Svar til Per Gunnar Tverbakks debattartikkel i Morgenbladet 24 juli 2005
I en debattartikkel i Morgenbladet 24. juni går kurator Per Gunnar Tverbakk til frontalangrep på kunstkritikk.no. Tverbakk mener nettstedet er i ferd med å bli et useriøst debattforum, og at kvaliteten på tekstene er synkende. Ketil Nergaard svarer i denne artikkelen, som også er på trykk i Morgenbladet.
I en debattartikkel i siste utgave av Morgenbladet går kurator Per Gunnar Tverbakk til frontalangrep på kunstkritikk.no. Under overskriften «Kunstpjatt.no» skriver han at nettstedet er i ferd med å utvikle seg til et useriøst debattforum, og at kvaliteten på tekstene er synkende. Artikkelen tar utgangspunkt i kommentarflommen etter Arne Stavs anmeldelse av Kyss Frosken på nettstedet den 30 mai, som han mener ender i meningsløs chatting. Videre skriver han om Grethe Melbys anmeldelse av Elmgreen og Dragsets festspillutstilling i Bergen, at den er spottende og ikke tar kunsten på alvor.
For å ta det første først. Kunstkritikk.no har siden oppstarten lagt vekt på å være et åpent debattforum. Vi har ønsket å skape en situasjon der kritikken eller anmeldelsen ikke nødvendigvis blir stående som det siste og avgjørende ordet, men også fungerer som et utgangspunkt for en samtale. Derfor gjorde vi det mulig å komme med direkte kommentarer og innspill på artiklene vi publiserte. Siden dag én har det kommet inn kommentarer på våre tekster, og siden dag én har disse vært av svært varierende kvalitet og interesse. Dette har hele tiden vært en kilde til diskusjon både innad og rundt nettstedet.
Diskusjonen omkring forhåndsredigering av kommentarer og innspill på nettsteder er en viktig diskusjon som for tiden foregår parallelt i en rekke andre seriøse nettmedier. Slik jeg ser det handler diskusjonen først og fremst om nettmediets spesifikke muligheter til dialog og demokratisk meningsutveksling. Debattene på kunstkritikk.no omkring de norske kunstakademiene tidligere i vår, som ble fulgt opp av både Aftenposten, Bergens Tidende og Morgenbladet, er et eksempel på at den åpne debattformen kan bringe fram synspunkter som ikke uten videre får innpass i de tradisjonelle mediene. Når det gjelder kunstkritikken er det også flere eksempler på at tekster hos oss har blitt fulgt opp med viktige faglige diskusjoner, blant annet flere tekster av Tommy Olsson og Jon Refsdal Moe.
Jeg kan likevel forstå noe av kritikken fra Tverbakk. Det skal ofte litt til for å manøvrere seg gjennom mylderet av kommentarer for å finne fram til de mer substansielle innleggene. Når kunstkritikk.no relanseres med nytt design til høsten, vil vi forsøke å finne en løsning på dette. Målet er å beholde åpenheten og styrke tilløpene til dialog, samtidig som vi vil gjøre det mulig å lese tekstene uavhengig av eventuelle kommentarer.
Når det gjelder kritikken av Grethe Melbys anmeldelse er jeg mer overrasket over Tverbakks reaksjon. Som prosjektleder og kurator for Kunst i Nordland, som i følge sin egen nettside ønsker å være en «brobygger og oversetter i dagens samfunn» og er opptatt av «jevnbyrdighet i maktforholdet mellom kunstnere og lokalsamfunnet», finner jeg det ytterst merkelig at han ikke ser verdien i en anmeldelse som forsøker å ta kunstens intensjoner om å nå utover galleriets vegger på alvor. I likhet med mye annen samtidskunst vender Elmgreen og Dragseths festspillutstilling seg ut av kunstinstitusjonen og inn i en bredere samfunnsdebatt. I Elmgreen og Dragseths tilfelle handler det om utviklingen av den norske velferdsstaten. Da ser jeg det som naturlig at anmelderen forsøker å sette utstillingen inn i denne sammenhengen. Da blir det faktisk et poeng at de anonyme vaktene som er del av utstillingen er lokale kunstnere og kunststudenter i Bergen. Da blir det også et poeng at det i kongeriket Norge er tradisjon for at representanter fra kongehuset inviteres til å kaste glans over større utstillingsåpninger og arrangementer.
