Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2015? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer inviterte gjester og våre egne skribenter kunståret. Den sjette i rekken er kunstneren Vibeke Tandberg, som bor i Oslo og er aktuell med utstillingen Infinite signature på OSL contemporary (fram til 19. desember). Hun debuterte som forfatter i 2012 med romanen Beijing Duck.
UTSTILLING
Marcel Broodthaers, Frederucianum, Kassel, 17. juli – 15. november 2015.
Året utstilling for min del er uten tvil utstillingen Marcel Broodthaers på Fridericianum i Kassel i høst. Jeg hadde enorme forventninger, ikke minst på grunn et sommerferie-dypdykk i Rachel Haidus bok The Absence of Work: Marcel Broodthaers, 1964-1976 (et velbegrunnet argument for at Broodthaers’ kunstnerskap ikke kan forståes uavhengig av språk), og på grunn av et formativt møte med et verk av ham i Avignon på slutten av 1990-tallet. Verket var en innrammet utstillingsplakat for en gruppeutstilling hvor Broodthaers’ etternavn var feilstavet og hvor han hadde satt inn den manglende o’en i navnet sitt med en sort tusjpenn. Da jeg så det igjen i andre etasje på Fridericianum hadde det samme virkning på meg som det hadde for tyve år siden; jeg ble sur fordi jeg ikke hadde gjort det først (selv om det hadde vært en kronologisk/biologisk umulighet). Den evig aktuelle og alltid problematiske relevansen en kunstners identitet, biografi og signatur har for persepsjonen av et verk, blir med denne lille og ubetydelige handlingen eksplosiv.
Enkelheten i utførelsen og kraften i uttrykket er et trekk ved hele Broodthaers’ kunstnerskap, spesielt når han bruker språk som utgangspunkt for installasjoner, bilder eller skulpturer; som når han for eksempel sladder Mallarmés typografiske dikt Un Coup de Dés og gir språket uttrykk først og fremst som bilde. For Broodthaers er språket som meningsbærende system sekundært; han lager sitt eget visuelle system der ord synes å infiltrere, skape hulrom og vakuum heller enn å virke organiserende. Dette gjelder ikke minst i filmene hans, som var viet velfortjent mye plass i Kassel.
Å gå rundt i de forlatte hallene på Fridericianum, ikke én etasje uten de emblematiske pottepalmene som så elegant og velformulert erter den vestlige verdens hunger for eksotisme; å se verk som femti år etter sin tilblivelse virker viktige uten snev av nostalgi (kanskje utenom blåskjellene og eggeskallene som vitterlig hadde en del støv på seg) med en evig aktuell insistering på kunstens antikapitalistiske og institusjonskritiske potensial, gjorde at jeg ble skikkelig optimistisk på vegne av kunst.
EVENT
Fiona Mergel, Strategier for en lysere fremtid, Nationaltheatret. Regi: Angelina Josephine Stojčevska.
En annen sinnssykt fin kunstopplevelse jeg hadde i år, også i høst, var Angelina Stojčevskas avgangsforestilling Strategier for en lysere fremtid på regilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo, satt opp på Malersalen på Nationaltheatret. Gjennom hele denne absurde forestillingen (absurd i ekte Camusiansk ånd, fordi det er en forstilling med meningsløshet som det sentrale omdreingspunktet rundt hvilket nettopp mening sirkulerer, oppstykket og delt som valgbare størrelser i små og store porsjoner, som innskutte bisetninger og uendelige digresjoner, men hvor man som publikum til slutt helt uoppfordret likevel velger å tro på mennesket og tillegge livet mening fordi vi nok er så absurde som det Camus insisterte på, og som Angelina forstyrrende, rørende og «funny» påpeker) blir vi kastet mellom latter og gråt (i hvert fall emosjonell bevegelse), blødmer og «glitcher» i noe som er alt annet enn velformulert dramatikk og narrativ koherens, og som ikke minner meg om noe annet jeg har sett på norske scener.
PUBLIKASJON
Vagant nr 1.-3., 2015.
Av litterære opplevelser har jeg skikkelig lyst til å liste opp alle tre numre av Vagant fra 2015, og det gjør jeg. Jeg kunne tatt med Vagant i 2014 også, om jeg hadde blitt spurt, og i 2013; Vagant, forlagt av Cappelen Damm, et tidsskrift for litteratur, kunst, film, ideer og samtidsdebatt, ifølge dem selv, er noe så topp som en blanding av nerdete, snobbete og sykt aktuelt, uten å henge seg på trender; det minner meg om Morgenbladet på nittitallet da kloke hoder fikk herje fritt uten dressur. Vagant mangler alt av hang-ups og komplekser og forholder seg i Audun Lindholms kule regi til den herlige balansegangen mellom fri tematisk flyt og skikkelig mange kloke tanker og ikke minst; Vagant er et tidsskrift som har velskrevne tekster, altså ikke et tidsskrift om litteratur, men et tidsskrift som er litteratur.
Læserindlæg