Dyr, tvehjerte

På Akershus Kunstsenter utforsker Ingvild Langgård menneskelighetens og kommunikasjonens randsoner i soloutstillingen Weavers og gruppeutstillingen Murmur.

Ingvild Langgård, stillbilde fra videoinstallasjonen Weavers.

But sitting here beside this girl as unknown to him now as outer space, waiting for whatever she might say to unfreeze him, now he felt like he could see the edge or outline of what a real vision of hell might be. It was of two great and terrible armies within himself, opposed and facing each other, silent. There would be battle but no victor. Or never a battle – the armies would stay like that, motionless, looking across at each other and seeing therein something so different and alien from themselves that they could not understand, they could not hear each other’s speech as even words or read anything from what their faces looked like, frozen like that, opposed and uncomprehending, for all human time. Two hearted, a hypocrite to yourself either way.

– David Foster Wallace, fra The Pale King (også et element i Kristian Skylstads collage Hell might be #)

Is it not first through the voice that one becomes animal?

– Deleuze & Guattari, fra A thousand Plateus

Ingvild Langgårds soloshow Weavers og gruppeutstillingen Murmur – kuratert av Langgård – orienterer seg mot hverandre gjennom forskjellige betraktninger over menneskelighetens eller kommunikasjonens randsoner. Der Langgård i Weavers sklir inn i utkanten av menneskelige kroppsspråk og sansemodi, prøver kunstnerne i Murmur å få forskjellige konfigurasjoner av stemmen, som henvendelse og subjektiveringsredskap, i tale.

Ingvild Langgård, stillbilde fra videoinstallasjonen Weavers.

Langgårds utstilling balanserer på grensen mellom folklore, visuell antropologi og eksistensiell horror. I de tre videoarbeidene som dominerer soloutstillingen – og utgjør én installasjon ved navn Weavers – utfordres idéen om arbeid som nyttig eller verkproduserende aktivitet ved å trekke installasjonens forløp mot det retningsløse, eller mot «dyret». To av verkets deler tar utgangspunkt i musikk: i et av dem spiller en perkusjonist på gjenstander som slites ut eller knuses i prosessen, som glass eller porselen, og i det andre skapes toner ved at en bue trekkes over forskjellige gjenstander som ikke er instrumenter. Lyden som dannes trekkes dermed ut i randsonen for den beregnede verkfremførelsen og skaper en lydprofil som nærmer seg dyrets krafsling og gnuring eller naturens ikke-intenderte gnisninger og slafs.

Ingvild Langgård, stillbilde fra videoinstallasjonen Weavers.

I installasjonens tredje del drar en kvinne en haug uspesifiserte gjenstander etter seg i et skoglignende landskap – hun kan minne om det velkjente gespenst fra japanske spøkelsesfortellinger som, med håret som anonymiserende maske, vandrer med stakkato bevegelser i rykk og napp; en skikkelse vi kjenner i form av Sadako fra Ringu-filmene eller den forsmådde hustruen i Masaki Kobayashi Kwaidan som til slutt reduseres til en hjemsøkende og ilter hårtjafs. Det foruroligende ved skikkelsen i Langgårds film er bevegelsenes tilsynelatende formålsløshet forstått som menneskelig betydningsfremførende bevegelse. De krappe bevegelsene og nærheten til skogbunnen oppretter en allianse med noe ikke-menneskelig eller dyrisk, noe som også forsterkes ved at kvinneskikkelsen opprettholder sin anonymitet, insisterer på den navnløse kroppen, og – som et dyr – kreker seg gjennom vegetasjonen. Fotografiet Inside a cobweb beveger seg i samme landskap. I Langgårds videoarbeid konsolideres denne animalske allianseviljen gjennom en sansemessig eksodus: her søker kameralinsen et slags insektsperspektiv som skiller seg fra menneskets formålsrasjonelle oversiktsbilder av sine omgivelser. Tett på vegetasjon og muld senker blikket seg i skogens kriblende kaos og en annen intensjon tegnes opp, fremmed, men likevel, gjennom Langgårds bilder, et faktisk motsvar til vårt eget blikk. Slik åpnes et dobbeltrom for komparativ undersøkelse, en snikende optikk som både stikker hull på den vi er og binder oss til dens synsvinkel. Langgård beveger seg med andre ord inn i dyretilblivelsen (devenir-animal), slik Gilles Deleuze og Felix Guattari skildrer den i A Thousand Plateaus. «This is the point to clarify: that a becoming lacks a subject distinct from itself; but also that it has no term, since its term in turn exists only as taken up in another becoming of which it is the subject, and which coexists, forms a block, with the first,» skriver filosofduoen. Poenget her er altså ikke å etterligne dyret, eller late som man er umenneskelig, men å løse opp det menneskelige gjennom gester og prosesser som allerede er tilstede i oss, men underlagt et antroposentrisk skjema. Når en kvinne går stakkato og vingler seg ut av kjente intensjonsforløp, når hun kryper i vegetasjonen og skjuler ansiktet, er det ikke den kultiverte og rake feminitet vi ser, men en kravlende organisk form i slekt med insektet og ormen eller vegetasjonens egne surklende sykluser.

