Da Kunstkritikk møtte Oslobiennalens kuratorer, Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Eva González-Sancho Bodero i mars 2019, håpet de Oslo kommunes nye storsatsning på samtidskunst i offentlig rom skulle bli en «kraft» på byens kunstscene. Den femårige førsteutgaven skulle være katalysatoren som koordinerte offentlige ressurser og banet vei for nye kuratoriske metoder og samarbeid på tvers av lokale institusjoner. Slik hadde kuratorene ambisjoner om å forsterke byens kunstneriske infrastruktur og kunstpolitikk, til gode for hele Oslos kunstmiljø og øvrige befolkning.
– Det offentlige rommet er en juridisk matrise hvor vi hele tiden forhandler om hva som er mulig å gjøre. Det skal være, og bør være, et sted for konflikt, ikke konsensus, fortalte González-Sancho Bodero til Kunstkritikk.
Og konflikt ble det. Ett år senere, 22. mai, publiserte Klassekampen den første i en serie artikler om biennalens dårlige økonomistyring. Oslobiennalen hadde brukt 6 millioner kroner mer enn budsjettert, og artiklene utløste et skred av beskyldninger mot biennalen, særlig for dens manglende synlighet og kontakt med det lokale kunstfeltet. – Når jeg, som er så interessert i kunst, har problemer med å få med meg når og hvor ting foregår, sliter jeg med å forstå at andre skal få noe ut av det, uttalte billedkunstner Eline Mugaas til Klassekampen. Billedkunstner Ole Jørgen Ness omtalte biennalen som en «snyltevekst som kveler Oslos kunstliv», mens styreleder i Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, ba biennaleledelsen ta ansvar og trekke seg. – Uten feltets tillit har jeg ikke lenger noen legitimitet, sa Eeg-Tverbakk til Kunstkritikk uken etter, og gikk av som kurator. González-Sancho Bodero har siden vært sykemeldt.
Med Eeg-Tverbakks exit skiftet konflikten om biennalen spor. I et felles opprop skrev kunstnerorganisasjonene NBK, Norske Kunsthåndverkere (NK), Unge Kunstneres Samfund (UKS), Billedkunstnerne i Oslo og Akershus (BOA) og Norske Kunsthåndverkere i Oslo (NKO), at biennalens strukturelle problemer måtte belyses. Biennalen finansieres av Kunstordningen, et fond som de siste årene har disponert over 300 millioner offentlige kroner, og organisasjonene hevdet nedleggelsen av fondets styre i 2018 hadde resultert i svakere forankring i kunstfeltet og «en maktkonsentrasjon i Kulturetaten». – Nå opererer etaten på egen hånd og disponerer midlene på en måte som er både udemokratisk og mangler nødvendig transparens, uttalte UKS-leder Ida Madsen Følling til Klassekampen.
– Det var faktisk en lettelse å komme fri fra styrearbeidet med Oslobiennalen. Jeg hadde en følelse av å være med på noe som ikke fungerte som det skulle, samtidig som det var vanskelig å sette fingeren på hva som var feil, sier kurator Helga Marie Nordby til Kunstkritikk. Hun satt i styret i Kunstordningen mellom 2015-2019, da forprosjektet Oslo Pilot ble evaluert, og biennalen fikk klarsignal. Nordby forteller om en mangelfull beslutningsprosess og dårlig informasjonsflyt mellom Kulturetaten og styret.
Før sommeren varslet daværende kulturbyråd i Oslo kommune, Rina Mariann Hansen, oppvask, og Kunstkritikk kunne i forrige uke fortelle at førsteutgaven av Oslobiennalen vil avsluttes allerede neste år, nesten tre år tidligere enn planlagt. – Det er høyst betimelig og relevant å stille spørsmål ved om biennalen burde vært organisert som en del av Kulturetaten, innrømmet etatens direktør, Stein Slyngstad til Kunstkritikk.
