I run this city

Banneret på bussen reklamerer for deltakelse i New York Marathon.

Banneret på bussen reklamerer for deltakelse i New York Marathon. Straks den har passert følger en horde joggere i lyseblå t-skjorter. ”No more years. Bush got to go”. Slagordene lyder taktfast med slagene i luften. De jogger på stedet mens de venter på grønn mann i lyskrysset ved Tompkins Square. Noen ganger kan verden virke like lite troverdig som en episode av The Truman Show, men ”Run Against Bush” er faktisk blant de ivrigste kampanjene frem mot valget. Denne lørdagen er det sågar en landsomfattende jogge-markering av motstanden mot Bush. Sjelden har jeg vært vitne til et bedre trent demonstrasjonstog. Fra mine ungdomsår husker jeg å ha deltatt i demonstrasjonstog som gikk i en kort sløyfe rundt kvartalet. ”Det viktigste er å få media til å stille opp”, ble jeg fortalt av en av arrangørene. ”Det er ikke så nøye hvor langt vi går.”


”My Mom is coming to town to run the marathon. She’s 62, and she practices for 6 months for the marathon”, informerer Lizzy. ”That’s something”, repliserer jeg imponert. ”After all the first guy who ran the marathon died. I guess being 62 is not what it used to be”. Vi står ved drinkene på en fest hvor sunnheten til de fremmøte i større grad skyldes solarium og fremskritt innen plastisk kirurgi, enn lange joggeturen i den tilstøtende Central Park. Han som arrangerer festen har tidligere skrytt av at han hadde fått sprøytet inn silikon i kinnbeina og haken. Foreløpig har jeg ikke sett noen skryte av Davy Crockett-pelsluen han har på. Vi står trangt i en klesbutikk og er på kunståpning. Bergdorf Goodman det ærverdige varemagasinet på 57. gate gjør denne høsten en stor satsning på samtidskunst. En serie unge galleri og kunstnere er invitert. En dj er bragt inn. Cocktailene er stivt blandet. Min venn Kim, som er invitert som eneste europeiske kunstner, er fortvilet. ”Jeg visste at det kom til å bli ille, men dette er for ille.” Kim får lett allergiske reaksjoner på mote, men moteskapere har en tendens til å like arbeidene hans. Jeg gjør ham oppmerksom på at han burde motta en pris for å være den eneste som ikke har collager som inneholder 1) paljetter 2) selvlysende farger 3) svært beskjeden bruk av fargen rosa. Amerikansk ung kunst synes å dreie seg svært mye om inderlighet, svermeri og DIY-glamour. Kims collage består av sorthvitt figurer klippet ut av fotokopier. De henger ved inngangen til avdelingen til Marc Jacobs’ kolleksjon. Figurene i collagene ser ut som de er engstelige. Ikke en upassende reaksjon for kvelden. Jeg skyver vekk en liten italiener som lener seg på collagene og prøver å oppmuntre Kim med at Marc Jacobs tross er den mest interessante å havne sammen med. Samtidig forsikrer jeg om at det er grunn til å bekymre seg over at arrangementet er sponset av Etro. Det har aldri vært min greie. Tidligere fikk vi tilbud om gratis skjorter, men vi takket resolutt, på grensen til det uhøflige, nei. Det blir for mange farger. Vi kvitter oss med de orange cocktailene og tar syklene fatt nedover til East Village, til øl og venner uten treningskort på Pilates-studio i Uptown. Med påtagelige ettervirkninger av vodkaen fra festen på Bergdorf Goodman konkluderer jeg med at jeg ville hatt besvær selv med å sykle New York Marathon på min Huffy cruiser-sykkel. Om ikke nøyaktig 30 kilo, så veier den inn ganske tett på. Dessuten har den ingen gir og en krankbremse, hvilket balanserer ut i manglende fart og manglende sikkerhet. Jeg konstanterer at bremselengden er lang og at trafikken omkring forblir like lite skånsom. I denne byen hater taxi-sjåførene syklistene, syklistene sikter provokativt på fotgjengerne, og fotgjengerne driter i alle. Fordelen med New York Marathon er at de stenger av byen for samtlige.

”What I am doing? I am eating food from a country which you just recently invaded.” Mari er gallerist og demokrat og liker ikke at jeg minner henne på landets utenlandspolitikk. Hun har derimot ikke noe mot afghansk mat. Søndag er vi på åpning på PS1 på Long Island. Et band spiller uavbrutt variasjoner over Princes ”1999”, mens publikum inviteres til å kaste en form for gul gugge på bandet. Ikke all aksjonisme har nødvendigvis så mye konsekvens utover situasjonen. Ikke mye får jeg heller ut av Aleksandra Mirs gigantiske paraply og påstanden om skape et fellesskap. Det prisbelønnede prosjektet, som var vist under årets Art Statements på ArtBasel, har nå fått en New York-variant. Naturlig nok, fordi det regner nokså hyppig her. Mindre relevant med tanke på at folk stort sett har annet å snakke om enn været. Venner av Mari forteller at de nylig har sett Outfoxed Robert Greenwalds dokumentarfilm fjernsynsselskapet Fox News’ redaksjonelle metoder. Blant de intervjuede er Frank O’Donnel, forhenværende produsent i Fox News. O’Donnel forteller om hvordan nyhetsredaksjonen ble instruert i å føre kampanje mot Ted Kennedy, en mangeårig motstander av Fox News eier Rupert Murdoch. ”Not only changing the style of the news to a more sensational kind of approach, but also interjecting this kind of right-wing anti-Democrat pro-Republican kind of propaganda”. Andre medarbeidere har valgt å forbli anonyme av hensyn til egen sikkerhet. Distribusjonen i USA er heller mager, men for $ 9.95 kan du bestille DVD-en. T-skjorten til Run Against Bush koster drøyt $20 dersom du er student eller lavtlønnet. Ønsker du derimot å registrere deg som Champion er prisen straks $250. Hvor vidt Champion i dette tilfellet referer til fysisk form eller finansielle muskler er uvisst. Du får imidlertid muligheten til å velge mellom bomull- og Coolmax-skjorte. Mulig blir t-skjorten blant de mest populære under årets maraton, som finner sted fem dager etter valget. Dersom forandring virkelig kommer til USA, som Kerrys kampanje lover. ”I wonder what Fox is gonna say when Kerry wins the election?”, spør Maris venn. ”I think they’re gonna pretend it never happened”.

Lyst på ny t-skjorte for joggetur, prøv:
http://www.runagainstbush.org/

Mer info om Outfoxed fås på:
http://www.outfoxed.org/

Læserindlæg