Ken Jacobs (f. 1933) har vært en ledende skikkelse innenfor den amerikanske filmavantgarden siden 1960-tallet. Han har laget over 70 filmer, og blant de mest kjente er Blonde Cobra (1963, med Jack Smith), Tom, Tom, The Piper’s Son (1969, som er en av de få avantgardefilmene som står på Library of Congress’ kulturarvliste) og livsprosjektet Star Spangled to Death (1956-2005, 440 minutter). I tillegg har han vært en pioner innenfor såkalt filmperformance eller prosjektorperformance, hvor han eksperimenterer live med projisert lys i en kinosal. Under disse forestillingene har Jacobs sjelden film i prosjektoren. Som oftest bruker han stillbilder eller gjenstander og maner frem en slags bevegelse ved hjelp av en stroboskopisk effekt som lurer betrakterens persepsjon. Han har jobbet utifra to ulike konsepter. På 1970-tallet utviklet han The Nervous System Performances, hvor han brukte to eller flere filmprosjektorer samtidig, gjerne med utgangspunkt i stereogrammer som blir dobbelteksponert på ett lerret for å lage magiske 3D-effekter uten bruk av 3D-briller. I det siste tiåret har han utviklet en ny teknikk som han kaller The Nervous Magic Lantern Performances. Dette konseptet bruker den før-filmiske projeksjonsteknikken kjent som den magiske lanterne.
Ken Jacobs besøkte Stockholm i anledning kunstfestivalen Xposeptember som i år kurateres av Helena Holmberg og hennes team. Årets kunstfestival har tittelen Images at Work. De fleste verkene som stilles ut flere steder i Stockholm, tematiserer arbeid, fabrikkulturer, kunstinstitusjonen og ulike former for disiplinering av den moderne arbeider. To av Jacobs’ kortfilmer, CAPITALISM: Slavery (2006) og CAPITALISM: Child Labor (2006) vises på det Rumänska kulturinstitutet frem til 19. februar. Disse viser gamle stereoskopier av barnearbeidere. Jacobs’ digitale levendegjøring av fotografiene dokumenterer usette aspekter ved bildene. I forhold til temaet for Images at Work-festivalen ble Ken Jacobs’ live performance ved Moderna Museet en fabelaktig demonstrasjon i live arbeid med bilder.
I et stappfullt auditorium på Moderna Museet fremførte han en Nervous Magic Lantern-performance under tittelen Time Squared. Den består av et lydspor og et på-direkten-eksperiment hvor bevegelige øyeblikksbilder (sic) manes frem håndverksmessig ved hjelp av en rekke materialer som projiseres gjennom en hjemmelaget magisk lanterne. Performancen tar nøyaktig 63 minutter fordi den følger et lydspor bestående av et kontinuerlig lydbåndopptak av en subway-tur i New York City fra Chamber street station i Downtown og opp til Time Square og tilbake, opp trappene og inn i leiligheten hvor han prater med sin kone. Lydsporet som fanger opp en verden av lyder fra tog og stasjoner danner en skiftende, men lett gjenkjennelig bakgrunn for de mer abstrakte og fremmede bildene. Performancen står i en magisk relasjon til filmens verden. Her brukes en prosjektor, men ikke film. Her etableres snarere et før-filmisk eksperiment hvor bevegelsens tilblivelse undersøkes ved at gjenstander bringes inn i prosjektorkabinettets lys. Jacobs er konsekvent tro mot sitt overgripende kunstneriske prosjekt, nemlig hvordan en sansbar, men urørlig, 2-dimensjonal flate kan reproduseres som en bevegelig 3-dimensjonal sanseopplevelse. «Jeg bryter med en av modernismens grunnleggende tabuer,» sa Jacobs med en underforstått referanse til kritikeren Clement Greenberg, «nemlig, drømmen om den perfekte illusjon.» Men Jacobs’ lek med filmatisk produsert 3-dimensjonalitet er ikke figurativ som i Hollywood. I stedet utnytter han en modernistisk og abstrakt billedverden hvor bevegelige rom og en magisk dybdefølelse oppstår plutselig og uventet ved hjelp av en serie sammensatte teknikker. Han var elev av maleren Hans Hofmann på 1950-tallet og har her unektelig latt seg inspirere av Hofmanns push/pull-teori (om hvordan maleriske abstraksjoner kan skape uventede dybder og krefter i en flate). Jacobs kan sies å overføre denne teorien til en abstrakt stillbildeflate som settes i bevegelse.
