Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, skarpeste eller mest engasjerende i 2016? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2016. Den attende i rekken er Stian Gabrielsen, som er kunstner og skribent bosatt i Oslo, og en av Kunstkritikks faste bidragsytere. Frem til utgangen av 2016 er han også norsk redaktør.
Kunst
Leander Djønne, Øyde til øyde, 2016.
Antagelig fikk de som så Leander Djønnes video Øyde til øyde projisert i stort format utendørs under årets utgave av Harpefoss poesifestival, med kvist og kvast stikkende inn i bilderammen, et større visuelt utbytte enn jeg gjorde på ipaden min. Desto mer fokusert var jeg på Djønnes nådeløst morbide poesi lest over headsettet, akkompagnert av kameraet båret dirrende gjennom knapt opplyste gruveganger – som om man var inne i hodet på en deprimert Nils Klim –, panorerende over de halvt sammenraste steinmurene etter en tidlig bosetning på Færøyene, eller glidende langsmed eldgamle helleristninger. Menneskets nyttegjøring av steinen, enten det dreier seg om storskala gruvedrift, bygningskonstruksjoner eller tandre inskripsjoner, er alt ubehjelpelig kloring i overflaten målt mot de seige geologiske omveltningene som pågår under føttene våre. Halvveis lengtende venter kroppen på de plutselige øyeblikkene av akselerasjon, da steinmassivets og menneskets respektive tidsskalaer filtres sammen, som når raset løsner: «Fjella revna, / nærmast kom rennande, sigande, i ei tung, jamn rørsle. / Ein buldrende målretta hær av snjo, stein og jord.»
Michaela Meise, Mare Nostrum, 2016, Standard (Oslo).
Michaela Meises keramiske portretter i Mare Nostrum på Standard (Oslo) knadde sammen helgenhistorikk og geopolitisk nåtidsdrama og drysset det hele med prosaisk hverdag: yogapositurer, fotball, mynter, en laminert meny. Subjektet som helliggjort actionfigur med huden strukket til bristepunktet, i spagat mellom et katolsk alter og en kommersiell white-cube, forankret på dypgrå sokler.
Stille revolt: Norsk prosess- og konseptkunst på 70- og 80-tallet, 2016, Museet for samtidskunst.
Stille revolt på Museet for samtidskunst spilte av den norske prosess- og konseptkunstens skjebne i baklengsfilm og fikk de skjøre, knapt registrerte verkene som definerer denne (lett spekulative) epoken til å reise seg fra containerne og glemselen. Materien kurator Ingvild Krogvig løftet frem var så porøs, uanselig, eterisk at den nærmet seg en slags ektoplasma. Man skal lete lenge etter en utstilling på et norsk museum som skilter en tilsvarende begeistring for et tilsvarende uspektakulært materiale. Det er nesten så man kan tilgi museet at de har gått i dvale; det er jo ikke uvanlig at mediet trenger å sove ut etter en spiritistisk seanse.
Publikasjon
Lex Brown, My Wet Hot Drone Summer, New Lovers Trilogy #4, 2016, Badlands Unlimited.
Fremstilles det fortsatt porno i tekstform, som man attpåtil må betale for? Svaret er ja. Den amerikanske kunstneren Paul Chans forlag Badlands Unlimited utgir, i tillegg til en jevn strøm av artist (e-)books, en serie lett intellektualisert erotika. My Wet Hot Drone Summer av kunstneren Lex Brown holder hva sjangeren lover. Vi følger advokaten Mia Garner gjennom et nokså provisorisk thriller-plot befolket av velproporsjonerte unge kropper, stormannsgale CEOs, bulende skritt, teknoassisterte multiorgasmer og semi-incestuøse attraksjoner. Handlingen er lagt til en dystopisk nær fremtid der svermer av droner dekker himmelen og havet har steget og jaget tusenvis av mennesker på flukt, med påfølgende sosial uro og politivold. Om nødvendigvis redusert til en noe sjablongaktig bakgrunn, er visjonen iallfall betimelig nok. Mer overbevisende behandles overvåkningstemaet, som jo kan speile seg i pornografiens voyeurisme. I god biokapitalistisk ånd er sexen gjennomgående et manipulasjonsverktøy for å få subjektet til å underkaste seg transaksjoner det i utgangspunktet er ambivalent til: «You’ll probably want to sign this,» som antagonisten Xavier Cerón sier etter å ha ekspedert den glamorøse forretningsforbindelsen sin Evangeline med en selvoppfunnet über-dildo. Badlands spredte output er ikke bare en tongue-in-cheek hybridisering av høyt og lavt eller autogenerert samfunnskritikk, det er også et pragmatisk forsøk på å få kloa i sjangerfiksjonens utvidede leserkrets, å ri Amazons algoritmer til egen(/eget kunstforlags) vinning.
Events
Sylvi Listhaug reddes fra å drukne i Middelhavet.
Det var vanskelig å bli helt klok på hva innvandringsminister Sylvi Listhaug egentlig drev med da hun i april i år kunne observeres duppende bedagelig rundt i Middelhavet under en idyllisk ettermiddagssol, utkledd til en oransje ballong. Mediestuntet til Listhaug tangerte partifelle og justisminister Anders Anundsens ubeskjedne selvpromoteringsvideo fra i fjor, hvor han, uten synlig selvironi, iscenesatte seg som misforstått statsmann prisgitt pressens ensidig «negative fokus» (og avslutningsvis, med hjelp av et suspekt undervinklet kamera, som Norges strengeste dørvakt). Appropriasjonen av strategier som virker mer hjemme i performance-kunsten eller stand-up-komikken enn på den politiske arenaen, er imidlertid ikke unik for Fremskrittspartiets statsråder; i en artikkel i Spike Art ser Dean Kissick nærmere på denne trenden og trekker blant annet frem Russlands president Vladimir Putins episke performance fra 2012, hvor Putin, kledd i tindrende hvitt fra topp til tå, forsøkte å guide noen utrydningstruede traner gjennom luften i en spesialbygget hangglider, også den blendahvit, som var han en naturens guddommelige beskytter. Muligens har Putin en av sine tidligere rådgivere, forfatter, forretningsmann og PR-wiz Vladislav Surkov, å takke for dette kuppet av en selviscenesettelse. Under et foredrag på London School of Economics i 2013 presenterte Surkov seg som en av opphavsmennene til det han kalte det «det nye russiske systemet», en slags ideologisk relativisme på høygir. Den politiske opposisjonen både til høyre og venstre var instruert fra Kreml og skuespillet kringkastet av et statskontrollert medieapparat, kunne Surkov fortelle, en forvirringstaktikk ment å få den sittende makten til å fremstå som en garantist for stabilitet og effektivitet. Det er nok lite trolig at en kunstbevandret «politisk teknolog» (betegnelsen Surkov bruker om seg selv) skal tre ut av skyggene og gi Listhaug & cos bisarre geberder i offentligheten en klangbunn av autoral intensjon.
Læserindlæg