Den svensk-norske tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894–1970) gjennomlevde to verdenskriger og hennes billedvev, som ofte tok opp i seg dagsaktuelle tema så vel som personlige erfaringer, er i dag internasjonalt anerkjent som viktige bidrag til kunsthistorien. I år arrangeres den tredje, og så langt største, utgaven av Hannah Ryggen Triennalen i Trondheim. Fem av triennalens totalt åtte utstillinger åpner denne helgen.
Solveig Lønmo er kurator for hovedutstillingen Anti-monument, der totalt 15 av Hannah Ryggens billedtepper vises sammen med verk fra 15 samtidskunstnere fordelt på TKM Gråmølna i Trondheim og Hannah Ryggen-senteret og Austråttborgen på Ørland. Lønmo forteller at utstillingen er inspirert av et aktivistisk engasjement som var sentralt i Ryggens kunstnerskap og som hun mener delvis kan gjenfinnes i samtidens storming av «seiersherrer på sokler».
– Vi ser det i halshuggingen av Mussolini i teppet Etiopia fra 1935, og i 1936 vevde hun en advarsel til verden om hva nazismen innebar med Drømmedød. Det er sterkt å tenke på at hun ytret seg samtidig med hendelsene hun reagerte på, ikke som dokumentasjon, men som aksjon. Det er modig å agere mens ting skjer og ikke trygt i etterkant, når man har full oversikt over hvilken side som var riktig å ta, sier Lønmo.
Triennalen ble arrangert for første gang i 2016. Initiativtaker er Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, som sitter på den største samlingen av Ryggens billedvev med omtrent en fjerdedel av arbeidene hun etterlot seg. I år inviterer museet for første gang andre kunstinstitusjoner til å delta: Kunsthall Trondheim, Trondheim Kunstmuseum (TKM), Kjøpmannsgata ung kunst (K-U-K) og Ørland/Bjugn kunstforening.
Fredag 25. og lørdag 26. mars åpner de fem første av totalt åtte utstillinger i Trondheim og Ørland. I tillegg til to av tre deler av hovedutstillingen, Anti-monument I på Gråmølna og Anti-monument II på Hannah Ryggen-senteret, vises en retrospektiv utstilling av Hege Lønne (1961-2018) på TKMs avdeling i Bispegata, mens Julie Ebbing inntar K-U-K med prosjektet Hannah Ryggen Army. Utstillingen Unweaving the Binary Code på Kunsthall Trondheim er kuratert av Stefanie Hessler og Katrine Elise Pedersen. Her stiller elleve samtidskunstnere ut verk i dialog med Hannah Ryggens Dikt av T. S. Eliot (1952).
– Kunstnerne i utstillingen siterer på ulike måter koblinger mellom veving og koding, samtidig som de viser til binære motsetninger som de forsøker å kommentere eller finne veier forbi, sier Pedersen til Kunstkritikk.
Hessler og Pedersen har under forberedelsene til utstillingen samarbeidet med to forskere fra NTNU: professor i datateknologi og informatikk, Letizia Jaccheri, og Torbjørn Karl Svendsen, professor ved Institutt for elektroniske systemer. Hessler trekker fram en observasjon fra Jaccheri, som utdyper koblingen mellom programmering, billedvev og overskridelsen av binære systemer.
– I informatikken, og også i kognitiv vitenskap og nevrologi, bestemmer man hvorvidt noe regnes som et signal basert på om det klarer å passere en terskel. Det handler om intensitet. En glitch kan ses som en form som overvinner grenser fordi den er for intens, den passer ikke inn i det etablerte systemet.
Hessler ser slike glitcher i systemet i sammenheng med kjærlighetsbudskapet hun finner i Ryggens billedvev. Kjærlighet som motstandsform tematiseres også i hovedutstillingen, med inkluderingen av verket Vi lever på en stjerne (1958). Lønmo mener det historiske verket, som var en del av utsmykningen av Høyblokka, fikk en symbolsk rolle etter at det overlevde bombeangrepet på Regjeringskvartalet i 2011.
– Vi lever på en stjerne fungerer som et minnesmerke, med både det opprinnelige kjærlighetsbudskapet som Hannah Ryggen vevde inn i 1958 og arret etter flengen det fikk i 2011. Det negative rommet i flengen åpner verket abstrakt for betrakterens subjektive minnearbeid. Det store verket har fått en anti-monumental karakter, sier hun.
Lønmo mener at Ryggens kunstnerskap, der krigsmotstand var et gjennomgangstema, går sterkt i dialog med vår egen tid. Hun har kontekstualisert utstillingen gjennom blant annet omskrivinger av etikettekstene, i lys av utviklingen i Ukraina. Utvalgte sitater om kvinners opplevelse av krig er i tillegg ført direkte opp på veggen, hentet fra reportasjeboka Krigen har intet kvinnelig ansikt av den ukrainskfødte forfatteren Svetlana Aleksijevitsj fra 1985. Lønmo tror også at formidlingen og samtaler som vil oppstå med publikum, kommer til å bli påvirket av situasjonen i dag.
– En utstilling er alltid mer enn et rom med statiske kunstverk. Den er en situasjon som former seg med publikums egen opplevelse, og verkenes betydning endrer seg med virkeligheten slik den er akkurat nå, sier hun.
Hessler og Pedersen føler ikke det samme behovet for å reagere direkte på krisen, men vil i stedet la utstillingen tale for seg selv.
– Dette er en ny situasjon som er nærmere oss geografisk, men det er flere konflikter som allerede har pågått en stund. Jeg tenker at denne utstillingen reagerer på et større politisk klima, og Ukraina er en del av det, sier Hessler.