MOMENTUM 2009 – 5th Nordic Biennial of Contemporary Art
Favoured Nations
Momentum Kunsthall og Galleri F15
29. august – 18. oktober 2009
Har auteur-kuratoren blitt avløst av en ny subjektiv kuratortype? Eller er Momentum 2009 bare en noe slapt kuratert biennale? Sannheten ligger nok et sted midt imellom.
De siste årenes auteur-kuratering, der kuratoren i økende grad fremstår som forfatter av kunstrommet, har stilt den tradisjonelle formen for kuratorvirksomhet i skyggen. Den rene administreringen og organiseringen av gjenstander er derfor ikke hva man forventer seg av en biennale anno 2009. I stedet forventes en bredt anlagt undersøkelse av et kunstnerisk tema, enten det er å lage verdener, som på årets Veneziabiennale, eller migrasjon av former, som på Documenta 12. Om vi betrakter Momentum 2009 fra et slikt perspektiv er utstillingen med tittelen Favoured nations en slags anti-kuratering. Her finnes ingen store temaer, men en gruppe forsøksvise inngrep i utstillingsrommet, et uavklart begrep, og en åpenhet som grenser mot det tankeløse eller, som antydet, det subjektive.
Lina Džuverović, den ene halvdelen av kuratorduoen, skriver i en e-post:
Ironically, our initial response was to precisely not engage with the Nordic as we saw it as something that has been overtly discussed by not only past Momentums but in general as well, over the past decade. Our idea was to select artists from across the Nordic region, but without claiming anything about the Nordic identity, as we believed it to be an somewhat artificially constructed term.
Kuratorene har i forskjellige sammenhenger understreket at dette ikke er en tematisk utstilling. Det nordiske er blitt en metode, forstår vi, ikke et tema. Her skiller de seg ikke så mye fra tidligere Momentum-kuratorer, som også distanserer seg fra det tematiske. Kuratorteamet bak Momentum 2000, for eksempel, som blant andre bestod av Jonas Ekeberg og Ina Blom, skriver i utstillingskatalogens forord at «Momentum (…) is primarily dedicated to the task of showcasing new Nordic art. (…) our concern has been less with themes than with production and frameworks.» Men selv om kuratorene hevder å unngå det tematiske har det nordiske temaet dukket opp gjentatte ganger i Momentums elleve år lange historie, både i enkelte kunstverk og i katalogtekster. Her må vi gi Džuverović rett. Jeg reagerer likevel på at Džuverović og Stina Högkvist – den andre kuratoren – ettertrykkelig gir uttrykk for at det nordiske ikke interesserer dem, samtidig som det dukker opp underveis i arbeidet med utstillingen, som Džuverović antyder i samme e-post: «it became a bit of a «white elephant» and while we continued trying to not engage with it, the very discussions about how to avoid it led us to dealing with it and discussing it from many perspectives and formulating our own take on it. It became unavoidable.» Det nordiske fremtrer som et spøkelse, et spektralt insisterende nærvær som mangler en scene å utfolde seg på. Spøkelset befinner seg i rammeverket for utstillingen, men får ikke tildelt en rolle i den endelige oppsetningen. Følgelig finnes det et grunnleggende antagonistisk preg over Momentum 2009.
I en samtale under pressevisningen spurte jeg Dag Aak Sveinar, direktør for F15 og Momentum, om ikke utstillingen kunne ha en litt mer fleksibel ramme, gitt det nordiskes noe uavklarte status på Favoured nations. Sveinar svarte at han selv hadde insistert på viktigheten av det nordiske som element i Momentum som institusjon og form. At det nordiske oppfattes som kunstig, som Džuverović og Högkvist gjør, er jo ikke så rart, noe annet ville vært nærmest uhørt, men man kommer ikke så langt i utstillingssammenheng om man nøyer seg med å konstatere dette uten nærmere undersøkelse i, eller av, selve utstillingsrommet. Alternativet måtte jo være å velge en åpnere ramme enn det nordiske, slik for eksempel Berlinbiennalen ikke forholder seg til det spesifikt tyske eller nordeuropeiske.
