Hva innebærer det at moren er den som gir liv, at det er blikket fra moren som konstituerer identitet, at modellen er den som realiserer fotografens fotografi? Ved siden av åpenbare lesninger som omhandler det ødipale, det tabubrytende og det spektakulære finnes det andre mulige, ikke fullt så umiddelbare, lesninger av amerikanske Leigh Ledares morsfikserte prosjekt.
Leigh Ledare har fått noe av en internasjonal berømmelse de seneste årene. Fotoboken Pretend You’re Actually Alive (Andrew Roth, 2008) har blitt viet stor oppmerksomhet og utstillinger med samme navn i New York og London likeså. At motebibelen Purple Fashion Magazine for halvannet år siden presenterte et visuelt essay av Ledare har nok også bidratt til hans voksende berømmelse. Sentralt står særdeles utleverende bilder av Ledares mor, Tina Peterson, en tidligere ballerina og rødhåret skjønnhet, nå i femtiårene, iført halv- og helpornografiske habitter. Moren presenteres onanerende, poserende, omgitt av ukjente, unge elskere, foran oppsamlede esker av vintage sko (og kuriøst nok for oss; en eske med «vintage norwegian sweaters») hun har samlet gjennom et langt liv på jakt etter rike menn, mimende (eller utøvende, for den saks skyld) amatørpornografi eller gråtende, sobert og usminket poserende med bandasjert hånd (etter en bilulykke), eller lakonisk, nesten Vermeer-referende, iført tekkelig kjole (Mother in New Home, 2007). På Oslo-galleriet Rod Bianco presenteres vi for en rekke av de mest kjente fotografiene, samt tre videoarbeider; Shoulder, The Gift og The Model.
Rod Biancos presentasjon av Leig Ledare heter «Too Late and Later» og tittelen er muligens litt for sannferdig da utstillingen preges av å være en litt tilfeldig sammensetning av materiale fra Pretend You’re Actually Alive, i etterkant av intermessoet i 2008, men først og fremst uten kontekstualiserende elementer fra prosjektet, som morens kontaktannonser, Ledares dagboknotater fra barndommen etcetera, artifakter som kunne ha nyansert den sensasjonalistiske ødipus-følelelsen. Således kan man kanskje innvende at Rod Bianco her oppleves mer som kunsthandler enn kunstformidler.
Men dette fratar ikke enkeltarbeider deres tidvise voldelige kvaliteter. Ledare er tidligere proff-skater (fun fact: han figurerte som Leigh Peterson i Natas Kaupas’ video 101 fra 1992) og linjene til Larry Clark er åpenbare, kanskje særlig da Clarks serier Tulsa og Teenage Lust. Terry Richardson er en annen mulig referanse, men kanskje er det først og fremst Nan Goldin og hennes The Ballad of Sexual Dependency som har gitt Ledares prosjekt næring. Ledare er likevel betydelig yngre (født 1976) enn disse forgjengerne og prosjektet hans er tydelig formet av spesifikke kunstskolediskurser, blant annet bevisstheten om avbildningens konstruerte karakter. Det er i de visuelle og affektive svingningene man kan finne fruktbare innganger til Ledares kunst: en samtidig sårbar og seksuelt aggressiv mor; hennes frykt for en nådeløs, skjønnhetsutslettende alderdom og hennes selvforelskede positurer; sønnen som bevisst lar seg forme og dirigere men som samtidig agerer som dirigent og formgiver, et skjørt og svært ubehagelig intimt mor/sønn-forhold som samtidig kan mistenkes for å være basert på distansert ironi, infam og sårende exposé, og fremmedgjørende inderlighet. Og ikke minst en estetisk gjenskriving av Ødipusmyten som innstiftende kraft.
Morens oscillerende tilstander tenderer mot det kaotiske og bidrar til at det hele fremstår som forstyrrende. Boksene som er fylt med sko, norske gensere etc. er som vitner; ubehagelige, bakenforliggende, narrative elementer. Ta for eksempel Living Room #1, et rom fylt med oppsamlede klær, i grell, amerikansk ebay-belysning. Dette må ha vært anskaffet for midler som en gang skulle bli sønnens arv, men disse er altså heller investert i klær for å tekkes, og for å svindle, menn.
Den slags forskyvninger og overføringer, både libidinale, monetære og kunstneriske, finner man kanskje særlig i utstillingens anomali, Man with Hand on Bed (w/Nic Guagnini), 2008, som ser ut til å være stilt ut ved en feiltagelse. Verkslisten viser til et fotografi av Ledare, men det som faktisk vises er en spesiell edition der kunstneren Nicolás Guagnini har deformert det originale bildet. På gulvet foran fotografiet skal også egentlig et skulpturelt element ligge, en kopi av Melanie Kleins bok Love, Guilt, and Reparation hvor en sirkel skåret ut av selve boken. (Denne delen av arbeidet mangler dessverre enn så lenge på Rod Bianco, takket være sommel fra Greene Naftali i NYC. Men det forsikres om at det er på vei.) Guagnini har videre bl.a. snittet ut munnen og latt den bytte plass med det høyre brystet til Tina Peterson. Man kan driste seg til å vise at dette har en parallell hos poeten William Wordsworth, i noen verselinjer tilhørende The Prelude fra 1799;
Blessed the infant babe –
For my best conjectures I would trace
The progress of our being – blest the babe
Nursed in his mother’s arms, the babe who sleeps
Upon his mother’s breast, who, when his soul
Claims manifest kindred with an earthly soul,
Doth gather passion from his mother’s eye
Her substitueres og gjeninnskrives morens bryst som øye, og kanskje enda mer radikalt antydes det at barnet drikker fra den samme forskjøvne kroppsdel. Dette dreier seg ikke om tradisjonell gjenkjennelse, eller delt, felles erfaring hos de to, men injisering. Hadde tid og sted tillat det kunne vi ha forfulgt dette videre. I denne omgang nøyer vi oss med å la videoarbeidene fungere som en oppstykket kommentar. I The Model forteller moren at det er modellen som skaper bildet fotografen tar, som projiserer seg selv mens fotografen får all credit. Shoulder, der moren med det flammende røde håret lar seg omfavne av sønnen Leigh for deretter på kommando å gråte på på hans skulder, påminner om tablået i Munchs Vampyr. Moren løfter her hodet og stirrer i kameraet, som på vampyrfilm, og fremkaller dermed ikke bare en brechtsk fremmedgjøring hos tilskueren, men også en bekreftelse på en uviss og asymmetrisk utveksling av visuell makt. Med andre ord: en suging av øyet. The Gift er laget ut fra opptak fra en uferdig fetish/spanking-amatørvideo der moren figurerer. Sekvensene er kuttet opp slik at instruksene som gis henne er tidvis uforståelige, pattende og pre-artikulerte. Lik et barns lyder ved sin mors bryst. Det voldelige ubehaget er altså ikke nødvendigvis knyttet opp mot den (nesten) banale tabuflørten man lett kan anklage Ledare for, men en mer dyptgripende voldelighet i selve frembringelsen av bilder.
