Gode enkeltverk

Med en dørgende varme og en luftfuktighet så høy at man formelig kunne tappe vann rett fra løse lufta rullet pressevisningen av årets Veneziabiennale igang forrige torsdag. Biennalen, som denne gang kurateres av Robert Storr, preges av et ønske om å si noe politisk.

Men dette ønsket kommer, får jeg inntrykk av, ikke fra en undertrykt vilje, en ubøyelig trang, men fra en sedat hang til å please the crowd. Ikke ulikt budskapet påskrevet Goksøyr & Martens billboard-bidrag til den nordiske paviljongen artikulerer biennalen, som helhet, at “det ville vært fint å si noe politisk, noe viktig.” Likevel er det altså dårlig med politisk punch: vi befinner oss for det meste innenfor det politisk korrekte, det tekkeliges, tak. Dette kan godt betraktes som en tilbakeholdenhet, eller endog feighet, en holdning som forøvrig også kommer til uttrykk i de største paviljongenes bidrag. England stiller med bekjennelsesfetisjisten Tracey Emin, Tyskland med søpppelforskjønneren Isa Genzken, Frankrike med den sobre litteraten Sophie Calle og USA med queer-relasjonalisten Felix Gonzales-Torres. I overkant safe valg vil mange mene, og undertegnede er absolutt ikke uenig i denne kritikken, tvertimot, og som hungrig biennaletråler kan man undres over hvorfor ikke yngre, mindre etablerte, kunstnere får slippe til. Men setter vi sutringen til side leverer Calle og Genzken likevel minneverdige verk (Emin, derimot, er slapp i år. Ikke klarer hun å holde fingeren unna neonrør heller. Når får kunstnere nok av dette materialet?). Når det er sagt er det enkelte usedvanlige sterke arbeider å se.

Den koreanske paviljongen, utvilsomt en av de mest spreke i år, stiller med et vittig og originalt verk: Hyongko Lee viser rett og slett skjeletter av tegneseriefigurer (Snurre Sprett er blant dem). Ikke vanlig kost, dette. Han lager også medisinske redskap og proteser som får hans egen kropp til å ligne en tegneseriefigur. Sveitseren Yves Netzhammer er en annen kar som leverer varene. Hans tegninger og videoer er nesten sjokkerende bra: de er gåtefulle, urovekkende og dypt gripende. En uvanlig komboinasjon for den blaserte kunstkonsument. På sideutstillingen av latinamerikansk kunst finnes også en rekke svært bra verker. Lokalisert i et av Venezias heftigste barokke bygninger får Territorios (som utstillingen heter) en velsmurt pittoresk ramme som følges opp med en kuratorisk hånd like barokk som bygningen selv: Mariadolores Castellanos kvinneskulptur´A traves de los mares følger rommets buktende former og eksessive anslag og stirrer på oss lukt fra det dunkleste mareritt, men virker likevel oppløftende i all sin dystre, trebaserte, myndighet. Jeg kunne nevnt flere verk som har gjort inntrykk, det er en del av dem!, men poenget mitt her er at veneziabiennalen først og fremst består av gode enkeltverk.

Til forskjell fra Documenta og Manifesta mangler Venezia de overordnede fungerende kuratoriske grepene. De nasjonale paviljongene er en avgjørende faktor i denne svikten, siden kuratorer for disse underavdelingene som regel har en helt egen agenda. Denne agendaen har ofte med nasjonal mytologi og historie å gjøre; og som tilskuer til slike nasjonale bearbeidelser av egen fortid forsvinner kjapt de de store linjene som Storr pensler ut i sitt lange essay i utstillingskatalogen. Arsenale, en lang tarm med en global miks av kunst fra alle verdenshjørner, kommer heldigere ut kuratorisk men blir, etter min mening, for slapp og illustrerende til å artikulere noe med politisk power. Men herrejemini: enkelte av disse verkene vil være blant de beste du har sett (om du ser dem). Og byen, byen!, er så vakkerskjønn at det nesten er komisk. Gjennom den verdenssdekkende reproduserte klisjeeen om “Venezia” renner faktiske venetianske kanaler utover enhver stereotypisk fremstilling av byen og bygningene holder stedet oppe som en ugjendrivelig skjønnhets-statement med magen proppfull av historisk patina. Det er bare å komme seg av gårde!