Parsellhager i nye rom

Prosjektet tar opp basale spørsmål med selvdyrking og jordbruk som omdreiningspunkt, en problematikk som også føres inn i kunstinstitusjonen.

Prosjektet tar opp basale spørsmål med selvdyrking og jordbruk som omdreiningspunkt, en problematikk som også føres inn i kunstinstitusjonen. Som med mye diskurs-kunst er forholdet mellom den brede politiske tilnærmingen og det samtidig ekskluderende i rammeverket et paradoksalt punkt.


Hagen har hatt en sentral stilling i mange av Ingrid Book og Carina Hedéns prosjekter. I O Campo / The Field, Norges bidrag på fjorårets biennale i São Paulo, arbeider det etablerte kunstnerparet videre med refleksjoner rundt temaet. At også Lillehammer – en by som tradisjonelt har hatt en nær tilknytning til jordbrukslandskapet rundt seg – viser tendenser til nye former for kultivering i form av parsellhager, har resultert i et prosjekt i regi av Book og Hedén med mange nivåer og dimensjoner. Prosjektet er kunsthistorisk reflektert samtidig som det reiser og diskuterer ulike sosiale og politiske problemstillinger. Den sammensatte utstillingen har absolutt potensial til å engasjere, både ut fra tematikk og de utfordringene den gir betrakteren. Prosjektet har imidlertid et visst avgrensingsproblem i forhold til utstillingsformen, og den virker dessverre umiddelbart en smule blass, nesten på grensen til det kjedelige.

Fotoserier: matproduksjon og parsellhager på Lillehammer
O Campo / The Field består av flere arbeider i ulike medier som alle har en betydningsskapende relasjon til hverandre. Food 1-4, den ene av to fotoserier, kan fungere som et slags utgangspunkt for utstillingen, selv om de fire fotografiene er plassert i det innerste rommet på Oslo Kunstforening. Rundt det som i det ene fotografiet bare synes å være en parkeringsplass foran Vingnes Møbelfabrikk, viser det seg – i de tre andre fotografiene – at det er gjort forsøk på å dyrke det dårlige jordsmonnet. Noen innvandrerfamiliers behov for å dyrke grønnsaker i et slags «ingenmannsland» på Lillehammer, leder videre til neste fotoserie The Field 1-6. Alle fotografiene som utgjør denne andre serien, og som vises i to separate rom i omvendt kronologi, er bilder av et jorde som er inndelt i mindre stykker – parsellhager, ved et boligområde som tilsynelatende paradoksalt nok virker å være i svært landlige omgivelser. Jeg spør meg i alle fall hva noen parsellhager har å gjøre i et område hvor det virker som alle har dyrkningsmuligheter rett utenfor trappen der de bor. Området som er avbildet på alle de seks fotografiene utgjør i seg selv en form for utendørs installasjon på Lillehammer, under navnet «Øvre Smestad Parsellhager». Disse parsellhagene, som tilsynelatende er et offentlig prosjekt i regi av og Book og Hedén, har en klar sammenheng med nettopp grønnsakene foran Vingnes Møbelfabrikk. Ved møbelfabrikken har kunstnerparet avdekket tendenser til noe som også kan minne om parsellhager. Dette vitner om endringsprosesser og nye behov som er blitt skapt ved tilføringen av nye befolkningsgrupper og økt urbanisering i en by som i utgangspunktet har nær tilknytning til jordbrukssamfunnet.

Fotografiene i serien The Field tar parsellhageinstallasjonen på Lillehammer med seg inn i utstillingslokalet, og fungerer slik primært som dokumentasjon. En slik funksjon blir også fremtredende fordi fotografiseriene mangler den estetiske dimensjonen som har vært mer tilstedeværende i noen av kunstnernes tidligere fotografier, som for eksempel Harrys död fra 1999, eller Bexells Stenar. Ett undangömt monument, som var en del av bok-prosjektet til UKS-biennalen 2001, og som senere ble vist på Riksutstillingenes Kunst til folket. Det poetiske og ikke minst estetiske potensial som ligger i de refleksjoner hagen kan invitere til, føles dessverre helt oversett i denne utstillingen.

