Opplever et norsk publikum kunstmuseene som relevante steder for politiske ytringer? Henie Onstad Kunstsenter og Fritt Ord arrangerer mandag 19. august seminaret A Free Image, A Free Word, A Free Gesture: A Seminar on Speech, som peker frem mot utstillingen Vi lever på en stjerne. Den åpner i januar 2014 og er kuratert av Henie Onstads Tone Hansen og kunsthistoriker Marit Paasche.
Tittelen på den bredt anlagte utstillingen er hentet fra Hannah Ryggens teppe, som fikk en revne under bombeangrepet på Regjeringsbygget 22. juli 2011. Både norske og internasjonale kunstnere er i ferd med å produsere nye verk til utstillingen, men aller først arrangeres det altså seminar.
Seminarprogrammet lover dagsaktuelle eksempler på hva som skjer når publikum ikke har tilstrekkelig kunnskap til å lese bilder, og hvordan kunstnere aktivt tar del i kritikken, analysen, kreasjonen og forsvaret av ulike ytringsrom.
Fra Rio de Janeiro, der hun deltar ved verdenskonferansen til CIMAM, Den internasjonale komiteen for moderne museer og samlinger, forteller Tone Hansen om planene.
I seminarprogrammet siterer dere Slavoj Žižeks beskrivelse av 2011 som «the year of dreaming dangerously». Žižek refererer til et år som så den arabiske våren, Occupy Wall Street og opptøyer i Aten, men også Anders Behring Breiviks angrep i Norge. «It is no longer a dream», sier dere videre. Hva mener dere med det?
– At dette er realiteter vi er nødt til å forholde oss til. Vi vil undersøke hva kunsten kan bidra med i forsøket på å forstå virkeligheten, og vi ønsker å konkretisere en problemstilling. Utstillingen består av kunstnere som jobber med ulike problemstillinger knyttet til dette.
Hvilke problemstillinger vil diskuteres på seminaret, rent konkret?
– Vi lever på en stjerne tar utgangspunkt i situasjonen etter 22. juli 2011, men vi ønsker å ha et større perspektiv. Vi vil åpne opp for diskusjoner om hva som skjer i Europa i dag. Spørsmål om ytringsfrihet er viktig, fordi det ikke bare handler om ord, men også hva bilder kan gjøre, hva de kan bety og hva slags reaksjoner de kan utløse. Det kan også ligge gester og handlinger nedfelt i et fotografi eller et kunstverk. Til seminaret kommer det folk som jobber tett på, eller direkte, med bildekunstfeltet. De vil gi sine presentasjoner av hvordan det som fremstår som frihet faktisk reguleres, og hvorfor det kan være vanskelig å komme i posisjon der man kan ytre sin mening.
Hvordan vil dere diskutere ytringsfrihet i lys av 22. juli?
– To av hovedpresentasjonene undersøker selve begrepet ytringsfrihet og ser på det i en historisk kontekst, Boris Buden med en kritisk holdning, Thomas Keenan i en kanskje litt mer klassisk variant. Paasche vil diskutere hvordan det politiske forstås i relasjon til kunst. Øyvind Strømmen vil snakke om høyreekstremisme på nettet. Han har undersøkt hvordan meninger og holdninger sprer seg, hvordan ekstremisme ikke lenger er knyttet til geografisk tilhørlighet, og hvordan man veldig raskt har tilgang på hverandres holdninger. Denne ekstremismen er en del av bildet når vi diskuterer de nye måtene å ytre seg på, og nye måter å danne nettverk på.
Den palestinske fotografen Ahlam Shibli er spesielt dagsaktuell i forhold til tematikken. Kan du fortelle hvordan?
