Space Making, Astrup Fearnley Museet, Oslo
Space Making demonstrerte at man kan ville noe så uspesifikt som å lage en utstilling med abstrakt maleri som skal handle om rom, og likevel få til noe bra. Foruten generøse og godt komponerte presentasjoner av sterke kort som Julia Rommel og Hanne Borchgrevink, var det gøy å snuble over den for meg ukjente Miyoko Ito. Jeg har vridd hjernen for å komme på en treffende karakteristikk av den søvnige miksen hennes av interiør og eksteriør, med graderte felter i pastell- og jordtoner snittet opp av skarpe, smått ornamentale linjer, men klarer ikke bedre enn den antagelig irriterende opake formuleringen at de er som private utsikter som befinner seg på innsiden av maleriet.
Høstutstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo
Jeg liker juryerte gruppeutstillinger som Høstutstillingen mer og mer. Kunsten har ikke i oppgave å være stillas for store tanker, og helheten kommer etter det som henger på veggene, bare holdt provisorisk sammen av linjer i det utstilte materialet som man ikke en gang nødvendigvis får med seg. Det skaper en mindre kontrollert atmosfære som gjør omgangen med arbeidene lettere på fot. Jeg hang meg opp i Martin Stråhles Äta svamp: en passe slepphendt middelalder-psykedelia manet frem på jutevev med sparkel, lim, benmel, pigment, rustbeskyttelsemasse, skjellakk oa., som slo et metaforisk hull i veggen og tiden. Jeg forter meg med en myntning: alkymisme.
Stian Grøgaard, Pauline, Kunstnernes Hus, Oslo
Jeg flesker like greit til med enda mer maleri. Grøgaards Pauline på Kunstnernes Hus, som er mulig å se frem til 11. januar, er en begivenhet som kommer litt fra sidelinjen: et utvalg med tandre portretter av familiemedlemmer og detaljsitater av kunsthistoriske forbilder fra en som hadde lagt ned penselen for flere tiår siden da han gikk bort høsten 2021. Likevel ter bildene til den tidligere teoriprofessoren fra Kunstakademiet i Oslo seg som et naturlig og vel-timet innslag i Kunstnernes Hus’ program. Det konsentrerte arbeidet Grøgaards malerier og tegninger dokumenterer, gjør at de bare har en effektradius på ca. to meter. Til gjengjeld holder de på blikket når de først huker det, og oppfordrer en annen pakt mellom bilde og persepsjon enn den vi har blitt vant til, også i kunsten.
For øvrige bidrag til julekalenderen, klikk her.
