Farvel til kanon

Office for Contemporary Art Norway inviterer oss til å tre ut av den vestlige kanon. En radikal flerstemthet lokker på den andre siden. Men hva gjør dette med kanonkritikkens tradisjon?

Camille Norment under samlingen Imaginary Leaps into a Decanonized Future i regi av Office for Contemporary Art Norway på Ingensteds i Oslo, 28. september 2019.

Kanonbegrepet har religiøse og patriarkalske aner, knyttet som det er til hellige tekster, kirkefedre og pavelig infallibilitet. Dette gjør begrepet til en egnet scene for kritiske granskninger av tradisjonens fundament, der det også settes lys på det ekskluderte. Som kritisk begrep har kanon vært en suksess. Det har åpnet for en pluralisering både av pensumlister, museumssamlinger og kunstnerisk praksis. Likefullt er et tilbakevendende spørsmål siden «kanon-krigene» på 1980 og 1990-tallet om kanonen gjennom denne pluraliseringen faktisk har endret seg – om den kan endres – eller om alle «motkanoner» i siste instans inngår i det samme gamle kanoniske hierarkiet.

Halvor Haugen. Tegning: Jenz Koudahl.

I slutten av september samlet OCA (Office for Contemporary Art Norway) en gruppe kunstnere, poeter, kuratorer og forskere på utestedet Ingensteds i Oslo for å diskutere en «avkanonisert» fremtid. Arrangementet er en del av et større, pågående prosjekt der gruppen har fått i oppdrag å brevveksle om dette temaet. Rundt de små kafébordene leste flere av disse korrespondentene opp brevene sine, mens andre presenterte innlegg. Alle var plassert sammen med publikum. 

Den intime, uformelle rammen oppmuntret til å koble brevformen med en muntlig samtale. Innleggene og opplesningene vekslet mellom det nøye bearbeidede og mer improviserte eksperimenter. 

Imaginary Leaps into a Decanonized Future, Ingensteds, Oslo, 28. september 2019.
Quinn Latimer under samlingen Imaginary Leaps into a Decanonized Future i regi av Office for Contemporary Art Norway på Ingensteds i Oslo, 28. september 2019.

Vi fikk høre Quinn Latimers spørrende brev om kanonens forhold til rettferdighet og det sakrale, mens Camille Norment fremførte tre konsentrerte meditasjoner rundt lyd og kanon, der hun blant annet brukte stemmegaffelen for å illustrere den musikalske målestokkens historiske omskiftelighet (den etymologiske betydningen av det greske ordet kanon er nettopp målestokk). Liv Bugge inviterte til et eksperiment med meditasjon der målet var å nærme seg bilder på en mer intuitiv, åpen måte; Young Girl Reading Group fikk alle i lokalet til å delta i høytlesning av de første kapitlene i Octavia Butlers vampyrfantasi Fledgling; og farid rakun spilte av et opptak av kollektivet ruangrupas samtaler rundt arbeidet med den kommende documenta-utstillingen i Kassel i Tyskland i 2022. 

Denne vekslingen mellom det løse og det stramme, det uformelle og det stiliserte, var i seg selv svar på det store spørsmålet som dannet utgangspunktet for samlingen: Hvordan kan vi forestille oss en kunst og en verden uten kanon? Svarene pekte i retning av en ikke-hierarkisk flerstemthet, et harmonisk fellesskap med innslag av det utflytende og grenseløse. Det neste spørsmålet er kanskje: Hvordan kan man ta en slik lykkelig form videre? Et svar er at man fortsetter å brevveksle og møtes igjen. Det er også planen, og jeg ser frem til neste møte.

Young Girl Reading Group under samlingen Imaginary Leaps into a Decanonized Future i regi av Office for Contemporary Art Norway på Ingensteds i Oslo, 28. september 2019.

Kanonkritikkens tradisjon

Samtidig er formatet ikke like godt egnet til å belyse friksjoner og uenighet. Det gir heller ikke så lett plass til grundigere tilbakeblikk i kanonkritikkens og anti-kanoniseringens lange historie, som fikk sitt tydeligste uttrykk i de italienske og russiske futuristenes ambisjoner om å lutre verden for museer og, i russernes tilfelle, all borgerlig kultur, men som på ulike måter går igjen i alle kunstneriske og teoretiske ismer på 1900-tallet og frem til i dag. Om spekulasjonen på den ene siden trenger intime og uformelle sammenhenger, som denne formiddagen på Ingensteds, er det kanskje nødvendig med andre formater for å få frem flere nyanser og andre typer meningsmangfold.

At man ikke dykket ned i denne historien handlet imidlertid ikke bare om valget av form på arrangementet og det personlige brevet som sjanger. Det kan også sees som et utslag av bruken av begrepet avkanonisering. Dette begrepet er beslektet med ideen om «avlæring» og et større avkolonialiseringsprosjekt. Prinsippet om «å lære å avlære for å gjenlære» ble utviklet av det interkulturelle universitetet Amawtay Wasi i Ecuador og er tatt videre av Walter Mignolo og Madina V. Tlostanova. Tanken er å dyrke frem en alternativ kunnskap basert på urfolk og tidligere koloniserte, frakoblet det vestlige universitetets sannhetskriterier og disipliner.

Slik sett handler avkanonisering om vende seg bort snarere enn å kritisere; å koble seg fra den vestlige kanon og «kanonisk tenkning», og å lære noe annet fra tradisjoner som er blitt fortrengt av kanonens logikk. På Ingensteds var dette perspektivet mest uttalt i foredraget til Rolando Vázquez, som snakket om hvordan den vestlige kanon bygget på en dobbel kolonialistisk fortrengning og appropriering av ikke-vestlige kulturer, og nødvendigheten av å snu opp ned på modernitetens tidsforståelse. 

Rolando Vázquez under samlingen Imaginary Leaps into a Decanonized Future i regi av Office for Contemporary Art Norway på Ingensteds i Oslo, 28. september 2019.

Avlæring og frakobling

Avkanonisering innebærer en oppfordring om en radikal pluralisering av kunsten, men også om en bevegelse vekk fra kunstbegrepet, i retning av alternative måter å forvalte kultur og tradisjon på. Om dette er en riktig forståelse av hva OCA ønsker når de inviterer til å fantasere om en avkanonisert fremtid, har jeg flere spørsmål. Noen av dem stammer kanskje fra en slags konservativ refleks: Kan man sikre en kulturell hukommelse uten en eller annen form for kanonisitet? Hva vil prisen være for den som eventuelt klarer å tre helt ut av kanonens orden?

Men først og fremst lurer jeg på hvordan man kan få til dette uten samtidig å koble seg fra de siste førti årene med kanonkritikk fra ulike alternative og marginaliserte perspektiver? Denne «vestlige» kritiske tradisjonen har bidratt til en pluralisering av kanonbegrepet. Den er også blitt del av en ny teoretisk og kunsthistorisk kanon. Og ikke minst: Den er en del av kunstnerisk praksis. Hva skjer dersom et avkanoniseringsprosjekt i regi av en norsk institusjon som OCA ikke tydelig forholder seg til samtidskunstens lange tradisjon for kanonkritikk? Først og fremst tror jeg det vil bety at den tas for gitt – den blir med videre, men uten av den egentlig anerkjennes eller gjøres til gjenstand for videre kritisk gransking.

Kanskje dette spørsmålet også peker på et generelt dilemma for overleveringen av de radikale tradisjonene som samtidskunsten hviler på: Man risikerer å forråde dem både om man blir deres pliktoppfyllende arkivar, og om man bruker dem som trinn på veien til en ny fremtid.

Læserindlæg