Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2013? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer Kunstkritikks egne skribenter og inviterte gjester kunståret. Den syvende i rekken er kunstneren Jan Freuchen, som bor og arbeider i Oslo og Berlin.
Årets publikasjon: IPCCs klimarapport og Timothy Mortons Hyperobjects.
I en tid hvor målbarhet er mantraet, realfagssatsningen stor og forbruket eskalerende er klimaforandringene fortsatt den blinde flekken i orkanens øye. De feilaktig benevnte «skeptikerne» har fått komme til orde av journalister med større forpliktelser til nyhetsdramaturgi og ideologi enn objektive fakta. Den nye IPCC-rapporten gjør at vi nå kan bytte ut ordet «skeptiker» med «ignorant». Timothy Mortons Hyperobjects burde distribueres som en eksistensialistisk reader til rapporten. Det gir ikke lenger mening å snakke om «naturen», «miljøet» eller til og med «verden» som en bakgrunn for menneskelige aktiviteter: Vi befinner oss istedet i ulike «hyperobjekter» med enorme utstrekninger i tid og rom (radioaktivt materiale, klimatiske forandringer, evolusjon, relativitet) som grunnleggende endrer vårt verdensbilde og tvinger oss til å gjenoppfinne vår plass i verden.
Årets event: Abramovic’ og Jensens’ skrik
I min bevissthet har disse stemmene sauset seg sammen, som om Jensens valgnattsbrøl bare var en naturlig forlengelse av Abramovic’ selvhjelpsteater i Ekebergsåsen. Begge tilfellene står ihvertfall for meg som det skingrende lydsporet til selvpleiens og kommentarfelts-aggresjonens tidsalder, hvor private innfall dyrkes på bekostning av kollektive prosjekt.
Årets utstilling: The model as ruin og den åpne høyblokka
Sammenfallet av disse visningene er både vakker og sår. På Kunstnernes Hus blir vi presentert for en spøkelsesaktig samling modeller av norske modernistiske bygninger fra en bortglemt utstilling på 30-tallet. Noen av byggene står ennå, andre er forlengst demolerte. Høyblokka, som har blitt «abstrahert» inn i en livsfjern og modellaktig tilstand, ble noen dager i høst åpnet for allmenheten. Samtidig presenteres terrorhandlingen av en broket forsamling byråkrater, entreprenører og nyklassisister som en «gyllen anledning» for rivning. La oss håpe at regjeringskvartalet ikke forvises til en framtid som støvete modell i en dunkelt museumslager og et underliggende traume i bybildet.
Læserindlæg