En øvelse i tålmodighet

Å ta med tiåringen på Museet for samtidskunsts store Kjartan Slettemark-utstilling var forutsigbart nok en utmattende affære.

Puddelen Kjartan Slettemark tar sig en høneblund, 1975. Foto: Brita Olsson.
Puddelen Kjartan Slettemark tar sig en høneblund, 1975. Foto: Brita Olsson.

«På en skala fra en til ti, hvor høye forventninger har du til denne utstillingen?» Jeg forsøker å rette fokuset hennes mot det forestående besøket på Kjartan Slettemark-utstillingen på Museet for samtidskunst. Tanken er jo å forsøke å se utstillingen med hennes øyne – og da er forventning selvfølgelig en faktor som må tas med. Selv om det i dette tilfellet kanskje heller dreier seg om et typisk fravær av forventning, tenker jeg der jeg ser henne lunte bortover fortauet, duknakket i den store blå vinterjakken, pliktskyldig med faren sin på utstilling. «Syv? Åtte?» foreslår jeg da svaret uteblir. «Næææi», hun drar på det, «ikke så høyt…» «En? To?» «Fem, kanskje?» Helt nøytral med andre ord. Jeg mistenker at hun er diplomatisk. Å være med på utstilling er definitivt langt nede på listen over ting tiåringen min har lyst å gjøre. Sist jeg hadde henne med var vi på Høvikodden og så tegningene til Olav Christopher Jenssen. Det ga hun noe sånt som seks minutter, før hun trasket ut i foajeen og satte seg til å lese i en medbrakt Harry Potter-bok. Jeg er usikker på hva aversjonen egentlig bunner i. Hun er over gjennomsnittet glad i å lage bilder selv, men å se andres bilder er altså ikke spesielt interessant.

Da hun var yngre og jeg studerte på akademiet pleide jeg av og til å ta henne med på utstillingsåpninger. Men etter hvert innså jeg at ingen av oss egentlig hadde noe utbytte av det. Hun kjedet seg, uunngåelig, og ble hengende rundt beinet mitt, tung og varm, som en vedvarende påminnelse om at jeg hadde andre forpliktelser enn den lunkne Ringnesen. I årene som har gått siden den gang er det blitt sjeldnere og sjeldnere at vi går for å se kunst sammen. Det å se kunst er en selvbevisst og ofte anstrengende aktivitet, noe jeg helst gjør alene. Kanskje skyldes vegringen min også at jeg er en dårlig kunstformidler, at jeg ikke makter å bygge en bro mellom mine og hennes begreper. Det ligger så mange spørsmål i luften, føles det som. Og svarene jeg sitter på er håpløst innfløkte. Det aner henne, tror jeg, derfor spør hun heller ikke.

Kjartan Slettemark, Ars Very Longa, 2002. Foto: Haugar Vestfold Kunstmuseum.
Kjartan Slettemark, Ars Very Longa, 2002. Foto: Haugar Vestfold Kunstmuseum.

Med tittelen KjARTan Slettemark. Kunsten å være kunst er museets ambisjon om å nå ut bredt i hvert fall etablert. I trappen opp til andre etasje har man valgt å projisere en serie store fotoportretter av Slettemark. På ett av bildene har han på seg politihatt og briller av piggtråd og tommelen stukket inn i munnen. I ett annet står han naken i Kristuspositur. Datteren min dekker bluferdig til øynene i det vi passerer. En tilsvarende reaksjon har hun konfrontert med tegningene av politimenn som sodomeres med batonger litt lenger inn i utstillingen; hun liksom nærmer seg men bøyer så av idét hun oppfatter hva bildene forestiller. Jeg leser raskt gjennom teksten på pleksiglassrektangelet som står lent opp til veggen. «Snutnoia», er overskriften. Jeg vinker henne til meg. Hun kommer motvillig. Teksten forteller om episoden hvor Slettemark okkuperte en pølsebod og som endte med at han ble arrestert. Det er visstnok denne opplevelsen som har inspirert de små tusjtegningene. Jeg forklarer for datteren min hvordan de er tegnet som en protest mot det kunstneren oppfattet som et overgrep fra ordensmakten. Det fremgår tydelig av kroppsspråket hennes at hun ikke ønsker å snakke om dette. Spørsmålene jeg hadde ventet meg, som kunne ansporet til en samtale om konflikten mellom individ og samfunn eller noe i den retningen, uteblir. Vi står der bare, tause, foran en vegg med tegninger av menn med batonger i rompa.

I tillegg til å være hengt kronologisk er utstillingen utstyrt med en rekke tekster som setter verkene i dialog med hendelser i kunstnerens liv, eksempelvis denne historien om pølseboden. Noen steder finnes det også litt resepsjonshistorikk. Særlig nevneverdig er selvfølgelig mottagelsen av maleriet Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør (1965), som ble utsatt for flere angrep, deriblant med øks, da det var utstilt som «månedens bilde» foran Stortinget på 60-tallet.

