Et konsensusmanifest

Visse diskusjoner blir vi aldri ferdig med, som forholdet mellom kunstfeltet og kravene fra dets statlige sponsor. Hvilken kunst fortjener støtte, og i hvilken grad kan staten forlange at kunsten skal tekkes et bredere publikum? Problemstillingen føles kanskje enda mer akutt i kjølvannet av åtte år med rødgrønn kulturpolitikk – en periode der det norske kulturlivet ble velsignet med økonomiske midler som på mange områder monnet, og der mottagerne måtte gå noen runder på hva man var forventet å levere i retur: Hvem var det egentlig man ville skulle ta i bruk kulturtilbudet? Kunne man stå med oppreist rygg selv om man var smal? Eller måtte den økte pengestrømmen også føre til en senkning av dørterskelen?

Samtidig fremkaller disse spørsmålene, som repetisjoner ofte gjør, en viss matthet. Det er vanskelig å nærme seg problemkomplekset på en måte som gir inntrykk av at noe faktisk står på spill. Men det finnes dem som prøver. Sist ut er det umake paret Kristian Meisingset, kulturredaktør i det konservative tidsskriftet Minerva, og Karin Hindsbo, påtroppende direktør for KODE Bergen. I et innlegg på Aftenpostens kulturmagasin K sine nettsider, la de to nylig frem et felles kulturmanifest, ut ifra deres høyst ulike innfallsvinkler til kulturen – og ikke minst kultureliten. Mens liberaleren Meisingset, som i fjor høst kom ut med debattboka Kulturbløffen: Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest, har flagget at vi må godta at det finnes god kunst som aldri kommer til å nå bredt ut, bryr Hindsbo seg «av prinsipp ikke om elite og hater hierarkiseringer».

MELLOMVEI

Det første av de ti punktene som utgjør Meisingset og Hindsbos «nye kulturmanifest» slår da også fast at kultur ikke kan være for alle. Men, blir det senere understreket, kultur skal heller ikke «være reservert eliten». En mellomvei i de tos manifest blir således at mens de store kulturinstitusjonene må ha som mål å nå bredt ut, skal de mindre institusjonene utelukkende fokusere på kunstnerisk innovasjon.

– Jeg tror de største forskjellene mellom oss lå i spennet mellom popularitet og kunst, sier Kristian Meisingset til Kunstkritikk.

– Jeg har vært opptatt av at institusjonene ikke absolutt må nå et stort publikum. Det måtte jeg tenke gjennom på nytt. Der tror jeg vi kom frem til et kompromiss som er riktig, nemlig at det ikke holder at for eksempel Operaen bare når ut til noen få. De må skape helt ny kunst og kultur som også blir populær. De mindre institusjonene bør selvsagt fokusere mer på kvalitet, og den enkelte kunstner har bare ansvar for sin egen kunst. Men Nasjonalgalleriet må være populært, samtidig som de, gjennom for Museet for samtidskunst, må greie å få inn ny kunst som når ut til mange.

Hvorfor mener du at debatten om høy- og lavkultur, og om hva som når ut til hvem, fremdeles er aktuell?

– Fordi jeg opplever at det er en merkelig fornekting av hierarki i kulturell smak. For meg er det ingen tvil om at det for det første finnes hierarkier, og for det andre at det er helt greit. Slik fungerer enhver kultur. De som har makt styrer hva som er god smak, og ser ned på dem som ikke deler denne smaken. Samtidig blir fiffen foraktet av de som elsker lavstatuskultur som danseband. Så det foregår hele tiden et spill om hvem som sitter med definisjonsmakten. Jeg mener at kulturpolitikken bygger på og speiler de verdiene som kultureliten er innehaver av. Sånn må det vel være: opera er viktigere enn danseband. Men man må være klar over det. Det de verdiene både Hadia Tajik og Thorild Widvey styrer etter, og dermed gir de mest penger til dem som har mest makt og ressurser fra før.

Til tross for de politiske understrekningene av at kulturen skal være inkluderende?

– Det er bare retorikk. Om man virkelig mente at Operaen skulle være for alle, måtte den vært ganske annerledes. Men det er det jo ingen som vil. Det er noe jeg synes er interessant å diskutere. 

LYTTE TIL HVERANDRE

En parole for den nye kulturministeren har så langt vært å styrke feltet nedenfra – et poeng flere riktignok lurte på om hadde gått i glemmeboken da stipendet for eldre og etablerte kunstnere sto i fare for å bli lagt på is i fjør høst. Meisingset og Hindsbo krever i sitt manifest at mest mulig av støtten skal kanaliseres ut mot kunstnerne. Er kulturen relevant for «minst ett menneske, har vi seiret!» skriver forfatterne.

– Det er et dilemma innen den visuelle kunsten, i forhold til kulturpolitikken. Vi vil ha frihet og armlengdes avstand, samtidig som det oppleves som et behov at det finnes visse føringer – ikke minst når det gjelder økonomi. Meisingset er jo en fullblods liberalist, men han er likevel helt enig i at det behøves bedre honorarer for kunstnere. Det ble faktisk ganske viktig for ham etterhvert!, forteller Karin Hindsbo til Kunstkritikk.

