– Med Sydneybiennalen i 2020 vil jeg undersøke hvordan en kan styrke urfolkenes stemmer, kunst og måter å utøve kultur, sier kunstner og kurator Brook Andrew. Kunstkritikk intervjuet Andrew da han gjestet OCA (Office for Contemporary Art Norway) tidligere i vinter for å snakke om forarbeidet til biennalen. Da hadde han akkurat besøkt festivalen SápmiToo i Masi i Kautokeino.
Første del av biennalens kunstnerliste ble offentliggjort i dag. Blant deltakerne finner man den Kautokeino-baserte kunstneren Taqralik Partridge, opprinnelig fra Quebec.
Dette er den 22. utgaven av Sydneybiennalen, og Andrew har gitt utstillingen tittelen Nirin. Ordet stammer fra aboriginernasjonen Wiradjuri, som kuratorens mor tilhører, og kan oversettes med «kant».
– Det kan være kanten rundt noe, en knivsegg, en silhuett, sier Andrew, – det er et ganske lekent uttrykk som også kan betegne nord-europeere og amerikaneres idé om resten av verden.
Andrew ser biennalens tittel i sammenheng med FNs markering av urfolksspråk i 2019. Biennalens syv temaer er alle betegnet med ord fra Wiradjuri. Oversatt via engelsk til norsk lyder noen av temaene: «kulturelle objekters kraft», «alternative historier», «mat» og «miljø».
I Norge har samisk kunst fått mye oppmerksomhet de siste årene, og Sydneybiennalen vil tematisere et urfolk-perspektiv. Har du noen tanker om hvorfor denne oppmerksomheten kommer akkurat nå?
– Det har jeg tusen svar på. Forhåpentlig er menneskeheten i ferd med å utvikle en samvittighet. Internasjonal kolonialisme har pågått i 500 år, men i 2020 markerer Australia 250 års jubileet for Kaptein Cooks «oppdagelse» av Australia for det britiske monarkiet.
– Med internett og utviklingen av informasjonsteknologier mener jeg vi i tillegg ser effektene av et intergenerasjonelt traume, hvor etterkommere spør seg selv om de kjenner sitt eget språk og sin familie. Enhver som ønsker frihet og selvstendighet vil stille seg slike spørsmål. Det handler ikke om skyld eller frykt, men om bekreftelse, sier Andrew.
På spørsmål om hva som skiller en mer vestlig kunsttradisjon fra urfolkskunst, advarer Andrew mot å bruke slike begreper altfor generelt. Allikevel mener han det finnes en type nord-amerikansk eller eurosentrisk måte å se på kunst, drevet av kunstmarkedet og maleriet, ofte gjennom et typisk mannlig blikk.
– Selv om mange vil kjede seg av slike samtaler nå om dagen, er det en sannhet der, sier Andrew, – og når du ser på urfolkskunst, kan du også sammenligne med europeisk kunst og finne svært mange likheter.
– Tenk også på europeiske konseptkunstere og hvordan de har vært besatt av dans, performance og interpersonlige relasjoner, og sammenlign med urfolks tradisjoner for dans. På noen måter ligner disse uttrykkene hverandre. Men uten at jeg vil sette det ene opp mot det andre, er kunnskapstradisjonene ofte ulike.
En mer markant forskjell, ifølge Andrew, mellom kunsten som springer ut fra midten av kunstverdenen og den som utspiller seg langs kanten, er i hvilken grad kunsten bekrefter et dominerende narrativ, eller mottas som kontroversiell.
– Hvordan kan vi pakke ut begrepet urfolk, og hva er urfolkskunst? Jeg tror dette i stor grad handler om hvilke historier og perspektiver som er mest synlige. Når du er del av et dominerende narrativ, eller en kultur, behøver du ikke å stå opp og være såkalt politisk, fordi dine lover, din stemme, dine ideer er overalt og nyter en konkret og kontinuerlig bekreftelse.
– Ta i betraktning en kunstner som Jenny Holzer og hennes måte å presentere CIAs arkiver på. Det er et ekstraordinært politisk arbeid som avdekker USA med alle sine sykdommer, allikevel er hun særdeles berømt. Men hvis en samisk kunstner gjorde noe lignende, ville det umiddelbart skapt reaksjoner. Når du er del av en minoritet og snakker om en bestemt hendelse, – skjønt, jeg snakker ikke om minoriteter, men om urfolk, eldgamle tradisjoner og landområder, – vil du raskt bli ansett som politisk, og dét mener jeg er ubalansert.
Sydneybiennalen åpner for publikum lørdag 20. mars i 2020. Første del av kunstnerlisten finner du her.
