Når avgangsstudentene fra master- og bachelorutdannelsen ved Kunstakademiet i Tromsø stiller ut over to etasjer i Tromsø Kunstforening, oppstår det en interessant dissonans i bygget. Det er i hovedsak to forskjellige retninger som utforskes: der bachelorstudentene går inn i sine personlige narrativer med lekent håndverk og naivistisk materialutforskning, kikker masterklassen utover og presenterer alvorstyngede gester av politisk karakter. I dette tilfellet er den redaksjonelle avgjørelsen at vi skal konsentrere oss om masterutstillingen.
I masterutstillingens første rom blir man møtt av en mengde objets trouvés, rustne objekter, som Magnus Wibe har plukket i fjæra. De er nøye arrangert bortover gulvet og langs en hylle på veggen. Skulpturinstallasjonen bærer navnet Innocent When You Dream, en tittel som kan klinge sarkastisk. Tilskueren får servert den betryggende følelsen av at kunstneren har ryddet opp og sortert. Objekter som ville ha blitt oppfattet som farlige i naturen, har blitt temmet for å passe inn i den hvite kuben. Wibe inviterer oss til å se skjønnhet i det stygge og stiller seg dermed på enden av en lang rekke kunstnere som har arbeidet med lignende tema. Styrken i arbeidet ligger imidlertid ikke i hans feiring av denne tradisjonen, men den positive energien han har ladet objektene med.
Samisk identitetspolitikk er utgangspunktet i Matti Aikio sin videoinstallasjon med den lange, tospråklige tittelen Gå Náv’di Ja Båc’cut Læt Åvtain Báikiin, De Læ Galle Bieb’mo Visut Mæcci-el’liide, Ja Dalle Læt Čoakkis Visut Mæcci-æl’lit: Gætkit, Riebanat, Garját, Goas’kimat Ja Bædnagat (When The Beast And The Reindeer Are Close To Each Other, Then There Is Food For Every Animal Of The Forest, And Then They Are All Gathered Together: Wolverines, Foxes, Ravens, Eagles And Dogs). Med et brutalt billedspråk tar han oss med inn i reindriftens verden. Videoene hans av blødende dyr mot hvit snø er vakre i det mørklagte rommet, noe som fremkaller motstridende følelser. En blodig scene med en jerv vitner om en kompleks relasjon mellom rovdyr og reindriftere. I en håndgjort pamflett som henger fra taket, hinter Aikio om at det er Staten som er den virkelige antagonisten. Etterhvert som øynene venner seg til mørket ser man også at de gamle TV-apparatene står på europaller, en påminnelse om en større geopolitiske sammenheng.
Samisk kultur synes også være inspirasjon for verket Árran, bokstavelig talt et ildsted i en svinnende snøhaug utenfor Tromsø Kunstforening. Langs fronten av fasaden har Håvard Arnhoff i tillegg sortert byggemateriale og avfall som han har funnet i på stedet. Innimellom dukker det opp fotografier av det som antagelig er kunstneren selv som barn. Det ligner et loppemarked av forkastede objekter, løst knyttet til en biografisk idé. Bruken av funnede objekter er ikke helt ubeslektet med Wibes verk inne i kunstforeningen, men der Wibe nøye stiliserer de funne objektene, understreker Arnhoff at dette er søppel. Det resulterer et barnlig anarki som vipper mellom kalkulert og slurvete anti-estetikk.
RefreshRate av Vsevolod Kovalevskij er ved første øyekast en mer imøtekommende installasjon. På et gulv dekket av hvite presenninger står et finurlig utformet møbel og innbyr til å sitte. Tre abstrakte blyanttegninger i rammer står lent mot veggen. En flatskjerm på veggen viser opptak av en laptop-skjerm. Kanskje er det kunstnerens research-prosess som utleveres: Wikipedia-artikler skumleses, bilder hentes opp og klikkes vekk, videoer startes og avsluttes like fort. Hele rommet vibrerer med postmoderne rastløshet, og Kovalevskij vil at vi skal kjenne ettertrykkelig på den. Det er et våkent arbeid, der han fremstiller den kontemporære kunstverden som et ekkokammer med behov for nytenkning.
Av de fem avtroppende masterstudentene er det Ruth Alexander Aitken som etter min mening har det skarpeste uttrykket. Hun presenterer oss for tre bunker tekst på et bord – ved første øyekast et særdeles lite spektakulært grep. Og det er nettopp det spektakulære hun ønsker å komme til livs i det språksmarte manifestet Inactivism: A Manifest For The Idle. Teksten tegner et bilde av tankeprosessen bak det parallelle performance-arbeidet Strike From The Perpetual Motion Machine, som strekker seg over de tre ukene utstillingen er åpen. Aitken sitter 8 timer om dagen (minus en halv time lunsj) i busskuret utenfor Tromsø Kunstforening. Hun velger å være tilstede, høflig og sivilisert, men avviser produksjon og oppfordrer oss alle til å forsøke å bygge våre identiteter og verdier uavhengig av de økonomiske målestokkene. Arbeidet låner elementer nokså direkte fra den New York-baserte kunstneren Tehching Hsieh, både ideologisk og praktisk, men oppleves likevel friskt. Det ligger en sensibilitet i manifestet hennes som blir håndgripelig i handlingen, og dermed gjør hun prosjektet til sitt eget.
