Hans Hamid Rasmussen
Vrang–rett
SOFT
13. august – 27. september 2009
Hans Hamid Rasmussens Vrang – Rett synes å ville undersøke grensen mellom innside og utside. Men det er først som en invitasjon til ydmykhet og som eksponent for tilskuerens egen sårbarhet at installasjonen åpnes for noe annet og mer enn det selvfølgelige.
I Vrang – Rett er vrangsiden av sømmen og stoffet vendt ut: dette er i hvert fall påstanden i pressemeldingen. Men man vrenger alltid vekk fra noe: hvilken kropp vrenges installasjonens tekstilflate vekk fra her? Verket er sydd sammen av fire store tøyfirkanter, hver på to ganger to meter. Den kubeformete installasjonen, med åpen topp og bunn, er montert over en speildekket kvadratisk plattform. Innsiden kan kun betraktes indirekte, via speilet i bunnen, med mindre man går ned på knærne og stikker hodet inn mellom speilavsats og skulptur.
Installasjonen indre, der den ventelig riktige siden av tekstilen vender, rommer bare nevnte speil, som også reflekterer utsiden av rommet i glipen mellom tekstilkube og speilavsats. Rommet utenfor skulpturen smugles inn gjennom refleksjonen. Rasmussen poengterer dermed hvordan skillet mellom en innside og en utside, rett og vrang, er vanskelig å etablere. Men lest som en gjennomgåelse av innside/utside-opposisjonen sparker denne utstillingen inn åpne dører. En slik dekonstruksjon av motsetninger er blitt en floskel i samtidskunsten, som må tilføyes noe på detaljnivå for å fungere. Billedkunstens trang til å undersøke seg selv – til å vise frem sømmen, hvordan det enkelte verks eller institusjonen som sådan er sydd sammen – er jo også et urokkelig kunsthistorisk faktum totalintegrert i kunstdiskursen. Kunstobjektet som form er vrengt per se, sømmen synes før produksjonen startes.
Men Hamids installasjon minner også, i form og atmosfære, om andre rom: svevende over speilflaten bringer den tankene hen til kabaen i Mekka og speilflatens gjengivelse av innsiden minner oss om hvordan vi som oppreiste galleribesøkere kun får innblikk i kunstgjenstandens betydning gjennom symbolske speilinger. Går man ned på knærne og kikker inn i verkets indre rom tilføyes situasjonen ens egen knelende holdning som operativt element: man inntar bønnens ydmyke positur, bøyer seg både for verkets fysiske innretning og egen nysgjerrighet. I en slik kontekst er utsidens vrangside en eksponent for det sårbare aspektet i å undersøke noe, det utsatte i den bokstavlige blottleggelsen, like mye som en programaktig illustrasjon av velbrukte teoretiske figurer.
Den rette siden er heller ikke, betraktet fra dette perspektivet, den offisielle siden av tekstilen, men et privilegert indre rom, et sanctuary, som krever et ydmykt rituale for å bli tilgjengelig. Gjennom nedbøying av egen kropp oppstår det en allianse mellom installasjonen som form og tilskuerens valg av kroppsholdning og betraktningsperspektiv. Utsidens vrengte kvalitet blir lite interessant om man ikke følger invitasjonen til knefall og bønn. Betraktet fra denne vinkelen er ikke Rasmussens installasjon først og fremst en analyse av binære systemer men en produsent av sårbare situasjoner og et bilde på det produktive i å følge sin nysgjerrighet og respekt for det man ikke kjenner til sin ytterste materielle og spekulative konsekvens.
Ingressbilde: Hans Hamid Rasmussen, Vrang – Rett, 2009. Digitalt broderi og stål. Foto: SOFT galleri.