Kunstkritikk.no sine ambisjoner er å få mer kvalifisert kunstkritikk, rekruttere nye kritikere og bidra til en utvikling av det kunstkritiske språket, samt å utforske nettmediets muligheter for kunstkritikk. Siden oppstarten har vi lagt vekt på å rekruttere skribenter med forskjellig faglig bakgrunn, og med forskjellig innfallsvinkel til å skrive om kunst. Dette vil vi også fortsette med framover.
Kunstkritiker…
Hvem er det som står på barrikadene?
I de siste årene har kunstkritiker stadig tatt rollen som kurator,
og er respektert i internasjonal kunst som formidlere av kunst,
jamfør Oca s invitasjonsliste over internasjonale kuratorer 2002, 2003, 2004 og 2005.
Forholdet ser omtrent slik ut…
Musiker – DJ
Designer – Stylist
Kunstner – Kurator
Hvem er det som jobber for hvem?
Pia Myrvold, Paris 2005
Det er ingen dum påstand, selv om jeg tror det gjelder mer enn bare Oslo.
påstand: Kunstmiljøet i Oslo består av en gjeng selvforsvarende onanister. Å, hvor vi forakter dere.
So we’ll go no more a-roving
through the dark and starry night
th0ugh the heart be still as loving
and the moon be still as bright
Motmakt er det ene rene svar mot maktesløshet.
M.K. (lett beruset)
Begynner å få chatte-feelinga selv, endelig. Kult med ny bruker av kkr (MK).
Nå, derimot, begynner dette å skli ut i “chat”. Å legge inn word-cut-ups i Gysin-ånd er forsåvidt noe undertegnede setter stor pris på, men er et meningsløst innspill, helt uten kontekst eller noe som helst forsøk på å være meningsfult.
Forøvrig, eksempel på teoretisk onani-tendens, se gårsdagens Klassekamp og anmeldelsen av “Kyss Frosken” der anmelderen (Tore Næss) etter å ha fremhevet Vanessa Baird, O.J. Ness og Pippilotta Risti veiver seg ut i en lang utledning av hvordan utstillingen henviser til “individet som kasteball for sterke og utenforstående krefter”, “kunstnersubjekter mer optatt av å speile ytre eller overindividuelle strukturer, snarere enn å kontemplativt dyrke frem sin egen stemme”. Come Again? Vanessa Baird som identitets-løs?
Det gjøres ingen forsøk til å knytte påstandene til konkrete eksempler fra verkene, konklusjonen blir satt frem som en påstand uten å knytte leseren inn i skribentens tankerekke. Utstrakt bruk av ord som “anti-essentialistisk” og “eksplifikasjon” forsterker inntrykket av at anmelderen anstrenger seg for å være “flink”. Hele innledningen blir brukt til å fortelle at anmelderen ikke har peiling på hva som skjer med nasjonalgalleriet (, og at han ikke tror Sune Nordgren har det heller (Han har tydeligvis ikke giddet å ringe og spørre?), men i konklusjonen har han landet på at nasjonal-galleriet er i ferd med å gå fra nasjonal-galleri til “kunsthall”, altså stikk i strid med innlednings-påstanden om uvisshet om utviklingen. M.a.o. er teksten som stykke, som informasjons-bærer om en konkret opplevelse for svak, pakket inn i fine ord for å skjule det jeg ser som en lite fokusert opplevelse av utstillingen.
Brion Gysin, as I once said, and now say again: Academic politics are so vicious, precisely because the stakes are so low.
