– Tiden er ikke inne for å slutte å kjøpe kunst, understreket Karin Hindsbo, direktør for Nasjonalmuseet, til Kunstkritikk våren 2020, da kunst- og kulturlivet ble satt på koronapause. Den gangen økte museet innkjøpsbudsjettene fra 16 til 30 millioner kroner, og øremerket den ekstra bevilgningen til samtidskunst, design og kunsthåndverk, fra norske kunstnere, gallerier og visningssteder. De 14 ekstra millionene resulterte i 206 nye objekter, med en overvekt av kvinnelige kunstnere.
– Innkjøpene skulle være en viktig tilføyelse til samlingen‚ og det skulle generere avkastning der ute i kunstfeltet, sier Hindsbo til Kunstkritikk. Hun mener koronasatsningen har gjort museet mer oppmerksom på sin egen rolle i samtidskunsten.
– Det handler om mer enn utstillinger. Innkjøpsvirksomheten er en viktig del av kretsløpet, og vi ble nok enda mer bevisst ansvaret vårt i så henseende.
Da korona kom i 2020 var museet allerede forberedt på å kjøpe mer kunst, ettersom innkjøpsbudsjettene siden 2018 gradvis har blitt trappet opp, forteller Hindsbo.
– I arbeidet med åpningsutstillingen Jeg kaller det kunst har museets kuratorer og formidlere i tillegg reist på kryss og tvers over hele Norge. Så vi hadde et godt kunnskapsgrunnlag da vi gikk i gang med å kjøpe i 2020, sier Hindsbo.
Direktør for samlinger, Stina Högkvist, forteller at økningen av innkjøpsbudsjettet har vært en stor satsning, og ikke bare for kuratorer og formidlere.
– Innkjøp krever mye arbeid med logistikk, konservering, og registrering. Dette har hatt høy prioritet, sier hun.
Museet har dessuten anvendt et større nettverk i Norge, som har spilt inn forslag, mens eksterne konservatorer har undersøkt tilstand på kunstverker i tilfeller der museets egne ansatte har vært hindret i å reise.
– Innkjøpsprosessen er noe omstendelig, men det er viktig for å komme bort fra rent subjektiv smak og meninger. Vi må se bredere. Norsk kunsthistorie er ryggraden i museet, men samlingen skal også speile samtiden vi lever i. Vi skal fange opp det som skjer, og hele tiden arbeide selvkritisk, sier Högkvist.
Da Kunstkritikk intervjuet Hindsbo om koronamidlene i 2020 hadde hun ambisjoner om å øke mangfoldet i samlingen.
– Representasjon har vært viktig. Vi setter den kunsthistoriske kanon i Norge. Derfor har vi har sett på kjønn, mens samisk kunst har fått en større plass i samlingen og i vår bevissthet, sier Hindsbo.
– Det er en dynamikk i historien, og hva som er relevant å samle kan ha endret seg om 40 eller 50 år. Vi må ha fleksibilitet og jobbe kanonkritisk, for det vi gjør blir lagt merke til. Men mangfold handler også om teknikk og medier, sier Högkvist.
Hun trekker frem arkitekt Beate Hølmebakks Virgina-serie, en slags konseptkunst-arkitektur bestående av 23 tegninger og fire modeller, som eksempel på nytekning i arkitektursamlingen.
Hølmebakks Virgina-serie ble vist på Nasjonalmuseet for arkitektur tidligere i år. Andre verk de har kjøpt inn har blant annet blitt vist på utstillingene Sand i maskineriet på Teknisk museum i Oslo, og En samling blir til, også på Nasjonalmuseet for Arkitektur.
– I tillegg har vi kjøpt inn lydverk, som Maia Urstad og Elin Már Øyen Vister, og vi jobber internt med hvordan vi kan kjøpe og samle på performancekunst, sier Högkvist.
Også i 2021 brukte museet 30 millioner på innkjøp. Men neste år blir annerledes:
– Neste år er ikke det morsomste budsjettåret. Museet skal åpnes og vi har nylig fått et kutt på 250 millioner i midler. Vi har derfor ikke bestemt hvor stort innkjøpsbudsjettet blir neste år, sier Hindsbo.
På listen over koronainnkjøp er det flere kunstnere Kunstkritikk tidligere har skrevet om. Blant annet: Urd J. Pedersen, Ane Hjort Guttu, Liv Bugge, Geir Tore Holm, A. K. Dolven, Sara Eliassen, Marius Engh, Ingrid Eggen, Vanessa Baird, Jana Winderen og Liv Ertzeid. Se hele listen her.
