Denne uken åpner Malmö Nordic med hovedvekt på de tre institusjonsutstillingene Den nordiska modellen – en utställning om samlande, inköp och donationer på Malmö Konstmuseum, Scandinavian Pain: Ragnar Kjartansson, Edvard Munch på Moderna Museet Malmö og 24 Spaces – en kakafoni på Malmö Konsthall. I tillegg er mer enn tyve gallerier og andre aktører med på arrangementet, som også omfatter seminaret Det nordiska – fantasm och verklighet arrangert av Konsthögskolan i Malmö i samarbeid med Kunstkritikk.
I likhet med Københavns kvadrinnale, som ble arrangert i august 2012, markedsføres Malmö Nordic som en «kunstfestival». Også de første utgavene av Momentum i Moss ble fra 1998 kalt «festivaler», før man i 2009 endret navnet til «biennale». Forskjellen på biennaler og festivaler i kunstfeltet kan synes akademisk, men i realiteten representerer de to litt ulike ideologier.
En «biennale» (ordet kommer fra italiensk og betyr ganske enkelt «hvert annet år»), med avleggerne «triennale» og «kvadrinnale», er blitt synonym med en større, kuratert gruppeutstilling. At utstillingen er kuratert betyr i denne sammenhengen at den har en tydelig kunsterisk profil.
I motsetning til dette er en «festival» mindre preget av en kunstnerisk visjon, den består i større grad av en rekke ulike utstillinger eller kunstarrangementer og den overordnede visjonen er ofte kulturpolitisk eller endog næringspolitisk fundert. Det kan være «fræmhevelse af kunstens kreative kraft og betydning for mennesker og samfund», som det heter på Copenhagens Art Festivals hjemmesider. Eller det kan være en ikke-visjon, som å sette «den nordiska samtidskonsten i fokus», som det heter på malmonordic.se.
For å sette dette på spissen kan vi si at biennaler er kuratert mens festivaler er arrangert. Det finnes selvfølgelig unntak og hybrider. Lofoten International Art Festival, som åpner i september, er en kuratert festival. Og Liverpool Biennial – International Festival of Contemporary Art er, som navnet tilsier, en presumptivt produktiv kombinasjon.
I København har utviklingen har gått i motsatt retning. Den forrige kvadrinnalen, U-turn, arrangert i 2008, var en tydelig kuratert utstilling, selv om den var spredt på flere visningssteder. Før oppfølgeren i 2012 hentet imidlertid Statens Kunstråd frem begrepet «festival» og signaliserte dermed at man skulle sikte bredere. Kunstrådet definerte også på forhånd at utstillingen skulle fokusere på «hvordan samtidskunsten arbeider med tematikk som spenner fra det politiske til det eksistensielle». Det kuratoriske var med andre ord allerede uttømt av Statens Kunstråd, som likevel understreket at festivalen skulle være basert på en en original kuratorisk idé.
Som vi nå vet søkte de fem sentrale kunsthallene i København om å få stå for arrangementet med tema «fællesskaber» og resultatet ble som helhet utydelig og lite interessevekkende, eller som Malene Vest Hansen skrev på Kunstkritikk: «At markere hvert udstillingssted med identiske festlige røde balloner kan nok hjælpe publikum med at finde vej, men kan ikke løfte det som samlet koncept.»
I motsetning til i København – der ambisjonene var store og det ble laget en egen festivalorganisasjon – er Malmö Nordic, slik virker det i hvertfall for meg, i hovedsak et resultat av en samordning av eksisterende ressurser. Det handler med andre ord om konsolidering av kreftene og å få ut synergieffekter, en slags lett, uforpliktende New Public Management-modell.
I tråd med dette er temaet lett og uforpliktende, og bygger på tradisjoner som allerede finnes; særlig forbundet med Malmö Konstmuseum som samler på nordisk samtidskunst. Dette har imidlertid ikke ansporet Malmö Nordic til å tenke kritisk rundt dette begrepet eller denne geoestetiske avgrensningen, dette er overlatt til de enkelte kunstinstitusjonene og delprosjektene. I stedet for en slik kritikk har Malmö Nordic formulert det nordiske så uforpliktende som mulig: «en bred konstaktivitet [kommer] att visas upp, från måleri, video, foto, installationer och performance till samarbeten över gränserna med oetablerad och namnkunnig nordiskt konst».
Det er selvfølgelig i prinsippet ikke noe galt i å forsøke å fremheve det som en by allerede har av kulturtilbud. Malmö stad bruker jo betydlige midler på kunst. Det er ikke bare en god idé, men rett og slett en plikt å gjøre dette mer synlig. Kunstkritikk ble også invitert til å bidra til et seminar, og dette takket vi ja til med glede. Likevel har vi notert at flere viktige gallerier og institusjoner, blant andre Signal og Elastic Gallery, har valgt å avstå fra å delta. Begrunnelsen var det nordiske temaet, som i følge Ola Gustafsson på Elastic kjentes både «förlegat och exkluderande».
Men kanskje ligger problemet også et annet sted? Kanskje er ikke-profilen «nordisk samtidskunst» problematisk, ikke fordi den er nordisk, men fordi den representerer en defensiv holdning og et forsøk på å markedsføre samtidskunsten på en risikofri måte?
Min tese er at det er denne unnvikende holdningen som har provosert gallerier i Malmö på en slik måte at de har valgt å avstå fra å delta i festivalen. Det er med andre ord ikke det nordiske som egentlig er problemet, men Malmö Nordics forsøk på å intervenere i samtidskunsten uten å bidra til samtidskunstens kritiske fellesskap. Dette kan oppfattes som provoserende fordi det bidrar til å skape en konsensuskultur som ikke er produktiv, hverken for kunsten eller for publikum.