Kulturlandskapet kunsthistorisk reflektert
The Field trekker imidlertid linjer til en estetisk tradisjon som for så vidt kan føres tilbake til det romantiske landskapsmaleriet, spesielt sett i sammenheng med et av de andre arbeidene som utstillingen består av, nemlig et videoarbeid. Den 30 minutter lange videoen/stillbildet filmet i Lillehammer Museum, viser maleriet Potethøsting fra 1903, av den norske maleren og kunstkritikeren Kristian Haug (1862-1953) i original størrelse. Til tross for at Haugs landskapsmaleri føyer seg inn i en lang rekke relativt uinteressante norske jordbruksskildringer fra århundreskiftet som estetiserer et kulturelt uttrykk som nok var sett på som laverestående, vekker videoen allikevel interesse sett i sammenheng med fotografiene The Field 1-6. Denne fotografiserien og videoen av Haugs maleri viser nemlig det samme området på Lillehammer, med hundre års mellomrom. Det fremkaller en vilje til sammenligning og refleksjon over likheter og ulikheter. Slik jeg umiddelbart ser det, stiller utstillingen spørsmål ved blant annet hvordan og hvorfor både det virkelige landskapet, men også bildet og tolkningen av det , endres eller forblir det samme over tid. Akkurat disse spørsmålene synes jeg er noen av de mest interessante som utstillingen på Oslo Kunstforening reiser.

Gratisavis og lydspor
Den spesiallagde avisen Notícias do Campo / News from the Field trekker imidlertid linjer til et mye større nettverk av ulike diskusjoner, spørsmål og problemstillinger. Avisen, som er trykket opp i et stort opplag – hvorav tre paller er plassert i det midterste rommet i Oslo Kunstforenings lokaler – er bokstavelig talt midtpunktet for hele utstillingen. Book og Hedén selv påpeker i gratisavisen som publikum kan ta med seg at: «_News from the Field_ turned out to be a meeting-place between farming in cities today and the collective memory, the archive.» I den grad museet er det kollektive minnet, arkivet, som forvalter våre tradisjoner, kan også det 42 minutter lange lydsporet fra Lillehammer Museum med «museumsstøy» som spilles i alle utstillingsrommene, forklares. Men lydsporet synes ikke å ha noen videre funksjon utover dette, og er vel strengt tatt egentlig ikke nødvendig for at utstillingen skal kunne fungere. Fokuset på museet som et arkiv og også som «…a place where functional things are transformed into art», for å sitere fra Boris Groys’ tekstbidrag , utgjør imidlertid kun ett nivå i utstillingen. For i likhet med Book og Hedéns tidligere arbeider er det spørsmål og problemstillinger av mer sosial og politisk art som virkelig synes å være det sentrale .

Selv om fotografiene inviterer til refleksjon over slike problemstillinger, kommer det politiske særlig frem i den omfattende avisen, som består av en mengde lesestoff på engelsk og portugisisk, fordelt i kategorier som «World», «Regional Brasil», «Society», «Sport», «Science» og «Business». Bidragsyterne er mange og kommer også fra ulike felt som kunsthistorie, biologi, sosialantropologi, landskapsarkitektur og sosiologi. Avisen inneholder artikler med titler som «Terminator Technology – Five Years Later», «The Aestethics of the Green Square» (som for øvrig også er å finne i katalogen til utstillingen «Midlertidige Utopier» som ble vist på Museet for Samtidskunst i 2003), «Land is Food», æAllotment Gardening in an Affluent Society», «The Norwegian State Housing Bank and the Expansion of the Welfare State» og «The Hidden Colour». Det er altså et stort spekter som også peker langt utover Norges grenser.

Urbant jordbruk
Et sentralt tekstbidrag synes å være «Urban Agriculture and Sustainable Cities« av Tjeerd Deelstra og Herbert Girardet. De setter søkelys på i hvilken grad dagens byer faktisk er bærekraftige, i og med at de bruker for mange naturressurser og produserer for mye avfall. De peker på at urbant jordbruk kan spille en viktig rolle i å bidra til den fremtidige, sosiale, økonomiske og miljømessige bærekraftige byen. Uten bærekraftige byer, vil det heller ikke bli en bærekraftig verden. «If appropriately planned and integrated into urban design, urban agriculture can contribute to the comfort of citizens», hevder de.