Et krevende og uklart mandat
Siden 1979 har Oslo kommune avsatt midler til offentlig utsmykning. Den gangen var 2% av budsjettet ved alle nye byggeprosjekter øremerket kunst. I 2013 vedtok kommunen en ny finansieringsmodell, og avsatte 0.5% av sitt samlede investeringsbudsjett til offentlig utsmykning. Mens fondet brukte ca. 27 millioner kroner fra 2005-2012, har Kunstordningen siden 2013 disponert mer enn 335 millioner.
Med den nye finansieringsmodellen utarbeidet Kulturetaten fire nye strategier for Kunstordningen: Den skal finansiere permanente og temporære kunstuttrykk, potensielt overalt i Oslos offentlige rom, samt gjøre innkjøp til og vedlikeholde kommunens kunstsamling. Kunstordningen skulle i tillegg «initiere og igangsette Oslo Biennial of Public (Contemporary) Art», noe som i første omgang innebar å planlegge et forprosjekt. Målet var å samarbeide med byens eksisterende aktører, offentlige og private, for å lage Norges største biennale og gjøre Oslo til en internasjonal foregangsby for kunst i offentlig rom.
– Ideen om en biennale ble lansert allerede på det første konstituerende møtet. Grunnen til at jeg husker dette godt er fordi det provoserte meg. Vi lurte naturligvis på hvor ideen kom fra siden det lå langt utenfor vårt ordinære oppdrag, sier billedkunstner Anne Biringvad til Kunstkritikk. Hun var styremedlem både i det gamle toprosentfondet, og i det første styret i den nye Kunstordningen, fra 2013-2015.
Ifølge Biringvad ble biennaleforslaget ikke møtt med begeistring, og 26. september 2013 skrev hun et bekymret brev til styret om biennalens uklare målsetting og planleggingsarbeid. «Jeg er redd vi nå allerede – med utlysning etter konsulenter har igangsatt noe som blir vanskelig å revurdere», skrev Biringvad og hevdet forslaget bar preg av hastverk uten solid forankring i styret.
– Biennaleforslaget kom fra Kulturetatens representant, daværende direktør, Hilde Barstad, og vi andre som jobbet med kunst i offentlig rom, sier Lise Mjøs, avdelingsdirektør for kunst i Kulturetaten. – Men det er jo selvfølgelig styret i Kunstordningen som vedtar og diskuterer strategiene, legger hun til.
Ifølge Telemarksforskning, som evaluerte den nye Kunstordningen i 2016, kom biennaleoppdraget imidlertid på toppen av et allerede bredt, krevende og uklart mandat. Mens styret kunne bruke tid på å diskutere småsummer, hadde beslutninger knyttet til store beløper og prosjekter en tendens til å skli igjennom styremøtene «uten videre diskusjon». Forskerne problematiserte dessuten organisasjonsmodellen, for selv om styret var sikret kunstnerrepresentasjon og armlengdes avstand til politikerne, fremstod maktforholdet mellom styret og Kulturetatens byråkrater som ubalansert. Rapporten fant grunn til å spørre om «Kulturetaten i realiteten har vel mye makt og at styret ikke alltid har reell innflytelse over forvaltningen av kunstordningen».
– Min oppfatning var at kulturetaten helst ville stått for disponering av midlene alene, sier Biringvad til Kunstkritikk.
Fra forprosjekt til biennale
Etter en internasjonal utlysning ansatte Kulturetaten høsten 2014 Per Gunnar Eeg-Tverbakk og Eva González-Sancho Bodero til å lede forprosjektet. Oslo Pilot ble gjennomført mellom 2015-2016, og spente fra dikt presentert i byrommet (The Word’s Head) over Marianne Heskes Underhuset – et falleferdig trehus fra midten av 1800-tallet kunstneren transporterte fra Hobøl i Østfold til Eidsvolls plass foran Stortinget – til performancefestivalen Soppen i regi av Trollkrem i Ekebergparken og en gjenoppføring av Siri Anker Aurdals skulptur Bølgelengder i Vigelandsparken. I tillegg kom en rekke løsere debatter om fremtidig bruk av Oslos offentlige bygninger, feminisme, og symposiet Giveren, gjesten og gjenferdet: Hvordan kunst er til stede i offentlige rom. Forprosjektet kostet 14.8 millioner og overskred budsjettet med 2.3 millioner. Underskuddet ble dekket inn av Kunstordningen.