Fra gruppeutstillingen Murmur; Øystein Wyller Odden. Foto: Akershus Kunstsenter.

Oversiktsbilde fra Murmur; Kristian Skylstad og Jørn Tore Egseth. Foto: Akershus Kunstsenter.

Gruppeutstillingen Murmur dreier seg, som teksten til utstillingen presiserer godt, om forholdet mellom stemmen og menneskekroppen. Både Øystein Wyller Odden, Jenny Hval og Jørn Tore Egseth gir et interessant bilde av situasjonen, men det er Kristian Skylstads arbeider som utpeker seg. Hans arbeider adresserer riktignok ikke stemmens tilknytning til menneskekroppen direkte, men kan betraktes som en klargjøring av tankene utstillingen kretser rundt; den er en forlengelse av problematikken inn i et annet territorium. Verkene balanserer mellom maleri og collage – og sentralt plassert i dem alle finner vi en rekke tekstfragmenter.  Disse verkene retter seg mer mot litteraturen som en del av collagen og maleriet. Skylstads verk forholder seg, nærmere bestemt, til lesningens intimitet som et speil for stemmens kroppsforankring. Verkene kan sees på som lesninger av litterære tekster og ved å plassere dem innenfor en slik analog ramme resingulariseres den masseproduserte teksten. Stemmen, som et enestående uttrykk for hvem du er, er jo sitater av fragmenter fra andre steder, fra andre stemmer – bøker, filmer, samtaler, osv. Der stemmen lokaliserer individet, og gir det en fiksert ekspressiv og gestisk form, er lesningen et sted for mer komplekse forhandlinger. Det er ikke den utadgående, og konkret forankrede, ekspresjonismen i stemmen som er disse verkenes anliggende, men lesningen som rom for gjendiktning av en stemme som er forskjellig fra den lesendes. Det som gjør verkene funksjonelle er at det, bokstavelig talt, er snakk om to forsinkede stemmer – teksten som monteres inn i verket og kunstnerens stemme. En måte å snakke arkeologisk på – med to tunger.

Det er altså ikke tvetydigheten mellom menneske og dyr som gjør seg gjeldende her, snarere tvetydigheten i henvendelsens intimsfære. Hvordan ens selvforhold eller intime passiar med en annen før eller senere trevles opp i forsinkelser, misforståelser eller fortolkninger som skilles fra sitt opphav. Dette betyr ikke at den intime rammen, eller den intensiverte henvendelsesformen, tappes ut av situasjonen, eller av dens etterbilde; tvert imot holder Skylstad på denne opptrevlingen som en varmende misforståelse. Kanskje som et «tvehjerte», som David Foster Wallace dystert kaller sammenbruddets rester i Pale King; et sitat som også monteres inn i kunstnerens egen Hell might be #.

Kristian Skylstad, Extinction is Dreadful og Forever and Beyond. Foto: Akershus Kunstsenter.

Læserindlæg