Beretningen om et varslet mord

En ussel liten plint i betong med sørgerender langs kantene – det var det eneste som sto igjen etter at Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape ble nedmontert i påsken. Etter å ha har stått i 46 år som en organisk bauta utenfor det som opprinnelig var Stavanger Kunstforening, men i fjor gjenoppstod som Kunsthall Stavanger, var en av byens skulpturer borte for alltid. Den er nå på vei til Christie’s i London, der den, om det går slik kunsthallens styre håper, ender opp som et kunstverk internasjonale samlere vil kappes om å eie. Hepworth er, som mange andre store modernister, i vinden, og uautoriserte anslag antyder en pris på rundt 24 millioner kroner.

Men hvis noen hadde trodde at debatten om Hepworth-skulpturens skjebne, som har rast i lokale og sosiale medier i flere uker, skulle dovne hen straks verket var ute av landet, så tok de skammelig feil. I skrivende stund, bare timer før årsmøtet til Stavanger Kunstforening, som driver Kunsthall Stavanger, går av stabelen, er debattemperaturen høyere og frontene steilere enn noen sinne. Mest sannsynlig vil dagens årsmøte blir et durabelig oppvaskmøte. Kilder Kunstkritikk har vært i kontakt med forteller at det er medlemmer som ønsker å kaste styret, og som vil foreslå at kunsthallen innlemmes i Museum Stavanger (MUST). Uansett vil styret bli holdt til ansvar for salget av det som kunsthistorisk sett må sies å være Stavangers viktigste offentlige skulptur. Kanskje er det også det eneste større verket av Storbritannias store kvinnelige modernist i Norge. Veien frem til det triste endeliktet har imidlertid vært lang, vedtaket ble fattet allerede i august i fjor. Men fordi byens kultursjef, Rolf Norås, ba om tid til å finne en annen løsning, ble salget utsatt i åtte måneder. Norås og rådmannen fremmet i vår et forslag om at kommunen skulle kjøpe skulpturen, et forslag som ble nedstemt av byens politikere.

På mange måter er det lett å forstå politikernes uvilje mot en slik løsning. Figure for Landscape ble i sin tid gitt av kommunen til kunstforeningen – etter at Hepworth hadde bidratt med et realt prisavslag. Nå ble kommunen bedt om å kjøpe sin egen gave tilbake til en markedspris som var mangedoblet. Flere stemmer, som kunstkritikeren Trond Borgen, satte spørsmålstegn ved om kunsthallen hadde noen legitim rett til å avhende verket. Ikke ubetydelige deler av den opprinnelige kjøpesummen var nemlig hentet fra en pott øremerket kunstnerisk utsmykking av byen. Også Christian Bjelland har tidligere påpekt at selv om skulpturen i sin tid ble gitt til kunstforeningen, var den ment som en gave til byen, og at et eventuelt salg ville være illojalt overfor giverens intensjon.

Lederen for Rogaland kunstsenter, Geir Haraldseth, rykker i dag ut og forsvaret salget. I følge Haraldseth er det et logisk skritt å ta for en institusjon som ikke har som mandat å samle eller ta vare på kunst: Det var noe «Kunstforeningen (var) ferdig med i 1965, da Stavanger Faste Galleri ble skilt ut som en egen stiftelse, som nå er Stavanger Kunstmuseum» (SA 24.4). Spørsmålet er om skillet mellom kunsthallen og museets funksjon kan brukes som et carte blanche til å gjøre kunst eid av kunsthaller og kunstforeninger til salgsvare, uten å se hen til hvordan man i sin tid ervervet verket og hvilken betydning det har i en lokal og nasjonal kontekst.

Noe av den samme nonchalansen preget også innlegget kunsthallens daglige leder, Hanne Mugaas, hadde på trykk i samme avis dagen før. Under overskriften «Vi er kommet for å bli» la Mugaas frem en smørbrødliste over kunsthallens bedrifter etter at hun overtok som leder. Den listen er på alle måter imponerende. For å sitere Mugaas selv: «På ett år har to ansatte, styret, ti frivillige, og en flott sponsorgjeng profesjonalisert driften, samt pusset opp bygget innvendig». Samtidig har det vært en voldsom vekst i antall besøkende fra 357 i hele 2012, til 1135 gjester i løpet av de to første månedene etter at institusjonen gjenåpnet som kunsthall. Litt vidløftig blir det først når Mugaas skriver at institusjonen har markert seg internasjonalt. Som Aftenbladets kritiker Sigrun Hodne påpeker er det å bli «nevnt i et engelskspråklig magasin for en utstilling som man ikke selv har produsert, (…) ikke det samme som å oppnå internasjonal anerkjennelse» (SA 19.4).

