Kunstkritikk fikk en prat med Documentas kunstneriske leder Carolyn Christov-Bakargiev onsdag kveld. Anledningen var saken om at UD hadde trukket tilbake reisestøtte OCA hadde bevilget Bjarne Melgaards prosjekter i anledning Veneziabiennalen. I forbindelse med denne saken hektet Aftenposten på en notis der Sjur Nedreaas fra Galleri S.E. i Bergen og kunstner Marianne Heske kritiserte OCAs direktør Marta Kuzma for ikke å være interessert i å hjelpe norske kunstnere ut i verden.
Mot denne bakgrunnen ønsket Christov-Bakargiev å imøtegå påstandene om at Kuzma ikke er interessert i å jobbe for norske kunstneres interesser i utlandet:
– Jeg ble overrasket over nyhetssaken. Jeg beundrer Marta Kuzma og hun er en av agentene som gir meg råd i forbindelse med utstilling og jobber ikke bare med å foreslå norske kunstnere, men bidrar og på et konseptuelt nivå. Selv om oppgaven hennes altså er mer generell, så har hun i stor grad støttet norsk kultur og norske kunstnere i forbindelse med utstillingen.
Selve detaljene rundt utstillingen og dennes konsept eller kunstnerliste vil Christov-Bakargiev ikke gå ut med før i mars neste år. Hun legger imidlertid vekt på at det blir en svært sterk norsk representasjon i Kasse. – Vi gir ut notebooks med Matias Faldbakken og Hannah Ryggen, og dette er en klar indikasjon på at disse kunstnerne vil ha en viktig posisjon under utstillingen.
Spesielt Ryggen er det tydelig at kuratoren har en stor interesse for: – Det er sjokkerende at det ikke har vært mer oppmerksomhet rundt det faktum at Ryggens teppe ble skadet i bombeeksplosjonen i juli. Tenk om det var Picasso-arbeidet!, sier Christov-Bakargiev til Kunstkritikk.
I tillegg vil en norsk komponist være representert med fremføringen av et elektronisk arbeid. I følge den norske lydkunstneren Asbjørn Blokkum Fløs nettside er det snakk om Arne Nordheims Vevnad (1993) som tidligere i år ble fremført på OCA i forbindelse med utstillingen «Forms of Modern Life» der to arbeider av Hannah Ryggen og var inkludert. De medvirkende her var, i tillegg til Blokkum Flø, Hans Josef Groh og Sverre Riise.
De to øvrige kunstnerne som skal delta på documenta13 er begge kvinner. Den ene er en «eldre, modernistisk skulptør» som er representant for det Christov-Bakargiev omtaler som sin interesse for kvinnelige modernister og muligheten slike kunstnere åpner for å «omskrive modernistiske historier.» Den siste kunstneren omtales av Christov-Bakargiev som «a very young female artist from Bergen, who I adore.» Den siste norske deltageren er i følge Christov-Bakargiev en «bio-økolog» fra Bergen.
Når det gjelder det konseptuelle eller tematiske innholdet for utstillingen er Christov-Bakargiev fremdeles tilbakeholden med konkret informasjon. Hun er imidlertid raus med å dele av sine generelle interesser, og det er selvsagt nærliggende å anta av noen av de tematikkene kuratoren har snakket om i gjentatte intervjuer den senere tiden vil dukke opp i documenta13 på ett eller annet vis. Et gjengangsspørsmål her er det hun omtaler som en «deantropologisering» av verden; å fjerne seg fra tanken om at mennesket er universets midtpunkt. I stedet for å basere vårt verdensbilde på menneskets «reason» bør vi fokusere på vår «imagination» og heller forestille oss verden fra objektenes perspektiver. Hva føler for eksempel et kunstverk, hvis det har fått en revne, hvis det er ødelagt eller befinner seg på et lager? spør Christov-Bakargiev.
Vel, kan objekter føle? Dette smaker av OOO http://en.wikipedia.org/wiki/Object-oriented_ontology , se også blogger som http://doctorzamalek2.wordpress.com/
og http://larvalsubjects.wordpress.com/
Jeg vet ikke om det er oppløftende eller deprimerende at Faldbakken har blitt plukket ut til Documenta.
På den ene siden er det oppmuntrende at hvem som helst, selv de uten et spor av talent, kan krabbe seg til toppen av kunstpyramiden. På den andre siden er det voldsomt trist at selv de mest profesjonelle av kuratorer og publikum ikke er i stand til å gjøre forskjell på ubegrunnet hype og ekte kvalitet. Hele greia er bare en stor joke – toppen av pyramiden er ingenting å hige etter.
Og Hannah Ryggen – whatever. Verden var ikke noe fattigere da nesten ingen hadde hørt om denne personen. Det som ble vist på Kunsthall Oslo var i hvert fall ikke noe å ta vare på. Teppene hennes kunne ha brent opp i regjeringsbygget og ettertiden hadde ikke brydd seg i det minste – oppskrytt og uinteressant. Hun trekkes frem bare fordi det er en nostalgisk impuls i kunsten akkurat nå – som minner mer om oppgulp og mangel på kreativitet og fremdrift, enn noe genuint viktig.