Kjartan Slettemark, Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, 1965. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.
Kjartan Slettemark, Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør, 1965. Foto: Nasjonalmuseet / Frode Larsen.

De første to rommene med Kjartans assemblage-malerier fra 60-tallet har vi egentlig bare flakket vilkårlig gjennom. Jeg har forsøkt å finne innganger, måter å se bildene på som åpner dem for en tiåring, med varierende hell. Det er verkene med anatomiske innslag som har størst appell, kan det virke som. Eksempelvis blir vi stående en stund og se på noen ansikter med tungene stukket ut og diskutere hvilken tungefarge vi har minst lyst å våkne opp med. Vi er enige om at den grønn- og rosaspettede varianten ser verst ut. Det er først når vi kommer til Av rapport fra Vietnam at jeg oppdager disse store informasjonstavlene som står lent opp til veggen. Dermed legger jeg også om formidlingsstrategien min. I stedet for å isolere elementer i bildene som jeg tenker kanskje vil vekke interesse (eksempelvis tunger), kan jeg nå benytte en mer kontekstualiserende form. Håpet er at et innblikk i «kunstnerens liv» kanskje vil virke forløsende på nysgjerrigheten hennes. Så langt har seansen vært preget av en viss treghet og motvilje. I det minste har jeg, med støtte i denne biografiske rammen, et slags narrativ å sette bildene inn i. Det letter noe av forklaringspresset.

«Da dette bildet ble stilt ut var det noen som angrep det med øks», sier jeg. «Javel…», svarer hun. Hun stiller seg med ryggen til bildet etter å ha lest tittelen og skjønt at den uformelige klumpen forestiller et forbrent barn. «Jeg vil ikke se på det», sier hun. «Kan du forstå hvorfor noen angriper et maleri med øks?» «Det er ikke akkurat det fineste bildet jeg har sett…» Vi går videre.

Kjartan Slettemark, Osloborgere, 1965, utsnitt, blandet teknikk. Foto: Nasjonalmuseet.
Kjartan Slettemark, Osloborgere, 1965, utsnitt, blandet teknikk. Foto: Nasjonalmuseet.

Slettemarks tidlige verker – i hovedsak malerier, relieffer og assemblager – er lettere å håndtere uten forkunnskaper enn de mer systemkritiske performance-arbeidene som dukket opp i andre halvdel av 60-tallet. De mange anekdotene fra kunstnerens liv er takknemlige å ha i bakhånd også i møte med disse, samtidig er denne stadige henvisningen til Slettemarks biografi, når den brukes som et pedagogisk verktøy til å se utstillingen med, også problematisk: Slettemarks kunst var jo ikke bare et individs touretteslignende utfall mot samfunnsnormene. Men 60- og 70-tallets kulturkamp og de avantgardistiske strømningene som Slettemarks praksis tydelig er influert av ligger bare og vaker uuttalt i bakgrunnen, som en forutsatt kunnskap. Denne kategoriske utelatelsen av et mer kunsthistorisk perspektiv gjør formidlingen av utstillingen mindre abstrakt og dermed, skulle man tro, mindre avskrekkende på en tiåring. Samtidig er en stor del av verkene i rommet basert på dokumentasjon; diverse aksjoner fra perioden fremstilles i form av film-og lydopptak og foto. Mangelen på begrunnelse for den ekspansive verksforståelsen som ligger under her gjør det vanskelig for datteren min å relatere, tenker jeg. Det faller utenfor kategoriene hennes.

Her er det selvfølgelig min jobb å supplere, men fordi jeg nødig vil skremme henne bort med vanskelig definisjonsarbeid, henfaller jeg stadig til komiske reduksjoner i stedet, godt hjulpet av anekdotene. Vi (egentlig bare jeg) humrer av hvordan Slettemark søkte om asyl på Moderna Museet i Stockholm og, når han ikke fikk lov å bo der, i stedet sjekket inn på hotell og sendte regningen til museet. «Synes du ikke det var morsomt?» spør jeg. Hun trekker på skuldrene.

Kjartan Slettemark Hjerne, ca 1965-67. Foto: KODE Kunstmuseene i Bergen.
Kjartan Slettemark Hjerne, ca 1965-67. Foto: KODE Kunstmuseene i Bergen.

Noen minutter senere ber jeg henne finne det bildet hun liker best i dette rommet. Hun legger subbende i vei. Blikket flakker langs veggene. Etter noen minutter stanser hun ved en gruppe fotografier i svart-hvitt og en plakat som viser et kornete mannsansikt halvveis dekket til med en stor fargeflekk. Langs den nedre kanten av plakatens brede, hvite ramme står det: «hög  partiet». Den samme plakaten opptrer også i flere av fotografiene. I bildet datteren min står og ser på er den hengt opp på en trestamme omringet av noen kuer. «Er det dette bildet du liker best?» spør jeg.