Defensive posisjoner, akk ja, defensive posisjoner…
Olsson eller debatt? Medlemsliste? Moderator-styrt Grethe Melbye alltid forum? Som forum er like heldige. finner jeg at Men, når det kunstkritikk.no holder et er sagt, jeg relativt høyt nivå vil på alle i forhold til måter heller lese andre umodererte lister, en av deres så jeg kan “pjattete” kunst-kritikker en ikke se behovet de forjævlige akademiske for en “sterk onani-øvelsene enkelte i mann” der. Hva det kunstneriske kritikk-miljøer er forøvrig definisjonen henfaller til. Fungerer på pjatt? Hvor det? Fungerer det går grensen mellom ikke? I så pjatt og substans? tilfelle, hvorfor/hvorfor ikke? Gjerne assosiasjoner/digresjoner, men gjerne knyttet opp i mot verket/utstillingen på en eller annen måte. Gjerne utledninger og usaklighet, men med en eller annen form for tyngde, for energi. Er hvordan jeg liker kritikken min. At en sterk mann skal komme og rydde opp her, høres bare ut som Lukket Tommy et ønske fra nok et rødvins-nachspiel der noen har følt seg forulempet. At enkelte kritikere her godt kan jobbe med å stramme inn tekstene sine en god del, er noe helt annet. Hep, med et smil. La oss først Til det andre skille to forskjellige er det kanhende problemstillinger: “Pjattete” anmeldelser litt mer og og interaktivt “pjatt”. si, og jeg Hva gjelder det sa mye av sistnevnte, tendenser til det jeg hadde chat på foprumet, på hjertet i virker det som en kommentar til en problemstilling jeg Grethe Melbys anmeldelse ikke ser hvordan av The Welfare man kommer unna, Show. http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=525_0_21_0_C Det gitt forumets åpne er lett å form. “Kanskje det pjatte seg inn er på tide i subjektivt føleri at noen, som om man sikter sitter i en på en “muntlig” stilling til å stil på sine gjøre noe med tekster, det er det, tok tilstanden på mange måter innover seg og både den enkleste virkelig forsøkte å og vanskeligste formen. gjøre noe med Om man skriver den. “ skriver ned sine subjektive en av de tanker om en anonyme innsenderne, men utstilling så krever unnlater elegant å det en skarp foreslå hvilke “innskrenkinger” penn og form, den “sterke mann” og akkurat der skulle komme til synest jeg ikke å gjennomføre.
Skal gå igjennom div. Klassekampen og Morgenbladet-anmeldelser og finne deg noen sitater, men generelt vil jeg si at når teorien overskygger det umiddelbare, når rammeverket blir viktigere enn den subjektive formidlingen, da har noe gått galt. Hvorfor den agressive sistelinjen, forresten? høres ut som en “issue for meg…
Knutsen skriver bl.a. “de forjævlige akademiske onani-øvelsene enkelte i det kunstneriske kritikk-miljøer henfaller til”
Her hadde det vært artig med eksempler. Eller er det bare tomt vås fra en som har fritidsproblemer?
La oss først skille to forskjellige problemstillinger: “Pjattete” anmeldelser og interaktivt “pjatt”. Hva gjelder det sistnevnte, tendenser til chat på foprumet, virker det som en problemstilling jeg ikke ser hvordan man kommer unna, gitt forumets åpne form. “Kanskje det er på tide at noen, som sitter i en stilling til å gjøre noe med det, tok tilstanden innover seg og virkelig forsøkte å gjøre noe med den. “ skriver en av de anonyme innsenderne, men unnlater elegant å foreslå hvilke “innskrenkinger” den “sterke mann” skulle komme til å gjennomføre. Lukket debatt? Medlemsliste? Moderator-styrt forum? Som forum finner jeg at kunstkritikk.no holder et relativt høyt nivå i forhold til andre umodererte lister, så jeg kan ikke se behovet for en “sterk mann” der. Hva er forøvrig definisjonen på pjatt? Hvor går grensen mellom pjatt og substans?
Til det andre er det kanhende litt mer og si, og jeg sa mye av det jeg hadde på hjertet i en kommentar til Grethe Melbys anmeldelse av The Welfare Show. http://kunstkritikk.no/kk/anmeldelser_comments.php?id=525_0_21_0_C Det er lett å pjatte seg inn i subjektivt føleri om man sikter på en “muntlig” stil på sine tekster, det er på mange måter både den enkleste og vanskeligste formen. Om man skriver ned sine subjektive tanker om en utstilling så krever det en skarp penn og form, og akkurat der synest jeg ikke Tommy Olsson eller Grethe Melbye alltid er like heldige. Men, når det er sagt, jeg vil på alle måter heller lese en av deres “pjattete” kunst-kritikker en de forjævlige akademiske onani-øvelsene enkelte i det kunstneriske kritikk-miljøer henfaller til. Fungerer det? Fungerer det ikke? I så tilfelle, hvorfor/hvorfor ikke? Gjerne assosiasjoner/digresjoner, men gjerne knyttet opp i mot verket/utstillingen på en eller annen måte. Gjerne utledninger og usaklighet, men med en eller annen form for tyngde, for energi. Er hvordan jeg liker kritikken min. At en sterk mann skal komme og rydde opp her, høres bare ut som et ønske fra nok et rødvins-nachspiel der noen har følt seg forulempet. At enkelte kritikere her godt kan jobbe med å stramme inn tekstene sine en god del, er noe helt annet. Hep, med et smil.