[FEATUREDVIDEO]
Den magiske lanternen ble første gang fremstilt av Leonardo da Vinci på 1500-tallet og ble i de neste århundrene videreutviklet av vitenskapsmenn som Athanasius Kircher til å bli en populær underholdningsform, for deretter å forsvinne totalt etter kinofilmens oppfinnelse. Jacobs henter frem dette instrumentet, kanskje for å gjenoppdage filmens urbilder. Hans hjemmelagede magiske lanterne består av en sterk lyskilde i den ene enden og en kraftig linse i den andre. I kabinettet mellom lyset og linsen har Jacobs etablert et slags teater med stativer og skinner hvor han bruker begge hendene for å manipulere ett eller flere objekter samtidig.
Den magiske lanternen var egentlig en slidefremviser. Jacobs bruker ikke slides, men først og fremst transparente plastark som er bemalt på ulike måter. Han er svært hemmelighetsfull når det gjelder akkurat hvilke materialer som projiseres og hvordan de manipuleres. Han foretar manipulasjonene bak et forheng midt i kinosalen. Dette må bli gjetning, men jeg tror de fantastiske bildene skapes ved at spesielle hjemmelagete «slides» (glassplater og malerier gjort på sammensatte transparenter) føres inn foran lyskildene og vendes, vris, skyves og bøyes foran lyset, og at det er dette som forårsaker stadig nye bilder og en merkelige glidngen inn og ut av «fokus». I tillegg har han kreert en gigantisk propell av svart papp forsterket med styropor som svirrer foran linsen utenfor lanterneboksen (se foto). Propellen fungerer som en overdimensjonert lukker som rytmisk bryter lyset og skaper den grunnleggende dybden og bevegelsesdimsjonen i bildene. Her møter filmteknologien Athanasius Kirchers klassiske eksperimenter. Tenk deg et mørkt rom med et bittelite vindu hvor sollyset strømmer inn og danner et invertert bildet av landskapet utenfor. Hvis man monterer en kinematografisk rytmisk lukker foran denne åpningen, vil det da oppstå en bevegelse? Jacobs’ eksperiment beviser det! I en vanlig kinofremviser finnes det også en slik lukker, men den er liten, består av to-tre propellblader og er lynrask. Den sørger for å forvandle de normalt 24 filmbildene i sekundet til 48 eller 72 bilder i sekundet for å lage en mest mulig perfekt filmbevegelse. Jacobs’ amorfe propell består av to store sorte pappblader. Den ble for anledningen drevet av en Bosch-drill, men går relativt sakte, skaper kanskje 6-12 bilder i sekundet, men det er altså nok i denne sammenhengen, slik at bevegelsene av de projiserte gjenstandene som normalt ville sett svak og stakkato ut, uten propellen, nå omdannes til en overvirkelig kinematorgrafisk bevegelse. Effekten er stroboskopisk. De voldsomme lyskastene som flommer utover kinosalen med jevne blink får det ut til å se ut som om alle i auditoriet sitter og nikker brutalt på hodet. Dette er med på å understreke den kollektive og hallusinatoriske billedhypnosen som publikum utsettes for.
