Ananasens tale

En nytolkning av Svanesjøen i Billedhoggerforeningens rufsete, skulpturbestrødde hage var noe av det Lord Chief Justice bød på i sin første separatutstilling. Dét, og en snakkende ananas.

Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014.
Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014. Foto: Karoline Hjorth.

Billedhoggerforeningens gamle villa og rufsete, skulpturbestrødde hage på Carl Berner dannet et nærmest skreddersydd bakteppe for den karnevaleske «familiegjenforeningen» til Lord Chief Justice, bestående av Siri Hjort og Constance Tenvik, i slutten av mai. Stedet er et av dem man konsekvent har oversett, uten at det egentlig er klart hvorfor, hektisk utstillingsvirksomhet til tross. Kanskje skyldes det assosiasjonene til noe passé som ordet «billedhogger» gir. Plassert på Carl Berner er den herskapelige villaen i en viss grad avsides også i geografisk forstand: et slags skjermet gods i Grey Gardens-stil, en barokk boltreplass for kunstnere med outrerte prosjekter à la Lord Chief Justices krypto-incestuøse, pervo-aristokratiske kostymedrama. «You are an aquired taste», som Big Edie sier til datteren Little Edie i spillefilmen Grey Gardens (2009).

Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014.
Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014. Foto: Karoline Hjorth.

Det dreier seg altså ikke om monumental steinskulptur, heller en kvasi-surrealistisk tegneserieversjon av Jack Smiths camp-univers. The Twins Family Reunion, som inngår i Kunstakademiets bachelorutstilling, åpnet med at tvillingene, gestaltet av Hjorth og Tenvik, hvitsminkede og med påmalte unibrows – sammen med et utspjåket entourage fra prosjektskolen hvor de tidligere har holdt et såkalt «kostymekrokiskurs» – inntok et måltid på gulvet midt i utstillingen. Alt som var tilbake da jeg ankom to timer seinere var tomme cavaflasker og en haug tørre croissanter. Veggen bak var overstrødd med groteske, fargesterke karikaturer (resultatene fra «kostymekrokiskurset»?), mot en annen hang en samling ekstravagante kostymer på et klesstativ bestående av to bleke mannekenger med lange armer. Peisen var stappet med ananas. I en nisje og på gulvet sto noen surrealistiske tøyskulpturer, deriblant en ananas med munn som seinere holdt en tale på tvillingenes vegne.

Etter ananastalen ble det gjort et kostymeskifte og Hjorth og Tenvik kom tilbake som sine alter-egoer Sir Knight Turkish Delight og Consita Berber. Sir Knight i fotsid grønn fløyelsjakke, riddersveis og en ekkel, gjennomsiktig plastmaske med påtusjet bart; Berber i ferskenfarget og grønnspekket spandex og brudeslør. De to ruslet rundt i hagen en stund og konverserte overfladisk og teatralt med gjestene på tilgjort overklasseengelsk. «Aaah youuu enjoooying the paahty?» spurte Berber og bød hånden frem så man kunne kysse den.

Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014.
Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014. Foto: Karoline Hjorth.

Så var tiden kommet for en gjenoppføring av Svanesjøen: en raskt overstått koreografi der mesteparten av narrativet ble formidlet med voiceover spilt fra en stor høyttaler i vinduskarmen mens Sir Knight og Berber gjorde noen grasiøse bevegelser i hagen. En mann i stor pelslue lusket frem fra bak en trestamme og plasserte ærbødig en gaveeske i gresset foran dem, før han pilte tilbake i skyggene. Opp av denne trakk de to hovedpersonene en tøydukke som de festet på en av statuene, etterfulgt av enda noen dansetrinn. The end.

Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014.
Lord Chief Justice, The Twins Family Reunion på Norsk Billedhoggerforening, 2014. Foto: Karoline Hjorth.

Både ananasens tale og voiceoveren til «Svanesjøen» var hentet fra The Book of Pineapple, et elleve akter langt stykke. Det dreier seg om ganske absurde scener, skrevet på et ornamentert snobbe-engelsk – ikke nødvendigvis helt enkelt å få med seg innholdet når det ble lest høyt med andre ord. Dermed var trykksaken, som man kunne kjøpe i baren, et velkomment supplement. Her formuleres, innimellom feberfantasiene, et slags maksimalistisk estetisk program. «Why kill your darlings when you can breastfeed them all your life?»

Lord Chief Justices dels vittige, dels velformulerte, dels fjollete bevissthetsstrøm, matet ut gjennom deres aparte karaktergalleri, er i hvert fall ikke anemisk. Hjorth og Tenviks metode synes å være å ukritisk forfølge alle innfall til de kollapser utmattet og leende, for så å dumpe materialet uredigert i fanget vårt – en audition-tape fra helvete, akkurat som video-teaseren til utstillingen, hvor det stekes kanelboller og bables i vei på nasal engelsk non stop i ti minutter. Man aner likevel antydninger til en treffende satire gjemt under den litt tøvete ornamentikken, som nok kunne la seg utdestillere om det ble våget noen post-natale aborter.

Lord Chief Justices video-trailer som ble lagt ut på Vimeo i forkant av utstillingen.

Læserindlæg