«Jeg vet ikke, jeg liker kuene», svarer hun nølende. «Men jeg skjønner ikke det andre». Jeg bruker noen sekunder på å fordøye det fragmenterte bildematerialet, som ser ut til å dokumentere en slags happening, før jeg forsøker meg på en forklaring. «Ser du han mannen med den røykskyen rundt hodet?» Jeg peker på et av de andre bildene som viser en glisende mann som holder et rykende chillum (en slags hasjpipe) foran ansiktet. «Ja.» «Han røyker hasj.» Jeg peker på teksten på plakattrykket som henger ved siden av fotoene. «Hög» er svensk for «høy», sier jeg, «og er et annet ord for å være ruset, sånn man blir av for eksempel å røyke hasj.». Jeg fortsetter: «På plakaten har det antageligvis stått ‛Högerpartiet’. Kunstneren har tatt en plakat som reklamerte for Högerpartiet og gjort det om til en slags hasjreklame.» «Hvorfor det?» «Fordi han var uenig med dem, tror jeg.» «Uenig i hva?» «Han mente vel at man burde få lov til å røyke hasj om man hadde lyst til det.»

Noen minutter seinere kommer hun bort til meg og spør om hun kan velge en skulptur i stedet for et bilde. «Selvfølgelig.» «Da liker jeg den best», sier hun og peker på en svartmalt hundefigur skåret ut av en treplate. Basse heter skulpturen. Jeg blir oppmuntret av at hun har sett noe som fenget. Noterer meg at hun trekkes mot avbildninger av dyr (først kuene og nå hunden) og tenker at kanskje puddelperformancen til Slettemark er noe hun vil sette pris på. Men også denne vekker lite entusiasme. Hun bare rynker pannen i en slags for-en-raring-grimase og synker matt ned i en stol foran en vegg med fotografier av den to meter høye mannen i tettsittende puddelkostyme.

Kjartan Slettemark, Nixon Visions, 1971. Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen.
Kjartan Slettemark, Nixon Visions, 1971. Foto: Nasjonalmuseet / Morten Thorkildsen.

«Synes du utstillingen var kjedelig?» spør jeg henne på vei hjem «Ja.» «Hvorfor?» «Jeg skjønte ingenting.» Jeg tenker et øyeblikk. «Ok. La oss si at du ble kontaktet av en av kuratorene ved Museet for samtidskunst som sa at de ville ha deg med og lage en utstilling…» «Hva er en kurator?» «En kurator er en som lager utstillinger. De trengte hjelp til å gjøre utstillingen interessant for barn, hva slags råd ville du ha gitt dem?» Hun tenker seg om. «Kanskje at de skulle vise noen bilder som var mer vanlige, som barn skjønner. Ikke bare sånne som det hvor han Nixon hadde fått øynene snudd opp ned.» Jeg foreslår at kunstneren snudde den amerikanske presidentens øyne opp ned som en protest mot Vietnamkrigen, at det han gjorde med bildet av presidenten var et uttrykk for sinne, en form for vold. «Jo, kanskje», medgir hun. Men det er tydelig at denne lesningen forekommer henne nokså tilfeldig, og i hvert fall «…ikke noe jeg ville kommet frem til selv», som hun sier.

En utstilling rettet mot barn, iallfall mitt barn, bør altså spille på gjenkjennelighet (gitt at målet er å fenge). Man må fokusere på motiver som virker tiltalende – som menneskelig anatomi og dyrefigurer – for å kompensere for det fremmedgjørende og vanskelige i kunstens formspråk og metoder. (Det var vel også det jeg forsøkte.) Men om man utelukkende ser på samtidskunsten som et avbildningsverktøy, eller som biografi, fordamper den kritiske tradisjonen samtidskunsten står i og som er med på å legitimere og gi mening til mye av det Slettemark har produsert. Slettemarks «Basse»-skulptur, som ren avbildning, kan jo vanskelig konkurrere med for eksempel Pixars animasjoner. Om man ikke er bevisst kunstens egenart som praksis og objekt, hva henter man da ut av den? En titt i flyeren viser at det under utstillingsperioden ble arrangert flere workshops for barn på museets atelier. Her fikk de lage kunst inspirert av Slettemark, som falske pass, figurer av plastskrot og dyremasker. Vi rakk dessverre ikke å få med oss noe av dette. Sannsynligvis er det vel denne typen hands-on aktivitet som gjelder om et besøk på museet med barn skal bli noe mer enn en øvelse i tålmodighet.

Læserindlæg