Karin Blomgrens installasjon Summen av alle krefter på Entrée i Bergen er den fineste bruken av lokalet jeg har sett. Gjennom galleriets store butikkvindu — de slipper ennå ikke inn besøkende grunnet koronarestriksjoner — ser vi at en gipsvegg plassert til venstre i rommet luter fremover, helt ute av balanse, som om den har løsnet fra veggen den var en del av. I toppen er den festet til to vaiere som går gjennom trinser montert helt oppe ved taket i det høye rommet. I den andre enden av rommet henger motvekten: to stabler ikke-tørkende leire som holder den lutende veggen oppe. Veggens vinkel gjentas nøyaktig i signalrøde malingsfelt som strekker seg fra gulv til tak på rommets vegger.
En kan bruke lang tid på å studere gjentakelsen av veggens diagonale linje, hvordan de malte linjene er brutt, men likevel fortsetter i rommets hjørner, og hvordan linjene på veggen som har «falt», fortsetter videre på veggen bak. Samtidig innebærer balanseakten alltid en risiko som bringer liv til opplevelsen, en bevissthet om at noe når som helst kan skjære seg, løsne, slik at hele kostebinderiet kommer ramlende ned. Kontrasten mellom veggens og de røde feltenes skarpe linjer og leirvektenes organiske form understreker risikoen, som om den litt fuktglinsende leiren når som helst kan slippe taket, gli ned på gulvet, og la veggen komme. Sterkest er følelsen av fare selvfølgelig når en står inne i gallerirommet. Så får vi bare håpe at myndighetenes reelle risikovurderinger av smittefare vil tillate at så mange publikummere som mulig får slippe inn.
Fremfor alt er dette likevel en morsom opplevelse. Det slående bildet av den lutende veggen er oppløftende på den måten at en simpelthen får lyst til å le. Humor kan skapes og forklares på mange måter. Den ledende forklaringen på hvordan humor oppstår har i mange år – med diverse forbehold – vært ideen om at den skapes av situasjoner preget av såkalt «inkongruens», det vil si situasjoner hvor noe eller noen opptrer litt «skjevt» i forhold til våre forventninger til den eller dem (om vi husker tilbake til geometrien beskriver inkongruens figurer som ikke er formlike). En slik skjevhet kan beskrive både det som overoppfyller forventningene våre – tenk på den forutsigbare automatiserte teoretiseringen i artspeak – eller det som ikke lever opp til dem, for eksempel politikeren som ikke kan sitt eget partiprogram.
At Karin Blomgrens skjeve vegg er inkongruent med rommet den er plassert i og forventningene vi har til det, er imidlertid en så bokstavelig forklaring på gleden og latteren den avføder at det blir platt. Det tar all luft ut av opplevelsen. Slik er det ofte med forklaringer på humor, og muligens skyldes misnøyen min med en slik forklaring et oppblåst selvbilde. Jeg er da ikke så enkel? Alt taler likevel for at jeg er nettopp det. Den intrikate, men likevel basale balanseakten, som er utført i et formspråk uten tilfeldigheter, bryter med mine forventninger til virkeligheten slik den er nå. Ikke slik at verket tilbyr eskapisme, snarere er det slik at verkets tematisering av risiko får meg til å se på faren på nytt. Det ligner opplevelsen Torgeir Schjerven har beskrevet i Norges best titulerte diktsamling noensinne: Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk.
Entrée ligger i et kvartal som leder ned til Torgallmenningen, Bergens kommersielle og ideelle sentrum, stedet alle steder i byen måles mot. Plasseringen er med på å understreke galleriets ambisjon og posisjon som byens ledende frie visningssted. I 2008 skrev Erlend Hammer – i forbindelse med sin egen utstilling på Hordaland Kunstsenter – at det kun var Bergen Kunsthall som egentlig var relevant i denne byen. Riktignok gjorde han det innenfra et nokså inkongruent perspektiv på kunstlivet slik det fremstår for de fleste av oss, men i den forstand at han skrev på vegne av sine svinnende internasjonale ambisjoner, hadde han nok rett. Randi Grov Berger har skapt et profesjonelt, ikke-kommersielt galleri som tilbakeviser Hammers over ti år gamle dom.
