
Robayos arbeid står som et sterkt konseptuelt grep i utstillingen og jeg lurer på om man kunne gjort forsvinningen enda mer tilstedeværende i utstillingen ved å følge opp dette verket. Om det første rommet hadde vært overgitt til Robayos prosjekt hadde kanskje verket blitt tydeligere, men muligens overtydelig. Programmet til Oslo Kunstforening ved Marianne Hultman, som også står bak nyetablerte Oslo Contemporary Art Exhibition med Mats Stjernstedt, fortsetter å benytte programmet på Oslo Kunstforening til å undersøke ulike typer politisk kunst. Prosjektene denne gangen blander inn det poetiske, selv om situasjonene de forholder seg til uten tvil er politisk betente. Likevel sitter man igjen med et blikk på situasjonen i Colombia som langt på vei bekrefter visse stereotypier, noe som med hell kunne utfordres konseptuelt og kuratorisk for å unngå en slik bekreftende lesning av prosjektene.