Jeg husker ikke helt ordlyden fra forrige gang, men fra hva jeg kan huske så var det vel en konstantering av min forakt for folk som Per Gunnar Tverrbakk (uten at jeg kjenner ham personlig), og min forakt for at man skal oppføre seg på en bestemt måte når man diskuterer kunst. Akkurat som om kunst er såpass viktig at det innebærer noen form for etikette – bortsett fra vanlig folkeskikk.
Kunst er noe av det mest uviktige mennesker kan foreta seg, etter min mening, uten at det på noen måte gjør kunst mindre verdifult. Men det virker som om all denne teoriseringen er bare et forsøk på å legitimisere og rettferdiggjøre kunst – uten at kunst trenger det.
Og jeg ser egentlig ikke noen grunn til at jeg skal være nødt til å begrunne meg mer enn hva jeg gjorde forrige gang. Så vidt jeg husker så var jeg ganske presis i det jeg sa. Jeg har ihverfall ikke sett noe brukerregler for dette forumet som tilsier at alt jeg poster skal være 500 ords sludder.
Det er så tåpelig med denne tærpingen på form i kunstmiljøet her til lands. Det er som om vi hele tiden må være så ekstremt selvhøytidlige. Jeg blir kvalm av det. Det er BARE kunst.
Det at folk tar det litt langt med så kalt “chatting” er vel ikke noe problem. Folk snakker jo, er ikke det hele poenget? Jeg synes ikke det som ble sagt etter Kyss frosken artrikkelen er spessielt ille, men så er kanskje internett nytt for Tverrbakk?
Uansett, som jeg sa forrige gang; mer kunstpjatt, for helvete!
Til “leser av Morgenbladet” som la ut Kjetil Korslunds kommentar fra Morgenbladet.
Vi kan ikke legge ut materiale fra andre medier uten å be om tillatelse. Det er nå gjort, i etterkant.
Men det har jo ikke blitt mindre supperåd av at Tverrbakk blander seg inn, i den tro at det er han som er “noen som kan gjøre noe med det”. For en ting er at det finnes pjatt i diskusjonsforumene på kunstkritikk.no, og at noen kanskje irriterer seg over det. Men hva forventer man seg egentlig? Et diskusjonsforum på web er og blir et diskusjonsforum på web, der de små innspillene og innfallene hører hjemme. Web-kommentarfunksjonen er mediet for de raske kommentarene i muntlig stil. Bare det at et innspill som ønsker at pjattet skal vekk samtidig avsluttes med et “Hepp! Hepp!” illustrerer jo dette. At diskusjonsforumet er slik har ikke noe å gjøre med kritikkene som er publisert på nettstedet, slik Tverrbakk påstår. Det er heller ikke store forskjellen på den redaksjonelle profilen før og etter Steihaug, verken når det gjelder kritikkene som blir publisert eller kommentarpjattet, som også er Tverrbakks påstand. Så problemet blir at Tverrbakk griper tak i noe som alle har registrert, og hevder at dette er forferdelig og at det har sammenhenger det åpenbart ikke har. Men det er ikke så forferdelig og i analysen av årsaksforholdene tar han definitivt feil, selv om han har rett i at det av og til kan bli mye pjatt. Men det blir det alltid på web-forum. Så om man vil bli kvitt pjattet er jo den mest effektive metoden å kvitte seg med muligheten for folk til å kommentere, og slutte å gjøre det mulig for sånne som oss annonyme å komme til orde med våre “Hepp! Hepp!”. I tillegg bør man jo legge merke til at det ikke finnes noen FAQ eller redaksjonell veiledning hvor det blir lagt vekt på at kommentarfeltene kun skal fylles med store ord, og ikke pjatt. Det kunne man ha hatt helt fra starten, det er veldig vanlig å ha det. Det redaksjonelle valget om å ikke ha det bør vel ikke tilskrives nåværende redaktør – denne “unnlatelsesynd” er ikke hans, men forrige redaktørs. Og i tillegg er det jo interressant at det tryggeste er å være anonym i denne debatten, noe som kanskje illustrerer hvor lavt det egentlig er under taket i norsk kunstliv, når alt kommer til alt. Men igjen, hva er vitsen med å ha denne muligheten til å kommentere? Folk som Tverrbakk bruker den jo ikke uansett. De skriver sine debattinnlegg i Morgenbladet. Og nivået på debattinnleggene til kunstlivets aktører er jo ikke så veldig imponerende der heller. Og så er det jo litt interressant at når det er problemer, så roper man på at “noen” må komme å ordne opp.
