For andre gang på to år presenteres Linn Pedersens arbeid på det kunstnerdrevne visningsrommet Melk, som siden starten i 2009 har blitt et viktig sted for ung skandinavisk kamerabasert kunst. Linn Pedersen har de siste årene gjort seg bemerket med en produktiv praksis både som kurator og kunstner. Etter solodebuten De innebygde ved Galleri Maria Veie i 2010, kuraterte hun i 2011 Lofoten Internasjonale Kunstfestival sammen med Thora Dolven Balke, og hun avsluttet i fjor arbeidsoppholdet ved Künstlerhaus Bethanien i Berlin med utstillingen Floor Arrangements.
Installasjonen Sedimentality kan forståes som en slags non-site eller ikke-sted, for å låne et sentralt begrep fra kunstneren Robert Smithson. Som ikke-sted bringes fragmentariske spor av natur utenifra inn i gallerirommet. I den mentale vandringen verket inviterer til gjennom dialogen mellom fotografier som objekter, og materialer som strie, spraymaling og tauverk, oppstår en metaforisk, men diffus indre sammenheng. De visuelle tegnene utgjør en kartlignende sammenstilling av representasjon og abstraksjon og antyder steder og narrativ bortenfor verket selv.
Tittelen på utstillingen, som også benevner objektene enkeltvis, gir kodene en definert retning: «Sedimentality» er kunstnerens egen språklige konstruksjon og beskriver sedimenter av emosjoner som man etterlater seg, kort sagt følelseslivets geologiske avleiringer. Slik viderefører hun tematikken fra utstillingen The Trouble With Matter på Melk i 2011, som berørte hvordan ens indre liv nødvendigvis projiseres på den ytre verden.
Helt konkrete spor av lys og piksler på fotopapir utgjør installasjonens åtte atmosfæriske og nøye komponerte fotografier. I svart-hvitt og i farge, og i nøyaktig samme format, er disse plassert gruppevis i forskjellige høyder langs veggene i det avlange rommet: En samling steiner som danner en varde, kullsvarte hauger med pulverisert asfalt, og nærbilder av spraymalte klumper av leire i rosa, grønt og blått. Vertikale trepinner, av typen som snøen bikker mot ved fjelloverganger om vinteren, dukker opp i flere fotografier. Med påfallende materialitet fungerer bildene nærmest som earth works hentet inn utenifra til møtet med installasjonens øvrige skulpturelle kvaliteter.
Et stykke strielerret med fargede malingsspor er rammet inn i samme format som fotografiene. Større og mindre lengder av tilsvarende materiale, angivelig rester fra en foregående utstilling, er limt opp på veggene på ulike steder og gir assosiasjoner til kroppslige avtrykk. Et spraymalt klatretau i de samme regnbuefargene som leirklumpene på fotografiene, strekker seg absurd tvers igjennom rommets sentrum og opp i taket mellom to Leca-blokker, hvorav den ene forankrer livlinen i gulvet, og den andre henger som et lodd i løse luften med tauet kveilet rundt seg. Dette grepet likner Linn Pedersens bidrag på Fotogalleriets vårutstilling i år, og bringes her over i en større og mer kompleks utveksling med bildene. Fotografiene er produsert som C-prints som kombinerer detaljrikdommen i det digitale med de tidsmessige egenskapene til analog fremkallingsteknikk. Bildenes klare formgrep gjør disse sterke i seg selv, men det er deres relasjon til tredimensjonal materialitet som er arbeidets hovedanliggende, slik Pedersen i stadig større grad arbeider i dialogen mellom fotografiet og skulpturen.
Sedimentality formidler en stor fascinasjon for det forgjengelige som allikevel lar seg bevare gjennom indeksikale spor og materialer som forsøksvis holder verden og tilværelsen oppe. Gjennomgående i installasjonen er avtrykk laget av menneskelig nærvær, som også peker på og problematiserer kunstnerens todelte rolle både som fraværende og omnipotent skaper. Den ikke-synlige kroppen er sterkt tilstede i arbeidet: Kroppen som trykker på utløseren, som legger steiner oppå hverandre på fjellet, som spraymaler leire, holder seg fast i klatretau – men som i det ultimate fraværet en dag kommer til å være ugjenkallelig borte.
Utvekslingen mellom egenskapene til fotografiet og skulpturen, tradisjonelt definert som henholdsvis et temporært og et romlig medium, er gjerne egnet til å rokke ved tillærte forestillinger hos betrakteren. Et sentralt spørsmål for meg blir hvor medskapende vi som tilskuere får være i Linn Pedersens forskyvninger av visuelle spor gjennom ulike lag av media og materialer. Den sedimentære strukturen og språket i hennes lekende fortellermåte vekker interesse, og jeg oppfatter installasjonen som en videre utforskning av et formspråk som har blitt langt mer sammensatt siden sist. Men som ferdig utstilling, opplever jeg at det eksistensielle potensiale som antydes i tittelen, ikke blir helt forløst.
