LIAF 2008, Lofoten internasjonale kunstfestival, «Towards a Future Present», 14.06.08 – 07.09.08
Identiteten i Lofoten sirkler ikke lenger bare rundt hav og fiskeslo, men hvilken rolle kan kunsten spille i utviklingen av en ny bærekraftig framtid?
Ambisjonen i årets LIAF er å finne tverrfaglige møtepunkter, mellom arkitektur, vitenskap, økologi og miljø, turisme, demografi og – kunst. I ulike arrangementer, performancer og workshops spredt utover Lofoten vil den skape dialog, mellom nasjonaliteter og kulturer, mellom disipliner og fag. Et nedlagt fiskebruk og et gammelt kjølelager i Svolvær tjener som faste utstillingslokaler. Her har de beste arbeidene beholdt en viss formal og tematisk begrensning, mens de mer fremtidsfokuserte crossoverprosjektene tar av, men blir hengende en smule ubehjelpelig i løse luften.
Det er likevel noe befriende friskt med denne satsningen som med et provinsielt privilegium tar tak i en problematikk man andre steder vil vegre seg for. Mens kunsten i de større sentrene kan lukke seg om en tingliggjort hype og grotesk posering, søker LIAF forbi gjenstanden; den vil aktivisere kunsten inn i stedets sosialitet og videre ut i verden. Som del av en slik brobygging er katalogen en slags fanzineavis der elever fra Kabelvåg videregående skole stiller spørsmål kunstnerne gir mer eller mindre interessante svar på; den glossy katalogen med teoretisk-elitistisk innhold er nå tydeligvis passé.
 |
| Learning Site, Collecting- och Connectionsystem manual, 2006 – 2008 (installasjonsfoto). |
Fiskerinedlegging, overgang til postindustriell næring og fremtidig oljeboring er en dramatisk bakgrunn. Etableringen av en ny orden kan observeres direkte på kaia i Svolvær, hvor spanske, allværsjakkebekledde turister står i kø til neste «Fishingtrip» og «Aquatic Safari» med hurtiggående gummibåt, mens arbeidsløse Terje Vigenaktige fiskere stavrer fra det ene gatehjørne til det neste.
Følger vi den slovenske filosofen Slavoj Zizeks resonnement, kan allværsjakken bli et emblem for en ny, hygienisert erfaring uten egentlig konsistens; vi slipper å bli svette og våte, betale prisen, som kaffe uten koffein og krig uten ofre. Slik problematisering er det lite av her, heller ingen anti-moderne protest eller mørk og «skitten» posisjon er tydelig. Likevel, i sin utstillingsform går denne biennalen en ganske vellykket balansegang mellom noe rustikt og levd og en serie mer eller mindre relevante aspekter knyttet til Lofotens fremtid. Lokalene er kalde og lukter fisk men huser futuristiske prosjekter på grensen til science-fiction. Som publikummer føler man seg noen ganger overlatt til en litt kjølig-distansert observatørrolle, der jeg i mangel på informasjon om rare prosjekter kan miste engasjementet. Plakatskissene av solcelleteknologi og bærekraftig teknologi til dansk-svensk-meksikanske Learning Site oppleves ikke som kunst og virker litt vel innviklet og løsrevet fra kontekst i denne sammenhengen, selv om de er interessante bidrag i en diskusjon om fremtidige «næringsløsninger».
 |
| Katarina Zdejelar, Everything is gonna Be, 2008 (videostill). |
Identiteten i dette samfunnet sirkler ikke lenger rundt hav og fiskeslo, så hvilken tilknytning står man tilbake med da? Både Sami Rintala og Dagur Eggertsson, Tomas Saraceno og Platforma 9.81 svarer med opplevelse/innlevelse (turisme), kontemplasjon og kunnskap. Felles for disse verkene er et subjekt som endelig er løsrevet fra jord, hav og historie og overlatt svevende i en salgs virtuell boble, kube eller psykedelisk sfære – og bekledd med allværsjakke vil jeg tro.
