Mimosa Pudica bretter seg ydmykt sammen ved berøring i Ellen Henriette Suhrkes videoverk Touch Tours (2015). Sanseplanten, som den kalles på norsk, lever i tilrettelagte tropiske omgivelser i Oslo botaniske hage, hvor Suhrke over en periode har arrangert «sanseturer» for blinde, der disse oppfordres til å ta følesansen i bruk. Dokumentasjon av de sensuelle møtene mellom menneskehender og skjørt planteliv gjør vakker form ut av postantroposentriske perspektiver på forholdet mellom menneske og omgivelser. Varheten er et viktig metodisk grep i prosjektet til Suhrke; den synes å peke mot en etisk posisjon. En utfordring er at den dvelende og empatiske omgangen med motivene samtidig suggerer til en slags likegyldighet hos betrakteren.
Touch Tours inngår i Suhrkes utstilling med samme navn på Podium. Videoen projiseres i stort format på et lerret som henger fra taket, stilt diagonalt mot inngangen til rommet. Jeg fulgte den implisitte oppfordringen og så videoen først. Hadde jeg i stedet begynt med lydsporet i motsatt ende av rommet, ville nok forfatteren Inger Wold Lunds «synstolkninger», altså beskrivelser av hva som skjer i videoen, blitt mer enn minneproteser for de nylig prosesserte bildene. «En hånd rører ved en stein. Steinen ligger stille. Beveger seg ikke», observeres det i Lunds karakteristisk knappe og skarpskårne språk. Sammenligner man disse nøkterne observasjonene med en mer fortolkende formulering som: «Årene er tynne under huden, de ligner plantens rotsystem», ser man synstolkerens utfordring. Formidles en større nærhet til objektet om beskrivelsene er forsøksvis objektive, eller om den subjektive opplevelsens assosiative dimensjon også gis plass?
Noen av Lunds strofer er skrevet i punktskrift over stillbilder fra videoen printet i postkortformat. De beskjedne fotografiene har stor boltreplass på veggene hvor de henger markert med dempede spotlys. Rommets dunkle belysning nødvendiggjøres av at filmen vises som projeksjon, men grepet kan også virke å ville kneble, eller i alle fall kommentere, synets forrang i utstillingsrommet. Når motivet av den blindes utforskning av de duft- og karaktersterke plantene løftes inn i en kunstkontekst, spørres det om blindes plass i denne sammenhengen. Slik blir ekskluderingsmekanismer i kunstrommet løftet frem. Ideen til prosjektet kom til under en studietur i Roma, kunne Suhrke fortelle meg. Der observerte hun en blind kvinne som, ulikt de andre besøkende, hadde særskilt tillatelse til å berøre skulpturene i Villa Borghese. På et vis kunne en som blind her komme nærmere verkene enn de seende. Hjemme i Oslo viste en slik praksis seg å være sjelden.
I Touch Tours gjøres flere grep for å formidle den blindes erfaring i utstillingsrommet: Punktskriften ligger som små dråper på fotografiets matte overflate, noe som gir en lyst til å berøre dem. Et annet eksempel er hvordan lydsporets beskrivelser leder en til å lukke øynene for å forsøke å visualisere det beskrevne. Helheten spør videre: hvordan oppleves noe beskrevet versus sett, og hvordan tar kroppen imot og syntetiserer persepsjonene? Enkelte blinde som har lært seg kunsten å ekkolokasere – altså kunne kartlegge omgivelsene med hørselen ved å lage en kontinuerlig klikkelyd i munnen – kan visstnok se faktiske bilder. Bilder oppstår nemlig i hjernen, som en konstruksjon av informasjon som også kan registreres via høresansen. Dette minner oss om persepsjonsapparatets kompleksitet, og utvider den velkjente forestillingen om at blindes hørsel har en kompenserende funksjon.
I videoens lydspor er det dette siste som er utgangspunkt for musiker Jørn Tore Egseth. Grumsete ambient-bass og opptak av undervannslyder ledsager bildet av hånden som dyppes i dammer eller strekker seg mot den grå himmelen over drivhustaket. Devisen om at en sans svekket er lik en annen sans intensivert blir her nærmest karikert, og utstillingens i utgangspunktet rosverdige sentimentalitet bikker over når en crescenderende pianomusikk spilles oppå dette igjen. Denne pastose montasjen roper ut i en utstilling hvor stemme, ord, lys, lyd og bilde ellers gjør det de kan for ikke å overdøve hverandre.
I Touch Tours krysses håndens og øyets egenskaper; de varsomt utforskende nærbildene glir inn og ut av fokus og liksom «stryker» det avbildede på en måte som synes å imitere den blindes berøringer. Jeg våkner til av denne kamerabruken, som tidvis evner å flytte meg helt innpå motivet, og slik gjør meg særlig følsom for disharmonien: Tross ekvivalensen som Suhrke maner frem – i videoen gis det like mye plass til plantene som til menneskene – avslører berøringene til tider en maktubalanse. Lik håndens raske tilbaketrekning når den rører ved en stikkende kaktusblomst, faller mimosaen sammen på en måte som er påfallende «menneskelig» når man tar på den. Et av navnene vi har gitt den er «Touch-me-not». Det skal en stor grad av sensitivitet og vilje til for å lytte til de og det som ikke snakker høyt. Touch Tours anstrenger seg. Selv om en total likestilling av ulike livsformer kanskje ikke er mulig i praksis, kan man gjennom perspektivforskyvninger som Suhrkes i det minste utvide empatiens nedslagsfelt.