Selv om Kulturetaten i stillingsutlysningen omtalte en beskrivelse av forprosjektet som «ønskelig», finnes det ikke en evalueringsrapport av Oslo Pilot. Per Gunnar Eeg-Tverbakk hevder at han og González-Sancho Bodero aldri be bedt om å levere en rapport, men foreslå en modell. – Det vi leverte var et konkret forslag til en modell til en biennale i offentlig rom. Etter at vi leverte modellen gikk det lang tid før Kulturetaten bestemte seg.
Kulturetaten benyttet kuratorenes modell for å skrive et beslutningsnotat, men styret i Kunstordningen mente dokumentene var mangelfulle. Daværende styreleder, Knut Even Lindsjørn, fremsatte et trepunkts krav til utarbeidelsen av et nytt styringsdokument vinteren 2017, før han gikk av som styreleder. Helga Marie Nordby bekrefter at dokumentene ble sendt tilbake til Kulturetaten flere ganger.
– For oss i styret var organiseringen altfor svak. Vi ga ultimater til så høy pengebruk, som krav om å sikre organiseringen og lage et ordentlig organisasjonskart. Men det ble aldri helt klart før avviklingen av styret, sier Nordby.
Ville beholde kuratorene
I det endelige styringsdokumentet beskrives biennalens femårige modell som et friskt pust i en internasjonal kunstverden hvor den «tradisjonelle» festival-tilnærmingen til biennaler er «forbundet med tretthet». «Nå – som et neste skritt – kan vi overføre pilot-ideen til selve biennaleformatet og skape en biennale som er løpende eksperimentell når det gjelder struktur og modus operandi. Vi kan etablere en permanent testgrunn for å prøve ut nye mulige modeller, en pilot-biennale», heter det i dokumentet, som er signert Mjøs og Tore Somdal-Åmodt.
Inkludert et ekstra planleggingsår anslo Kulturetaten at den femårige biennalen ville koste 127,5 millioner kroner. Planen var å produsere ett til to hovedprosjekter i året, i tillegg til noen mindre og mellomstore. Ifølge en «Milepælsplan» skulle biennalen mellom 2019 og 2024 produsere i alt 14 prosjekter; dette medfører at hvert kunstprosjekt koster 9,1 millioner kroner.
Styringsdokumentet ble behandlet i styret i Kunstordningen våren 2017. Alfhild Skaardal, som overtok som styreleder samme vår, sier til Kunstkritikk at prosessen var kommet så langt, det var investert så mye og gitt såpass mange lovnader, at det var vanskelig å sette ned foten. – Vi følte at vi ikke hadde en reell mulighet til å si nei. Men vi ba om å redusere kostnadene.
Dermed gikk Kulturetaten i gang med å utlyse to kuratorstillinger og én prosjektlederstilling, alle som faste ansettelser i Kulturetaten. Men styringsdokumentet ble unntatt offentlighet. – Vi forstår at det kanskje er uheldig å ikke offentliggjøre vedtaket før utlysningen av stillingene gikk ut, men her er det mye som skal på plass før en lansering av biennalen kan finne sted, uttalte daværende kommunikasjonsdirektør i Kulturetaten, Kjersti Tubaas, til Kunstkritikk.
I et tidligere dokument fra 2017 skriver Kulturetaten at forutsetningen for å gå videre med biennalen er at «engasjementene av kuratorene […] utvides og består gjennom hele førsteutgaven». – Det som i hvert fall er hundre prosent sikkert er at da piloten var over, ville Kulturetaten bare fortsette å ha de samme kuratorene i jobben. Men styret sa dette var en pilot som måtte evalueres og stillingene lyses ut på nytt, sier Helga Marie Nordby.
Stillingene ble lyst ut, men kun i Norge, midt i sommerferien 2017, uten at de øvrige søkerne hadde tilgang til beskrivelsen av biennalen som formulert i styringsdokumentet. Stein Slyngstad benekter imidlertid at ansettelsen var en skinnprosess. – Vi diskuterte om vi skulle gå direkte videre med samme kuratorer eller om vi skulle lyse ut stillingene, det er Kulturetaten som er arbeidsgiver, styret for Kunstordningen hadde verken budsjett eller arbeidsgiveransvar, sier han til Kunstkritikk.
