Konflikter skjerper interessen

Offentlig maktkamp truer ikke kunstens frie stilling. Det sier sosiolog Svein Bjørkås, ny direktør for Kunst i offentlige rom (KORO), i dette innvielsesintervjuet.

Svein Bjørkås er KOROs nye direktør. Foto: Trond Isaksen / KORO
Svein Bjørkås er KOROs nye direktør. Foto: Trond Isaksen / KORO

Det er knapt to måneder siden Svein Bjørkås inntok direktørstolen i Kunst i offentlige rom (KORO), statens fagorgan for offentlig utsmykning i Norge. Bjørkås, som kom fra stillingen som instituttleder for musikkvitenskap ved Universitet i Oslo, har fremdeles noen uåpnede flytteesker stående på kontoret i Oslo sentrum, men ser ellers ut til å ha kommet godt i gang etter jobbskiftet. Om få dager vil han sende et forslag til nyorganisering av KORO ut på høring.

– Jeg har gått bredt til verks. Jeg har sett på våre hovedområder: Å produsere kunstprosjekter og å forvalte en stor kunstsamling, som ikke har struktur som en samling. I tillegg har jeg sett på formidlings- og informasjonsrettet virksomhet, og det kunnskapsformidlingspotensialet som ligger der, sier Bjerkås til Kunstkritikk.

Hageprosjekt, et relasjonelt kunstverk i Trondheim fengsel. Foto: Eirin Støen
Hageprosjekt (2011), Eirin Støens relasjonelle kunstverk i Trondheim fengsel. Foto: Eirin Støen

VIL LØFTE KURATORENE

«Sosiolog blir direktør ved KORO» var overskriften da ansettelsen av Bjørkås ble kjent i januar. Med kulturpolitikk og kulturelle endringsprosesser som spesialfelt, og et stort antall bøker, forskningsrapporter og artikler om kunst- og kulturpolitikk, billedkunst, kunsthåndverk, scenekunst og musikk på samvittigheten, er han sikker på å kunne trekke nytte av tidligere erfaring i arbeidet som ligger foran ham.

– Det er to ting ved min faglige bakgrunn som er umiddelbart anvendelig: Det ene er at jeg har et fag i bunnen som handler om relasjoner. Studier av relasjoner mellom grupper er sosiologiens kjerne, og også svært relevant innen kunstfeltet. Det andre er at jeg gjennom mange år som forsker og kunnskapsformidler har forholdt meg til verker, til prosesser og maktforhold. Dette har jeg nytte av fordi mange av arbeidsoppgavene i KORO er komplekse.

Når han skal begrunne behovet for nytenking i organisasjonen går Bjørkås historisk til verks: KORO har vokst frem fra en tradisjon der den kunstpolitiske begrunnelsen for å sette i gang produksjon av kunstverk var å gi oppdrag til norske kunstnere. Skillet mellom det kunstpolitiske og det kunstfaglige var slik sett ikke så tydelig streket opp, mener Bjørkås. Siden midten av 1990-tallet har man så sett en vending mot at kunstnere er blitt byttet ut med kuratorer som eksperter på feltet – det vil si at man har fått en utdannet ekspertise på samtidskunst.

– I KORO er ikke denne konflikten blitt løst – i den grad det er noen konflikt. Vi står med en fot i en fagstyreorientert tradisjon, og med én i det moderne kunstlivet, som i mye større grad er dominert av et internasjonalt orientert kuratornettverk. Det vi diskuterer nå, er om vi skal gjøre mer konsekvente forsøk på å kuratere prosjekter, i en forstand som er mer vanlig i kunstfeltet for øvrig, forteller Bjørkås.

 

Fraktaler av Bård Breivik. På Ole Johan Dahls hus, Universitetet i Oslo. Foto: KORO.
Fraktal (2011) av Bård Breivik. På Ole Johan Dahls hus, Universitetet i Oslo. Foto: Terje Heiestad/Millimeter

Vil dette si at du ønsker å rendyrke det kuratoriske aspektet ved KOROs virksomhet?

– Jeg vil ikke si at det er en rendyrking, men vi skal løfte det opp som en del av det hele. Det er mange gode resultater av den ordningen vi har, og behovet for folk som kan bidra til gjennomføring er stort. Vi ville støvsugd hele Norge om vi skulle gått over til å bare benytte oss av kuratorer. Men vi vil se på den tradisjonen som kuratorene representerer, om det har noen kvaliteter vi kan benytte oss av.

Ett aspekt som følgelig vil bli revurdert, er graden av nasjonal orientering i KOROs valg av kunstnere.

– Det er en påfallende grad av nasjonal orientering i KOROs verk- og prosjektportefølje – med visse unntak. Vi har behov for å undersøke om vi arbeider på riktig måte; om det er rimelig at vi er såpass nasjonalt orienterte som vi er. Det er veldig viktig at vi bruker norske kunstnere, men vi må ikke bli provinsielle heller. Det er viktig at vi greier å holde på de gjeldende kvalitetsformatene, sier Bjørkås.