Det virker litt påfallende at det ikke er noen norsk kunstner i dette selskapet, og det er en avgrunnsdyp avstand mellom Svolværs bufaste staffelikunst og biennalens globalt frittsvevende navn. Her virker LIAF som den rene motpol til turistenes lengsel etter det annerledes-autentiske og naturnære («I have not come here to see art», utbrøt en engelsk dame utenfor det gamle fiskemottaket). Det er bra, men jeg savner likevel en mer lokalt følbar stemme, en stemme iført sydvest, islender og joggedress så og si. Og jo da, jeg så en tamil med fiskestang vandrende langs veien i det antrekket.
Nettopp fordi det formidler en mer lokal nærhet og varme, fremstår Katarina Zdejelars videoverk som det sterkeste her. Sammen eller stotrende hver for seg synger et lokalt kor Beatlessangen Revolution. Verket påpeker skjøre, poetiske bånd mellom individ og kollektiv og en tilknytning som ikke lenger kan defineres på en tradisjonelt tydelig måte.
 |
| Lara Almarcegui, Rivningsinstruksjoner, 2008 (ett av åtte ark). |
At Lofoten ikke er alene om å strippes i sin drift mot modernisering kommer nokså tydelig frem på det gamle fiskebruket Lorentzen. Tydeligst er det asiatiske innslaget med koreanske Kim Sooja, kinesiske Yang Zhenzhong og taiwanske Jun Yangs installasjoner og videoarbeider. Usentimentalt, men likevel melankolsk-romantisk behandler de erfaringer av endring, erindring, tap og fravær. Zhenzhong har kastet bunter av bøker og blader ned fra et vindu så det har dannet seg en toetasjes, kjempestor bokrasskulptur på bygningens fasade. Det er et tvetydig verk der det ligger og blåner i den lyse, tørre luften, det signaliserer tapets mentale renselse, en nedstripping som kanskje også er positiv. Likevel, i hans videoverk I Will Die hvor et uendelig antall mennesker fra alle verdens kanter bekjenner sin dødelighet, drives en performativ, skjør og rotete identitet mot et endelig, avskallet sluttspill.
En slags nedrivning, enten den nå er fysisk eller psykisk, er nødvendig i enhver endringsprosess, noe som blir helt konkret behandlet i Lara Almarceguis prosjekter. Kjølelageret skal fjernes, gi plass til et hotell kanskje, og innrammet på veggen har Almarcegui hengt papirarkene som med ord dokumenterer den planlagte rivingsprosessen. Det er bygningsmaterialer det handler om, heisekraner og doserskuffer, men det kan også bli en mental metafor, en psykoanalyse som dokumenterer enkelthandlingene bygningskroppen utsettes for. Almarcegui foretar ingen gjenoppbygning, men Marjetica Potrc har bygget opp en merkelig, lurvete hybridbygning midt i lokalet, en slags postmoderne murhytte tilpasset Lofoten, komplett med plastpalme og blendingsgardiner. Om ikke annet, så en slags komisk erkjennelse av hvilket kulturelt romanifolk vi ender opp som.
 |
| Marjetica Potrc, Permanently Unfinished House with Cell Phone Tree, 2008. |
Hybridisert er også Elin Wickstrøms Aquatic Aliens vs Norwegian Marines, lokalisert som det er inne i Lofotakvariet i Kabelvåg. Videoarbeidet dokumenterer en undervanns rugbymatch mellom Lofotens lokalbefolkning og nye innvandrere, riktignok uten at jeg kunne se noen mørkhudet kropp i bassenget. Gjennom omfattende nettverksbygging i alle mulige fagkretser og organisasjoner vil Wickstrøm bruke matchen som tverrfaglig plattform for diskusjoner omkring spørsmål om migrasjon blant mennesker og dyr. Hvorfor flytter vi, hva er effektene av flyttingen? Kunst som møtested for stadig mer separate og spesialiserte fagmiljøer er en god ide, selv om den synlige delen av verket ikke helt fungerte. Noe av årsaken kan skyldes plasseringen, lite lyd gjør det umulig å høre hva deltagerne sier, og filmen blir raskt overmannet av akvarienes enda mer levende sild og torsk. En smule symptomatisk for biennalen dette, som nok betraktes med en viss avstand av turister og innfødte, mens hovedideen, kunst som diskusjonsplattform, er god og lovende.
(Ingressbildet viser Yang ZhenZhongs installasjon Still Untitled, 2008.)