Høsten 2017 ble kuratorene fast ansatt som konsulenter i Kulturetaten. – I Oslo kommune er det med få unntak bare etatssjefer som har åremål. Det finnes prosjektansatte for stillinger inntil tre år. Utover tre år er det å betrakte som faste ansettelser i kommunen, sier Lise Mjøs. Ettersom Eeg-Tverbakk trakk seg som kurator for Oslobiennalen har han derfor blitt omplassert og gitt nye arbeidsoppgaver i etaten. Konsulentene er lønnet av Kunstordningen, som etter en vedtaksendring i 2019 har økt administrasjonsbudsjettet fra 15 til 25 prosent av ordningens avsetning.
Usikkert om det blir en andreutgave
Hilde Barstad var direktør for Kulturetaten fra 2011 til 2017. Hun deltok i arbeidet med Kunstordningens nye strategier, og med møte- og forslagsrett i styret fulgte hun prosessen fra forprosjekt til biennale. Men Barstad vil ikke uttale seg til Kunstkritikk.
Stein Slyngstad overtok direktørstillingen i januar 2018. Han er uenig i at biennalen er et resultat av demokratisk svake prosesser, når Kunstkritikk legger frem kritikken fra Telemarksforskning og de tidligere styremedlemmene. – Vi har hatt et faglig kompetent styre i Kunstordningen med et gitt ansvar, og det er forunderlig hvis tidligere styremedlemmer i etterkant fraskriver seg ansvaret for beslutninger som har tilligget dem hele veien, sier han.
– Biennalen ble opprettet som et eksperimenterende tilskudd for å utvikle kunstordningen videre. Det som imidlertid er beklagelig i ettertid, er den kraftige overskridelsen av budsjettet i 2019. Det var ikke noen signaler om at budsjettet ville bli overskredet før like før jul i 2019, men dette er selvsagt et ansvar som hviler på mine skuldre, sier Slyngstad.
Slyngstad var heller ikke klar over forprosjektets merforbruk på 2.3 millioner kroner og videresender Kunstkritikks spørsmål om hvorfor biennalens budsjettoverskridelse likevel kom som en overraskelse, til kunstavdelingens byråkrater. – Vi mente at ved å organisere biennalen som et autonomt prosjekt ledet av en daglig leder som kunne ha dette som en fulltids stilling, ville budsjettstyringen bli god, skriver de i en e-post. Oslobiennalens daglige leder, Ole Giskemo Slyngstadli, har forklart budsjettsmellen med store ambisjoner og et høyt tidspress. Fra mai til oktober 2019 presenterte biennalen 24 prosjekter, og ikke tre som opprinnelig planlagt. Siden har Kulturetaten overtatt administrasjonen av biennalen, og Slyngstadli rapporterer nå til Lise Mjøs og prosjektdirektør Lars Inge Merok Olsen.
Hvorvidt Kulturetaten lager en ny utgave av Oslobiennalen er foreløpig uklart. – En diskusjon om biennalen burde hatt fast ansatte kuratorer og om den burde vært organisert som en del av Kulturetaten, vil selvsagt være en del av vurderingen når vi skal ta stilling til om det blir en andreutgave, sier Slyngstad. I mellomtiden har Bystyret i Oslo redusert avsetningen til Kunstordningen, fra 0.5 prosent til 0.4 prosent. Kuttet utgjør rundt 15 millioner kroner i året, ifølge en uttalelse fra Unge Kunstneres Samfund.
Kulturetaten har ikke råd til å erstatte Eeg-Tverbakk eller sykemeldte González-Sancho Bodero. Slyngstad ser heller ikke for seg at andre kuratorer kan gjennomføre og utvide biennalen, ettersom programmet allerede er lagt. Når Oslobiennalen avslutter sine igangsatte prosjekter innen utgangen av 2021, skjer det foreløpig uten en kurator i ledelsen.