 |
| Saskia Holmkvist: Blind understanding (video) |
 |
| Marthe Thorshaug: Legenden om Ygg (video) |
I kuratorstatementet begrenses det «nordiske» til et praktisk spørsmål om rettferdighet og lik fordeling. Resultatet av dette fokuset var, i all hovedsak, at kunstnerne fikk likt betalt og at mengden av verker og kunstnere skulle være overkommelig for alle besøkende og tilgangen for funksjonshemmede skulle være god. Denne praktiske tilnærmingen fremtrer som en fattig rest av den opprinnelige impulsen om å diskutere det nordiske. Ikke bare fordi det kan diskuteres hva slags begrep om rettferdighet som realiseres gjennom lik lønn til kunstnerne og universell tilgang til utstillingen, men også fordi forbindelsen mellom arbeidene i utstillingen og det nordiske, eller nevnte rettferdighetsbegrep, synes å være svært løs. Kuratorene innrømmer jo også selv i intervjuer at det nærmest er tilfeldig om det er noen forbindelse. (I tillegg stilles spørsmålet om tilgjengelighet, som vektlegges så mye, i et uheldig lys når heisen for funksjonshemmede ikke fungerer og bokhandelen befinner seg på toppen av en trappeavsats og dermed helt utenfor rekkevidde for andre enn de som kan bevege seg på to bein.)
Gitt denne konteksten faller det uheldig ut at kuratorenes interesser og grep er så lite synlige i den ferdige utstillingen. Den mest interessante linjen befinner seg et helt annet sted enn de som antydes av Džuverović og Högkvist (se egen anmeldelse). Om jeg likevel skulle skissere en faktisk «nordisk» linje, går den ut fra Saskia Holmkvists videoarbeid Blind understanding, som diskuterer hvordan forholdet mellom det offisielle svenske språket og det undertrykte minoritetsspråket, finsk, utviklet seg i Finland. Dette konkrete oversettelsestemaet er interessant og ikke ulikt Daniel Birnbaums begrep om oversettelse på årets Veneziabiennale, men det følges dessverre ikke opp. Et annet verk som berører det nordiske mer direkte er Marthe Thorshaugs Legenden om Ygg som trekker opp linjen mellom jenters hestekultur, norrøn mytologi og en macho-sport hvor man kjører mot hverandre og den som trekker seg taper (men her er det altså hest/jente mot bil). Men dialogen mellom verkene er svak, uklar; utvalget er gjort med utgangspunkt i et litt dulgt kvalitetsbegrep.
Spørsmålet er om vi dermed ser fremveksten av en ny form for subjektivisme også i kuratorland, ikke ulik den vi ser i billedkunsten selv: en reaksjon på auteur-kuratorens konseptuelle regime, hvor personlig smak og subjektive impulser, så vel som en generell nysgjerrighet i forhold til hva som skjer på kunstscenen får utfolde seg i relativt fri dressur. En slags «kuratorføling i fjæra». Selv om en slik kuratorisk motreaksjon kan være legitim og forståelig, må man likevel kunne forvente en sammenhengende kuratorisk ramme som er konsistent og etterrettelig, hvor kuratorene kan redegjøre for utstillingen. Jeg savner også, om denne kuratoriske motreaksjonen skulle vise seg å være bakgrunn for Momentum anno 2009, en åpenhet og bevissthet i forhold til dette, samt et informert ønske om å diskutere kuratorrollens utvikling.
Det er uansett grunn til å minne om det Lars Bang Larsen skriver i katalogessayet til den første Momentum-utstillingen: «Eftersom Pakkhus er et offentlig ræsonnement, ønsker vi ikke at publikums selvforståelse falder tilbage på den private sfære alene, på privat følelse og interesse.» Dette må vel gjelde også for dagens kuratorer?
Ingressbilde fra foajeen på Momentum. På toppen av trappen finnes en bokhandel. Foto: Kjetil Røed.
