Fragmentene av en glemt modernist

Den 19. april 1976 tok kunstneren Tor Hoff en hammer og slo ihjel sin samboer. Rett etter satt han seg ned og skrev et testamente, der han ba om at maleriene hans måtte ivaretas. Deretter  klatret han opp i vinduskarmen og hoppet åtte etasjer ned for kort etter å bli funnet død på et fortau i Huitfeldtsgate i Vika, Oslo.

Denne tragiske hendelsen danner utgangspunktet for en kombinert performance og samtale med kunstneren Victor Boullet på Henie Onstad Kunstsenter i dag kl. 12.00. Som samtalepartner har Boullet invitert Per Hovdenakk, tidligere direktør på Henie Onstad – en viktig aktør i 70-tallets kunstliv som også var en bekjent av Hoff. Arrangementet er en del av programmet rundt utstillingen Modernism Machine som vises frem til 21. oktober.

Flere minneutstillinger ble laget over Hoff i årene etter hans død. Likevel er det ting som tyder på at drapet har gjort Hoff til en persona non grata i norsk kunsthistorie. Sporene etter ham er få og fragmentariske. Går man til de opplagte kildene, som Norges Kunsthistorie eller Store Norske Leksikon, er han totalt fraværende. Spørsmålet Boullet stiller er om tiden er moden for å se på Hoffs kunstnerskap med nye øyne, og om det er plass til ham i norsk kunsthistorie. I et forsøk på å finne ut hva Boullets interesse bunner i, slo Kunstkritikks reporter av en prat med ham.

Hvorfor dette engasjementet i en for lengst avdød kunstner?

Dette arbeidet gjør jeg for Tor Hoff, av forskjellige grunner synes jeg det er viktig å få ham frem i lyset. Det som skjedde den aprildagen i 1976 er en realitet. Personlig tror jeg at dersom vi makter å snakke om mordet og selvmordet, så er det også en mulighet for at vi klarer å skape en distanse mellom mennesket Hoff og bildene hans. Dette handler om et kunstnerskap, og den forutinntattheten man møter det med, straks man får vite hva mannen gjorde.  

Den posthume resepsjonen av arbeidene til en kunstner som tar sitt eget liv, og de få gangen det skjer, også et annets, blir alltid veldig preget av den siste, radikale handlingen. Alt sees i lys av sluttpunktet, noe som ofte kan ende i ganske reduktive lesninger?

Det store dilemmaet er jo at en så drastisk handling gererer en egen form for interesse. Stig Sæterbakken er et nærliggende eksempel. Det er vanskelig å fri seg fra tanken at det er nettopp selvmordet som har gjort at interessen for Sæterbakkens litteratur er så sterk akkurat nå. Selv ser jeg Hoffs død som et startpunkt i forhold til en diskusjon. Jeg er ikke kunsthistoriker, jeg er kunstner, og alt rundt Hoffs liv og kunst er noe jeg betrakter som et ubearbeidet materiale. Et materiale som kan hjelpe meg til å forstå ikke bare noe av Hoffs liv, men også mitt eget.

Hvordan var det du begynte å interessere deg for Hoffs kunst?

På en måte kan man si at dette prosjektet begynte for tjue år siden. Da var jeg selv i begynnelsen av tyveårene, og støtte bort i broren til Tor Hoff, Arve, på en bar. Vi snakket om Tor, han gav meg sitt telefonnummer, jeg lovet jeg skulle ringe – og ringte ham opp atten år senere. Samtidig har det ligget der hele livet. Moren min var, i likhet med Hoff og mange andre norske kunstnere på 60- og 70-tallet, formingslærer. Som barn fikk jeg fra tid til annen være med henne på skolen der hun underviste, og på lærerværelset hang en stor tusjtegning av Hoff. En meget god venn, Svein Kojan, var elev av ham, og hans opplevelse av Hoff har gjort et sterkt inntrykk på meg. En rekke bilder tilhørende Hoffs venner og familie har jeg nå samlet for å vise på Høvikodden. Totalt er det snakk om tjue bilder som blir pakket ut og inn mens Hovdenakk og jeg snakker om dem, og alle historiene som knytter seg til dem.

For dem som ikke kjenner til Tor Hoff, så må vi nevne at han spilte en viktig rolle for den nonfigurative modernismens gjennombrudd i Norge. I overgangen mellom 40- og 50-tallet var han en del av den såkalte Dødsgjengen, de andre medlemmene var Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg og Ludvig Eikaas. Disse fire spilte en pionérrolle når det kom til innføringen av det nonfigurative maleriet i Norge. Det begynte i 1947 med et protestskriv mot det rådende kunstsynet, et skriv som i ettertid har blitt sett som et modernistisk manifest. Du mener det var Hoff som var forfatteren bak manifestet?

Jeg mener at det ble ført i penn av Hoff ja, selv om han på det tidspunktet bare var 22 år gammel. Innholdet ble sikkert diskutert kameratene i mellom, men det var han som gav det form. At teksten ble skrevet på farens gamle skrivemaskin, understøtter den tesen.

Hoffs eget maleri var på 70-tallet vei bort fra den ikke-referensielle modernismen. Knutekomposisjonene, senmodernismens kanskje fremste emblem i Norge, forandrer seg til kabelaktige bunter malt i en popaktig stil. Flatemaleriene blir fulle av folder og rynker, og får et kroppslig, nesten sensuelt, anslag. Og i den siste utstillingen han hadde på Galleri Haaken rett før han døde, er det som om han har meldt overgang til noe som ligner et psykedelisk maleri. Hva tenker du selv om disse bildene?

Hvor god han var som maler, kan ikke jeg si noe om ennå. Selv er jeg mest opptatt av tegningene hans, men den siden av Hoffs kunst var aldri fremme i søkelyset i samtiden, noe som kanskje skyldes at tegning den gangen hadde mye lavere status enn maleri. Men det som fascinerer meg mest med Hoff er nok hans intellekt og hans formidlingsevne. Han hadde et voldsomt temperament og var beryktet for sine lynskarpe replikker. Det finnes utallige anekdoter om hvordan han spiddet størrelser som Jens Bjørneboe på tre replikker. Men mest av alt handler dette prosjektet om forvaltningen av Tor Hoffs arv. Hans bror har ikke bare arvet de fysiske bildene, men også historien og det broren gjorde. Fokuset mitt ligger på den immaterielle delen av arven. Jeg har fått lese testament Tor Hoff skrev i minuttene mellom mordet og selvmordet, og jeg har lett etter malerier, sett gjennom tegneblokker – kort sagt, studert reminisensene av et enormt produktivt, men fortrengt kunstnerskap.

—

Victor Boullet, samtale og performance (del av serien Extended Classroom), Henie Onstad Kunstsenter i dag kl. 12.00