Da prosjektleder ved Videokunstarkivet, Per Platou, i 2015 rapporterte til Kulturrådet om arkivets fireårige pilotprosjekt, ønsket han å videreføre arkivets arbeid som en liten stiftelse. Kulturrådet advarte, de ville heller forankre arkivet i en tung nasjonal institusjon, og Nasjonalmuseet var en åpenbar kandidat.
Men Platou var skeptisk. I rapporten beskrev han hvordan arkivet hadde vært i kontakt med Nasjonalmuseet flere ganger, og at det var lite som tydet på at museet ønsket ansvar for et bredt anlagt videkunstarkiv. I januar i år kunngjorde likevel Kulturdepartementet at biblioteket ved Nasjonalmuseet skal overta driften av Videokunstarkivet.
– Ikke et vondt ord om folk som jobber på museet, men institusjonen er ikke laget for å være et referansearkiv, sier Platou til Kunstkritikk.
– Nasjonalmuseet har en annen tilnærming til kunst, de plukker opp folk når de begynner å bli kjente og viktige, mens vi tar inn ting fra kunststudenter og alle mulige. Det er sånn vi bygger en større kunsthistorie. Denne åpne tilnærmingen, og at kunstnerne til enhver tid har tilgang til arkivet, er veldig viktig, det må videreføres.
Videokunstarkivet er et åpent referansearkiv over norsk videokunst fra 1960 til i dag. I tillegg til 2740 registrerte kunstverk av ca. 600 kunstnere, omfatter arkivet kritikk og katalogtekster, foto og annet dokumentasjonsmateriale som setter kunsten i en kontekst. Arkivet er ikke åpent for publikum, men tilrettelagt for forskere, gallerier, kuratorer, kunstere, studenter og andre som er interessert i å formilde norsk videokunst. Arkivet har jobbet parallellt med å utvikle arkiv-, søkefunksjoner, og digitalisering av til dels morkne videobånd. Kunstnerene har full råderett og eierskap over sine egne arbeider, men kan ikke slette materiale fra arkivet.
Marit Paasche var forskningsleder i pilotprosjektet, og ga i 2014 ut boken Lives and Videotapes – The Inconsistent History of Norwegian Video Art, basert på dybdeintervjuer med det Platou kaller pionerer i norsk videokunst: Marianne Heske, Terje Munthe, Morten Børresen, Kjell Bjørgeengen, Inghild Karlsen og Jeremy Welsh. Platou mener tittelen på boka er viktig fordi historien til norsk videokunst er veldig broket.
– Det var mye tilfeldigheter, og vi har ingen «skole» eller mange som kaller seg «videokunstnere», samtidig som de fleste benytter video i deler av sin virksomhet. Det er viktig at vi klarer å reflektere dette inkonsekvente aspektet når vi lager et referansearkiv. «Dagens dritt er morgendagens gull», er et slagord jeg har brukt mye, sier Platou.
Samtidig vil han at det skal være mulig å se videoverk i høy, teknisk kvalitet, så man får med arbeidenes materialspesifikke karakteristika.
I fremtiden skal arkivets masterfiler, som teller ca. 100 gigabyte per time, lagres på Nasjonalbiliblioteket, mens driften av arkivet – kunstfaglig forvaltning, kontakt med kunstnere og formidlere – skal ivaretas av Nasjonalmuseet. Men etter Kulturdepartementets tildelingsbrev i januar har museet ventet med å ta kontakt.
Stina Högkvist, direktør for Nasjonalmuseets samlingsavdeling, forteller at de siste månedene har blitt slukt av korona, omstilling og flytting til det nye museet, samarbeidet med Videokunstarkivet har derfor ikke kommet i gang.
– Vi er imidlertid veldig glade for å skulle gjøre dette viktige arkivet til en del av vår virksomhet, og vi vil sette i gang med overtakelse og samtaler med Videokunstarkivet og Nasjonalbiblioteket så snart som mulig, sier Högkvist. Hun mener det kan være aktuelt å opprette en dedikert stilling til prosjektet.
Ifølge museets kommunikasjonsdirektør Eirik Kydland er det for tidlig å si hvorvidt museet vil videreføre Videokunstarkivets åpne tilnærming til innsamling av materiale.
– Det er forskjeller mellom et arkiv og en kuratert samling, sier Kydland, og poengterer at Videokunstarkivet derfor er lagt til museets seksjon for bibliotek og arkiv.
– Hvordan dette skal arbeides med i museet i fremtiden, er noe som vil utvikles fremover og etter overtakelse og samtaler med Videokunstarkivet, så det må vi nesten komme tilbake til.