Når jeg sitter med en litt emmen bismak etter å ha lest Mugaas’ innlegg, er det likevel ikke fordi hun, og enkelte andre som har rykket ut for å forsvare kunsthallen de siste dagene, har smørt litt tykt på. Det som virker forstyrrende er uviljen til å innrømme at salget av et såpass viktig verk, som mange Stavangerboere i tillegg føler eierskap til, er uhyre problematisk. Samtidig er oppfordringen til boikott av kunsthallen, som enkelte har tatt til orde for, også ganske forstyrrende. Som innlegget fra styrets tre kunstnere i dagens Stavanger Aftenblad viser, har man snudd hver stein for å løse den finansielle krisen uten å måtte selge Hepworths bauta. Utleie, nye private eiere av kunsthallens bygg, og salg av eiendommen til kommunen mot at de tar seg av den sårt tiltrengte rehabiliteringen som antagelig kommer til å koste rundt 20 millioner, har vært drøftet og gransket. Og da ingen av disse tiltakene viste seg egnet, forsøkte man å lete etter en lokal kjøper blant privatpersoner og firmaer i den styrtrike oljebyen.

Dessverre kom informasjonen om styrets anstrengelser først etter at det var brutt ut full skyttergravskrig, en krig som fjerner fokuset fra sakens kjerne: Det økonomiske uføret kunsthallen har kommet opp i skyldes at institusjonen i mange år har vært underfinansiert. De store rehabiliteringsoppgavene man nå står overfor, bunner blant annet i at kommunale midler til vedlikehold har vært brukt for å sikre driften av kunsthallen. Verre er det at kommunen ikke har lært, men fortsetter sultekuren. Kunsthall Stavangers kommunale tilskudd er på 860 000 kroner, i tillegg kommer 1,3 millioner til såkalt arenautvikling fra Norsk kulturråd fordelt over tre år. Til sammen gir det en årlig inntekt på 1 293 000 kroner. Hvis noen tror at det er tilstrekkelig til å drive en kunsthall som skaper utstillinger som ikke bare vekker norsk, men også internasjonal anerkjennelse slik kunsthallen nå har ambisjoner om, tar de feil.

Det er på høy tid at Stavanger, og andre kommuner som huser en kunsthall eller en større kunstforening, setter seg ned og lager realistiske kalkyler for hva det faktisk koster å drive denne typen institusjoner – uten å måtte basere seg på ansattes dugnadsånd og gratisarbeidende kunstnere. Uansett om man i Stavangers tilfelle lander på 2, 3 eller 4 millioner, så er det, som Anders Hana antydet i Stavanger Aftenblad i dag, smårusk i en kommune som de kommende årene planlegger å bruke 304 millioner på en utvidelse av Tou Scene, 165 millioner på å oppgradere Stavanger Kunstmuseum og 130 millioner på å rehabilitere Kuppelhallen i Stavanger Konserthus. Staten burde også komme på banen og innlemme kunsthallen på post 74 i statsbudsjettet, slik kunstforeningene i Tromsø og i Oslo nylig ble. Det ville bety at man fulgte opp Stortingsmeldingen om visuell kunst fra 2012, som tar til orde for mer støtte til «kunstforeninger, kunsthaller og kunstnersentra på et kvalitativt grunnlag» for å styrke formidlingen av visuell kunst regionalt. I det hele tatt er Kunsthall Stavangers desperate salg av Hepworths Figure for Landscape et skarpt varsel om at tilstanden for mange mellomstore kunstinstitusjoner er uholdbar, og at om ikke noe gjøres vil det varslede mordet i Stavanger ikke bli det siste.

Artikkelen ble endret 26.4.2014 kl 13.00