Med Harald Heide Steen jr.‘s “Supperådet” vagt i minne, er det vel ikke mye annet å gjøre enn å riste oppgitt på hodet av dette – men latteren uteblir. Og man kan vel ikke tenke annet enn at dette reflekterer den nærmest håpløse situasjonen for den lille andedammen vi kaller norsk kunstkritikk. Kanskje det er på tide at noen, som sitter i en stilling til å gjøre noe med det, tok tilstanden innover seg og virkelig forsøkte å gjøre noe med den. kunstkritikk.no kunne ha vært et virkelig godt forsøk på dette, men denne skuta har vel dessverre gradvis gått lekk. Foruten det utrettelige pjattet Tverrbak så passende påpekte, har vel den redaksjonelle profilen vært relativt slapp. Videre har tilsiget og utviklingen av interessante stemmer vært heller laber. Hepp! Hepp!
Til A M Hentiksen
Fjerningen av kommentarene skjedde pr. telefon i sommervarmen, derfor fikk jeg ikke med meg at ditt innlegg ikke var en kommentar til Melby.
Jeg foreslår at du poster den igjen, men denne gangen begrunner dine meninger.
Ketil Nergaard
Jeg syns kritikken av Melby har vært urimelig hard. Mitt håp er at hun ikke lar seg knekke av politikere som leser bibelen slik fanden gjør det. Stå på!
så post dem igjen!
“På oppfordring fra Grethe Melby er hennes to innlegg tatt bort fra denne tråden. De påfølgende kommentarene er også fjernet, da disse ikke gir mening uten Melbys innlegg.”
Øh.. mitt innlegg ga mening uavhenig av Melbys innlegg. Jeg hadde ikke engang lest hennes poster når jeg skrev mitt.
Hei, dette skrev Ketil Korslund i Morgenbladet denne uken
Kunsttullball.no
Noen ganger er det ikke så mye som skal til for at man blir lagt merke til: I Morgenbladet 24. juni beklager Per Gunnar Tverbakk seg over at nettstedet Kunstkritikk.no har utartet til et sted hvor det foregår mye rart, men lite kunstkritikk. Og som eksempel innleder han sin artikkel med at “[Arne] Stav og en annen norsk kritiker, Kjetil Korslund, morer seg over en meddebattants manglende norskkunnskaper”.
Sett i lys av at mitt bidrag til debattlenken det er snakk om, i sin helhet er følgende: “System administrator. Dette begynner å bli festlig”, finner jeg denne interessen for min deltagelse i språkrøkten på Kunstkritikk.no svært flatterende. (De som lurer på hva mitt innlegg skal bety i den store sammenhengen om forfallet på Kunstkritikk.no, kan jo klikke seg inn og lese selv). Hvorfor er jeg trukket frem i denne sammenhengen?
Jeg oppfatter Tverbakks hovedpoeng slik: Da Jan Ove Steihaug var redaktør av Kunstkritikk.no, var dette et viktig bidrag til kunstkritikken. Nå som Steihaug ikke har denne jobben lengre, er nettstedet i ferd med å forfalle til tullprat. Alle som jevnlig har vært innom Kunstkritikk.no, vet at dette ikke stemmer: Nettstedet har ikke vært redigert overhodet, fra dag en, bortsett fra at enkelte tekster er blitt fjernet etter hvert. Her har alle kunnet skrive innlegg, trykke “send” og lese dem på nettet sekunder etter. Dette har selvfølgelig medført mye usakligheter, og generelt lavt nivå over hele fjøla. At dette har endret seg etter at Steihaug sluttet og Ketil Nergaard tok over som redaktør, er bare tull.
Jeg morer meg svært lite over manglende norskkunnskaper, aller minst på Kunstkritikk.no. Lesverdige tekster om kunst finner jeg andre steder.
Kjetil Korslund
Kritiker og journalist
På oppfordring fra Grethe Melby er hennes to innlegg tatt bort fra denne tråden. De påfølgende kommentarene er også fjernet, da disse ikke gir mening uten Melbys innlegg.