– På seminaret kommer vi til å snakke om Shiblis prosjekt Death, en utrolig, men også ambivalent serie fotografier fra byen Nablus, som har tre store flyktningleire. I denne serien viser hun hvordan man her lever med en ideologisert død, og hun gjør det på en måte som jeg ikke har sett før. Death har vært vist i Barcelona, og skal videre til Porto, men serien vises akkurat nå på Jeu de Paume i Paris, og der har utstillingen møtt sterk motstand. Ganske ekstreme krefter har forsøkt å få institusjonen til å stenge utstillingen, ikke så mye for hva som ligger i selve fotografiene, men på grunn av tekstene som følger dem. Rent konkret handler kritikken om bruken av ordet «martyr» fremfor «terrorist». Her har man altså forsøkt å stoppe et prosjekt kritikerne bare er i stand til lese på én måte. Mottagelsen av hennes utstilling sier ganske mye om hvor dårlige mange av oss er til å lese bilder.
De to andre kunstnerne som deltar på seminaret, tyrkiske Burak Arikan, og iranske Behzad Khosravi Noori, sistnevnte med base i Sverige, kan også relateres til svært dagsaktuelle hendelser?
– Burak Arikan har vært veldig aktiv i diskusjonen og kampen rundt Geziparken som pågår i Istanbul. Kommersialiseringen av dette stedet, som opplevdes som tilgjengelig for alle, medførte en begrensning av muligheten til å ytre seg. Arikan jobber med ny teknologi, og lager interaktive kart over sammenhenger og sammenfallende interesser. Det finnes en link mellom hans måte å jobbe på, og Stømmens arbeid med å avdekke hvilke koplinger som finnes på den ekstreme høyresiden.
– Khosravi Noori kjenner opprøret i Sverige godt, og er invitert til å snakke om den frustrasjonen man finner der. Den kan kanskje eksemplifiseres gjennom et utsagn som «ja, vi har ytringsfrihet, men det er ingen plass for mine holdninger og mine problemer blir ikke lyttet til». Mange velger da å ta til gatene, noe som nylig skjedde i Sverige, men også mange andre steder. Hvis ytringsfrihet ikke er mer enn et honnørord, hvis det ikke innebærer noe mer enn at man «snakker», oppleves det raskt som maskerade.
Akkurat nå er du i Rio de Janeiro. I CIMAMs konferanseprogram står det: «Just as the political and economic world presents itself as progressively more democratic though in reality it is not, so does the museum.» Noen tanker til slutt omkring det å lede et museum i Norge, og hvordan en slik utfordring kommer til uttrykk i den praktiske hverdagen?
– Fordi vi har hatt en stat som har ønsket seg det museene kan tilby, har vi hatt en større grad av frihet enn mange andre. Kollegene mine i for eksempel Ungarn og Nederland opplever nå en innskrenkning av sine handlingsmuligheter, med økende grad av fokus på publikumstall, egeninntjening og å skaffe andre økonomiske støttespillere enn det offentlige. Dette skjer vel så mye som resultat av en politisk innstramming som på grunn av økonomi. Ingen av disse tingene trenger i seg selv å være problematiske, men det skaper noen utfordringer. En større utfordring for oss i Norge i dag, er derimot at folk ikke opplever det som at museene er et sted for dem. Jeg tror ikke disse holdningene har sitt opphav i verken kunsten eller museene selv, men i hvordan den visuelle kulturen tilgjengeliggjøres for barn og ungdom. For å øke forståelsen for bilder som ytringer, har vi en stor politisk kamp foran oss for å gi bildekunsten mer plass i skolene.
Utstillingen Vi lever på en stjerne åpner på Henie Onstad Kunstsenter i januar 2014. De deltakende kunstnerne er Burak Arikan, Doug Ashford, Julian Blaue, Martin Braathen i samarbeid med Marius Engh og Even Smith Wergeland, Marthe Ramm Fortun, Hanne Friis, Else Marie Hagen, Silje Linge Haaland, Per-Oskar Leu, Lotte Konow Lund, Jumana Manna, Eline McGeorge, Eva Rothschild, Hannah Ryggen, Ahlam Shibli og Javier Téllez.
Artikkelen ble sist rettet 15.8.2013 kl. 13.50.
