Gruppeutstillingen Øyeblikkets betingelser på Hordaland kunstsenter er kuratert av senterets leder, Anne Szefer Karlsen og presenterer fem kunstnere. I sin korte introduksjon – som må anses å være sentral i en slik tilsynelatende springende utstilling – presenterer Szefer Karlsen prosjektet som på den ene siden er «bygget opp omkring øyeblikket, den avgjørende hendelsen» og på den andre siden «en utstilling som gir svar på spørsmål som er provosert frem av andre disipliner». Med dette litt uklare utgangspunktet har Szefer Karlsen satt sammen en elegant liten utstilling der en nennsom aktivisme fremstår som inspirerende, først og fremst fordi kunstverkene genererer et aktivt blikk hos betrakteren.
Den marokkanske kunstneren Yto Barrada er kjent for sine intervensjoner i offentlige rom, aksjoner som hun i etterkant presenterer i foto- eller filmformat. Filmen Beau Geste (fr. vakker gest, 2009) viser et ulovlig inngrep der kunstneren sammen med andre aksjonister gjør et forsøk på å bremse gentrifiseringen av et nabolag i hjembyen hennes, Tanger. Rustet med steiner og sement vil aksjonistene gjenreise en halvdød palme, da områdets eier har fjernet deler av røttene i håp om å skape et «naturlig» forfall. Palmer vokser ikke naturlig i Marokko, og er historisk plantet i forkant av kongelig besøk til stedet. Ettersom palmer fortsatt er ulovlig å felle i Marokko, utgjør disse trærne små verkebyller for eiendomsutviklerne. Palmen i Beau Geste representerer derfor en slags rest etter tidligere tiders undertrykkelser som nå fjernes i forbindelse med en ny type undertrykkelse. Beau Geste fremstår som en blanding av doumentar og fiksjon. Barrada selv har fortellerstemmen som gjennom filmen informerer betrakteren om situasjonen som provoserte fram aksjonen. Hun henvender seg engasjert til tilskueren foran verket, og bidrar dermed til at Beau Geste unndrar seg en rekke journalistiske konvensjoner. Man ser også hvordan forbipasserende stanser opp og lar seg engasjere av det som skjer like foran dem. Betrakterene både på stedet i Tanger og i galleriet dras dermed inn i et scenario der aktivistene formidler sitt engasjement med poesi fremfor agitasjon.
Fem timer hver dag i en to års periode rettet den amerikanske kunstneren LeRoy Stevens en 90 x 120 cm lang optisk linse mot sin skulptur. Ved hjelp av det forsterkede sollyset smeltet han ned hundre amerikanske dollar i form av pennies (en cent-mynter) til en rundformet masse titulert From the Bird’s Mouth (2008-09). Ideen fikk han etter å ha lest om vitenskapsmenn som på 1800-tallet mistet synet etter å ha stirret for lenge på solen. Noen hundre år senere øker den samme solen paradoksalt nok den økonomiske verdien ved å transformere mynten til rent metall. Myntene har med andre ord større verdi som råmateriale enn som foredlet form med en offisiell, monetær verdi. Der Stevens er opptatt av vitenskapelige sideeffekter, anvender Toril Johannessen vitenskapens empiriske resultater som utgangspunkt. Den bergensbaserte og Documenta-aktuelle kunstneren er utstilleren som sannsynligvis mest direkte refererer til utstillingskonseptet i Øyeblikkets betingelser. Lysinstallasjonen Sirkulær, lineær, kubisk (2012) beveger seg gjennom visningsrommet lik en akse, der verket fysisk skaper en relasjon til de andre arbeidene og rommet selv. Som tittelen antyder, omhandler verket hvordan vi forstår tid. Er den lineær og fremadrettet, eller sirkulær og gjentagende?
Tiden kan også oppfattes som et underliggende aspekt i Talleiv Taro Manums kunstnerskap, der han kontinuerlig oppløser skillet mellom livet og kunsten. Ringnes i Skotbu er blitt åsted for Manums mangeårige pågående prosjekt som tidligere inkluderte en musikkfestival og som fortsatt er stedet der han bor og arbeider. I tillegg til å viske ut linjene mellom hverdag og kunstpraksis, behandler og forvalter han ulike metoder og teknikker som kan oppleves som utdaterte i en tid som raskt effektiviseres og digitaliseres. Gamle negativer hentes frem og presenteres i nye sammenhenger. Ved å anvende konservering som en metode retter han søkelyset på utdaterte betraktningsopplevelser. Et av resultatene er The Instamatic 126 Supersize Series (1999-) der tilskueren må forholde seg til fotografiene på en måte som i dag er reservert til tidsbaserte kunstverk. Arbeidet er ved første øyekast nærmest umulig å tyde og fremstår som et svart monokromt trykk. Men dersom man ser lenge på bildet åpner det seg opp i form av et skogslandskap som blir mer detaljrikt for hvert minutt man blir sittende.
I likhet med Manum arbeider også svensk-samiske Britta Marakatt-Labba med et komplekst materiale ut i fra et personlig engasjement. Hun behandler både politiske, kulturelle og religiøse aspekter ved samefolkets historie og samtid i sine tekstilarbeid. Hverdagslige, folkefylte situasjoner der naturen og vinterlandskapet utgjør bakgrunnen spilles ut i formale billedflater der enkelte, nærmest abstrakte elementer fremheves. Mer omfattende scenarioer presenteres ofte i friselignende format hvor selve hendelsen fortelles gjennom sammenhengende tablåer. Färden (1985) er basert på dette friseformatet, mens i Livlinorna (2009) og Islossning (2009) er mer abstraherte. Menneskene i Marakatt-Labbas bilder er som regel opptatte med noe, enten de arbeider, er på reise, deltar i møter eller seremonier. Bildene er både stillestående og i bevegelse. I disse arbeidene veves arven fra urfolkets mer sirkulære tidsoppfatning og samtidens hastige utfordringer sammen og skaper en særegen tilstedeværelse.