Hun ser på samarbeidet som en sunn øvelse i å finne frem til et felles grunnlag med dem man ikke i utgangspunktet har mest til felles med.

– Jeg syns det jo er ganske interessant å diskutere i dybden med dem som har et annet utgangspunkt enn en selv. Man kan ikke ta sine egne argumenter for gitt, men blir nødt til å finne frem til et felles fundament. Det synes jeg er sunt innimellom.

 EN VISS IRONI

At det kan oppleves som konstruktivt å gå i dialog med meningsmotstandere, er det vel lite å si på. Men det er også en viss ironi innbakt i Meisingset og Hindbos prosjekt, påpeker Ellef Prestsæter overfor Kunstkritikk. Han har spesialisert seg på kunstneriske manifester både gjennom sin masteroppgave om futurismens manifester og som redaktør for kunst- og litteraturtidsskriftet Rett Kopi.

– Det første som slår meg, er ironien i at manifestet, som tradisjonelt har vært sjangeren der man spissformulerer en (gjerne ytterliggående) posisjon og oppfordrer publikum til å velge side, her benyttes som arena for utformingen av et felles ståsted for to som hevder å ha motsatte politiske ståsteder, en «mørkerød feminist» og en «dypblå liberaler», sier Prestsæter.

– Den nylig avdøde filosofen Arthur Danto postulerte en gang at kunsthistorien, i pluralismens navn, måtte være immun mot manifester. Kanskje dette er et pluralistisk manifest, der «forskjeller må vinne over ønsket om likhet»? Men hvilke kulturpolitiske skillelinjer er det egentlig som tegnes opp og settes på spill, foruten kritikken av en idé om kultur for folk flest som folk flest neppe forsvarer?

Ironien forsterkes av at sjangeren historisk sett har vært brukt av de undertrykte, de opposisjonelle, de maktesløse til å artikulere en motstand mot de rådende eliter, påpeker han.

– Her anvendes manifestet av den antatt mektige kultureliten (om Meisingset muligens kan sies å være i en slags kulturpolitisk outsiderposisjon, kan ikke det samme sies om institusjonslederen Hindsbo). Men det er en viss logikk også i valget av sjanger, ettersom få hittil har vært villige til å snakke på vegne av denne eliten.

Forsøket på å påkalle og mobilisere et kollektivt subjekt er også helt i tråd med manifestsjangeren.

– For Marx var det proletariatet og partiet, i dette tilfellet kultureliten. Slik sett burde sjangeren passe utmerket til forfatternes hensikter, selv om man kan diskutere hvor mobiliserende målet om å gjøre kultur «relevant for minst ett annet menneske» egentlig er, en moderasjon som hører mer hjemme i sjangeren nyttårsforsett enn manifest.

MEISINGSET OG HINDSBOS KULTURMANIFEST:

• Kultur kan ikke være for alle!

• Mennesker er forskjellige og har ulike interesser. Det er utopisk at noe i denne verden kan være for alle. Avskaff enhetstenkningen. Forby uttrykket «folk flest».

• Kultur skal heller ikke være reservert eliten. Kultur er mangfoldig, og kultur skal nå et mangfold av mennesker. Kultur av høy kvalitet kan man finne overalt.

• Avskaff snobberiet og enhver kategorisering i finkultur og populærkultur. Kultur er heslig, raffinert, banal, subtil, usynlig, storslått, liketil og snirklete.

• Viten må tas på alvor. Anerkjenn kunnskapen hos kunstnere og de som jobber med kultur. Enhver form for kulturelite må anerkjenne sin posisjon og sin kompetanse.

• Publikum må tas på alvor. Det er kulturinstitusjonenes oppgave både å være nyskapende og å formidle. Jo større de er, desto lenger og mer ekspressivt skal de nå ut. Likevel må de ha ulike profiler og tydelig identitet. Historien må huskes og kritiseres, men det skal handles i nuet og tenkes fremadrettet. Det er til enhver tid oppgaven for Nationaltheatret, Nasjonalmuseet og øvrige store institusjoner i Norge.

• De mindre institusjonene trenger utelukkende å fokusere på kunstnerisk innovasjon. Gi dem rom og ressurser. Kutt ut de ensartede kravene til ulike institusjoner.

• Kulturhusene bygges ut overalt. Men for å være populære blir de fort identitetsløse reprodusenter av samme repertoar. I stedet må de være innovative, ha utsyn og knytte bånd til lokalt kulturliv. Stopp pengebruken på nye bygg, og steng kulturhus som kun er tomme skall. Bruk pengene på uavhengig kultur i stedet.

• Alle offentlige rom bør være en arena for kultur. Vi må ha mer opera på gaten, ballett i skolen, performance på arbeidsplassen, eksperimentelt teater i skogen, visuell kunst på sjøen og musikk på fjellet.

• Støtten må rettes mest mulig mot kunstnere, arbeidet må honoreres, og kunstnere trenger ikke å formidle alt hele tiden. Kulturen er intim og ethvert menneske er delaktig. Er kultur relevant for minst ett annet menneske, har vi seiret!