«Det urbane landbruket» synes imidlertid å dekke ulike behov ulike steder, og der det økologiske eller økonomiske aspektet kanskje er det mest sentrale i noen byer, kan andre aspekter som det sosiale være viktig i andre. For noen av brukerne av parsellhagene på Lillehammer, som for øvrig er blitt intervjuet i «News from the Field», synes dette siste aspektet å være svært viktig. Like fullt trenger forholdet mellom urbane og mer rurale områder, og behovet for det urbane jordbruket, å bli problematisert og viet oppmerksomhet. Book og Hedéns prosjekt gjør nettopp det. Men kunstnerparet setter ikke kun spørsmålstegn ved, og belyser ulike problemstillinger rundt de endringsprosesser som skjer når byer som er nært knyttet til et jordbrukslandskap kommer under mer urbane strukturer med nye former for kultivering. De kommer også med forslag om parsellhager på bakgrunn av analysen av de aktuelle behovene som Lillehammer som by har. At et slikt parsellhageprosjekt er blitt aktivert i en virkelig forstand av kunstnerne, og ikke kun fungerer som et prosjekt som dokumenteres innenfor kunstinstitusjonen, er et positivt trekk ved prosjektet deres. Men hvorfor har de gjort dette prosjektet akkurat på Lillehammer? Det virker liksom så langt mellom de problemstillinger som kan reises rundt temaet «urbant jordbruk» på Lillehammer til storbyer som Rio, Beijing, Moskva, Dar-es-Salaam, New York og Berlin.

I likhet med en del andre utstillinger og prosjekter de siste årene, er dokumentasjonsaspektet ved Book og Hedéns prosjekt dominerende og tekstbidragene mange. Det krever en god porsjon innsats fra betrakteren dersom hun/han ønsker å få ordentlig fatt på utstillingen, uavhengig om man er norsk eller brasiliansk. I utstillingen ligger det videre en ufordring i å finne sammenhengen mellom de ulike arbeidene. Som ved de fleste prosjekter som omfatter ulike medier og som uttrykkes i både tekst og bilder, er det interessant å diskutere i hvilken grad de ulike arbeidene fungerer alene, og ikke minst sammen. Kan tekst, video, foto, lydspor og installasjon settes inn i en betydningsskapende relasjon til hverandre, og lade hverandre med nytt innhold? I denne utstillingen er dette spørsmålet spesielt sentralt fordi jeg synes alle verkene, bortsett fra avisen, hver for seg engasjerer lite.

Det er spennet mellom de ulike elementene, i tillegg til de ulike problemstillingene prosjektet tilsammen reiser, som i første rekke bærer utstillingen og gjør den interessant. Men selv om utstillingen byr på aldri så mange utfordringer, vil jeg allikevel stille spørsmålet om i hvilken grad den evner å engasjere, for eksempel på en sentral biennale som den i São Paulo. Det litt blasse førsteinntrykket spesielt fotografiene gir, pirrer i alle fall ikke meg på en slik måte at jeg spontant får lyst til å gi meg i kast med den noe pretensiøse 48 siders avisen på engelsk og portugisisk. Jeg stiller meg også til syvende og sist spørsmålet om hvem denne utstillingen egentlig er ment for. Utgangspunktet for Book og Hedéns prosjekt (parsellhagene på Lillehammer) virker å være sosialt engasjerende på den måten at kunsten skal bety og være noe for folk flest. Resultatet av prosjektet i utstillingsform tenderer imidlertid mot det motsatte, nemlig å fungere ekskluderende. Det er urealistisk å forvente at «folk flest» bruker en lengre ettermiddag på å lese en mengde artikler på engelsk for å sette seg inn i en galleriutstilling. Dette til tross for at det er nettopp det man kanskje bør gjøre, i og med at noen av de problemstillingene utstillingen tar tak i er svært vesentlige.

Comments