Bildene som ble dannet kan vanskelig beskrives (se fotos). De relaterer til hele den abstrakte kunsthistorien. Jacobs brukte dusinvis av forskjellige «slides» som han håndterte enkeltvis og i kombinasjon for å skape de mest forunderlige bilder. I tillegg dukket det opp noen tykke, gode nakne kvinner som vandret rundt i de abstrakte landskapene som eventyrfigurer fra et antikkmarked – som en slags dadaistisk vits. Hvor kom de fra? Jeg spurte hans kone Flo Jacobs etter performancen, og hun lettet på sløret og avduket en liten kitsjaktig glassvase med transparente nakne kvinner som Jacobs hadde brukt som et «lysbilde».
Bruken av en togtur som lydspor var genial. Togturer er som kjent en av de eldste og mest populære temaene i filmhistorien. Et kamera montert på et tog har alltid fascinert, og et tog stopper og beveger seg akkurat som Jacobs’ bilder. Samtidig forsterker subway-allusjonen tunneleffekten i bildene. De bøyde bildene som projiseres skaper merkelige korridorer, haller og åpninger i et magisk, nærmest science fiction-aktig landskap. Midt i det kraftige lysflimmeret og de jordskorpeaktige og bevegelige bildene, satt de fleste som fjetret i kinosalen gjennom hele forestillingen (noen få løp ut).
I tillegg til at Jacobs’ performance tematiserte arbeid med bilder, tilførte lydsporet også et biopolitisk tilsnitt ved at alt som ble sagt i toget og på subwaystasjonen fremsto med en enorm egenvekt og tyngde i og med at det var det eneste som ble «sagt» i «filmen». Jeg tenker da på informasjoner om hvilke baner man kan veksle til («transfers to… etc») og ikke minst, instruksene om å reise seg opp for eldre, passe på sine eiendeler, holde seg for munnen når man hoster fordi «du» kan være en smittebærer og varselet om at alle gjenstander og bagasje kan bli gjennomsøkt av autoritetspersoner uanmeldt. Disse instruksene handler i sum om regulering av store folkemasser, gjenstander og bakterier, og det er det biopolitikk handler om. Denne assosiasjonen fikk Jacobs’ bilder til å svinge ytterligere, mellom det bakterielle, tunneler, folkemasser og utopier.
Jeg liker også godt det faktum at Jacobs kaller sin teknikk for «nervøs» (The Nervous Magic Lantern Performances). Dette bringer på banen mange assosiasjoner. Filmkunsten er avhengig av nervesystemet på mange måter. På den ene side griper den direkte inn i det følelsesmessige registeret. Jacobs har kalt sine performancer en utvidet «Rorschach test»; det du ser sier mer om «deg» enn om bildene. På den andre side er det bevegelige bildets historiske utvikling nøye knyttet til studier av hjernens og nervenes virkemåte. Mer enn dagens film var de primitive før-filmiske teknikkene svært avhengige av små, men presise billedjusteringer for å for å kunne påvirker hjernens persepsjonssystem på en effektiv måte. Disse bildene ville ikke ha eksistert uten en forståelse av den menneskelige hjernens virkemåte. Filmens nære tilknytning til vår nevrofysiologi har vi glemt i dagens omgang med nye medier hvor vi tar alle former for bevegelige bilder for gitt. Dette peker mot kjernen av Jacobs’ filmperformance eller prosjektorperformance. De er dramatisk sanseslige og konseptuelle på samme tid. Filmperformancens nære tilknytningen til menneskets biokjemiske konstitusjon, som vitenskapene for alvor oppdaget utover på 1800-tallet, og som underholdningsindustrien erobret verden med gjennom filmen, bringer tilskuerne på en forunderlig måte inn i et historisk og umiddelbart spenningsfelt mellom vitenskap, underholdning og biologi. Det er dette spenningsfeltet som gjør hans filmperformancer så eksepsjonelle og interessante, men akk, så sjeldne, fordi det er så få kunstnere som bruker og som kjenner til disse teknikkene. Et berømt unntak er Bruce McClure som gjestet Norge med en performanceturné før nyttår. Kanskje vi kan oppleve en ny trend med filmperformancer i tiden som kommer?