Da jeg ikke alltid er like godt informert om Norsk kunstliv (av samme grunn som at det sikkert er skrivefeil her) leser jeg b.l.a disse sidene for å prøve å holde meg oppdatert og har blitt litt ‘puzzled’ av denne debatten. Jeg unnskylder også i samme sleng opplagtheter eller overseelser fra min side.
For det første synes jeg at på sider hvor det er fritt fram for debatt er det naivt å tro at disse da hele tiden vil inneholde tunge kunstkritiske argumenter- slik er ikke internetts natur. Denne friheten skaper mye søppel som de fleste jo har lært seg å svømme igjennom, det er nok en god ide som jeg leste her tidligere å designe sidene slik at man kan velge å lese hoved kritikkene og droppe debatter og blogger- men det er jo litt sånn nå?
På mange måter forstår jeg Tverbakks irritasjon (?)men at den skal overføres til Melbyes kritikk er for meg underlig. Akkurat som platte debatt inlegg ikke egentlig er ett stort problem snarere en irriterende symptom av formen, har Melbye skrevet i en personlig form som kanksje ikke alle liker men er fult ut verdig som Kunstkritikk. Jeg leser kritikker med forbehold om at jeg kanskje ikke er enig men jeg liker å se andres synpunkt. Jeg er ingen teoretiker (som dere nok ser) ordet er ikke min form men jeg mener da at jeg har intelekt nok til å lese forksjellige former for kritikk og så se hva som ligger under- hva som kommer fram etterpå, hvilke nye vinkler får verket, er det informasjon der jeg ikke hadde fått med meg? På samme måte som jeg kan se en kunstutstilling jeg ikke liker og likevel lære noe.
Når jeg leste Melbyes kritikk synes jeg den var underholdende og det er ikke negativt- det er en form, jeg følte at hun brydde seg om utstillingen tok stilling og refererte, formen var lett- den virker trygg.
Matthew Collings har gitt ut mange bøker om kunst og hatt flere programmer på EngelskTV (jeg regner med at de fleste her kjenner til ham?) han har en personlig og tiltider veldig enkel ‘chatty’ form dette irriterer noen – MEN det han har gjort er å tiltrekke seg store menger mennesker som synes kunst er arrogant eller uforståelig og samtidig blitt tatt alvorlig av kunstnersamfunnet (eller hva man nå skal kalle det) Er det ikke plass for slik form i Norsk kunstdebatt? Er det ikke bedre med flere kritikker om enn alle ikke er etter høyeste standard eller foretrukket akademisk form?
“…folk med kule meninger om kunst” My God, hva med å starte opp kunsthat.no?
Det er ikke vanlig eller akseptabelt å kalle folk for drittsekker i en offentlig debatt. Heller ikke på kunstkritikk.no. Derfor ble innlegget sensurert.
Hei
For noen dager siden la vår vennine inn et innlegg der hun støtter Coleslaw. Hun sa at både Tverrbakk og Steihaug er typiske prentensiøse forståsegpåere som prøver å hindre folk med kule meninger om kunst i komme til ordet. Hennes innlegg er fjernet og vi bare spør om det er blitt vanlig å sennsurere meninger her… Vi bare spørr
Angrepet på kunstkritikk.no i Morgenbladet var merkelig. Journalisten hevder at ansettelsen av Nergaard vs Steihaug er “kontroversiell i deler av kunstmiljøet”(fritt etter hukommelsen). Hvem mener det, bortsett fra Steihaug? Og, fortsatt i følge journalisten, ting har utviklet seg negativt etter at Steihaug sluttet. Det er selvsagt bare vås.
Mannen som ville destruere en annen kunstners film tidligere i sommer, Per Gunnar Tverrbakk, forsøker å fremstå som “seriøs” kunstdebattant i sitt leserinnlegg i MB. Kunstkritikk.no er “kunstpjatt.no”. OK, men argumentasjonen hans er helt på jordet. Han kan neppe ha skjønt Melbys språk, ei heller ha lest strengen han refererer fra (Stavs “Kyss frosken”), der han kommer med en stygg injurie mot en uskyldig “kritiker”.
Det er ganske sannsynlig at “saken” i MB var iscenesatt, og at MBs journalist dessverre gikk i fellen og endte som “mikrofonstativ” for personer som tar lett på fakta.