ØKTE RESSURSER

I forslaget til omorganisering ligger også en styrking av KOROs forvaltnings- og formidlingsarbeid, samt en endring i organisasjonens interne struktur:

– Tidligere har organiseringen her vært knyttet til de ulike innkjøpsordningene. De som jobber med statlige bygg har vært organisert i én gruppe, og så videre. Det vi foreslår nå, er å samorganisere alle som jobber med produksjon av kunst. Og så diskuterer vi om vi skal lage en tilsvarende seksjon for formidling og forvaltning. Begge er kunnskapsbaserte, og å samle denne kompetansen vil kunne føre til en merverdi. Vår legitimitet og vårt omdømme er avhengige av at vi greier å gjøre dette på en ordentlig måte, sier han.

Sørkoreanske Do Ho Suhs Grass Roots Square (2012) i Regjeringskvartalet. Foto: KORO
Sørkoreanske Do Ho Suhs Grass Roots Square (2012) i R6, Regjeringskvartalet, Oslo. Foto: Trond A. Isaksen, KORO

Det kan høres ut som dere vil kunne trenge økt finansiering?

– All virksomhet som vil gjøre noe på dette området, vil trenge økt finansiering. Men det handler ikke bare om det. Noe kan vi gjøre på egen hånd, og så må vi ha styrket finansiering på noen områder.

URO INTERNT OG EKSTERNT

Bjørkås er den første til å innrømme at det ligger en opparbeidet selvkritikk i de endringsforslagene han nå kommer med. Han forteller at dette er problemstillinger som KORO har jobbet med i åresvis, som han som ny direktør har mulighet til å sammenfatte.

Det var heller ikke en organisasjon i fullstendig harmoni han overtok ledelsen for i april. En rapport om dårlig arbeidsmiljø kom ut for en stund tilbake, noe Bjørkås forsikrer om at han har satt seg inn i.

– Jeg er også blitt informert om at det har vært noen arbeidsmiljømessige forhold som det har vært nødvendig å gjøre noe med, og det har vi satt i gang med. Det er full åpenhet om dette, og jeg må si at jeg i overraskende stor grad opplever det som lite å streve med, forteller Bjørkås.

Utvendig har det vært bråket om det planlagte monumentet over Christian Frederik på Eidsvoll plass i Oslo som har fått mest oppmerksomhet. Arbeidets første fase endte med åpen konflikt mellom de KORO-oppnevnte kunstkonsulentene og utvalgsmedlemmene Per-Kristian Foss og Lars Roar Langslet. I februar i år trakk de tre KORO-utnevnte konsulentene seg fra prosjektet, etter at Stortingets presidentskap fattet vedtak om at ordlyden i oppdraget skulle endres fra «monument» til «statue». Kulturdepartementet presiserte vider overfor KORO at det skulle dreie seg om en «figurativ statue i tradisjonell forstand.» I en pressemelding begrunnet de tre kunstkonsulentene sin beslutning om å trekke seg fra prosjektet: «Som kunstkonsulenter for KORO opplever vi at den politisk vedtatte kunstneriske ensrettingen av prosjektet strider mot våre krav til faglighet og åpenhet.»

Kajsa Dahlbergs arbeid (t.h.) i R6, Regjeringskvartalet. Til venstre, Vanessa Baird. Foto: KORO
Kajsa Dahlbergs arbeid Hundre år på en arbeidsdag (2012) i R6, Regjeringskvartalet. Til venstre, Vanessa Baird: Lyset forsvinner–bare vi lukker øynene (2012). Foto: Trond A. Isaksen, KORO

– Jeg skal ikke si for mye om Christian Frederik-monumentet, for det er ikke laget enda. Men det er klart det ligger noen prinsipielle sider der, som vi kan se paralleller til i mange andre prosjekt. KORO må alltid ha et bevisst forhold til både de prosessene vi går inn i, de grensene vi skal la kunstnerne og kunsten tåle, og hva det gjør med hele det feltet vi forvalter, sier Bjørkås.

Han tror likevel ikke det er tilfeldig at nettopp Christian Frederik-monumentet utløste debatt, også i media

– Når man skal ha en nasjonal feiring er det et stort symboltrykk. For et system som KORO, som normalt skal håndtere samtidskunsten og dens logikker, kan symbolikken knyttet til slike markeringer være vanskelig å håndtere. Man kan alltid stille spørsmål ved om vi egner oss til denne typen oppdrag. Sannsynligvis egner vi oss bedre enn mange andre, men det er klart at i det mangfoldet av prosjekter vi skal håndtere, fins det drøssevis av slike problemstillinger.

Akkurat denne saken ble av mange tolket som kunstfeltets manglende gjennomslagskraft. Hvilken respekt har kunstfaglig kompetanse i Norge i dag, slik du ser det?

morten Traaviks Yes/No. Traavik var gjennom hele 2010 tilknyttet Forsvarsmuseet i Oslo som Forsvarskunstner. Foto: xx
Morten Traaviks Yes/No, et temporært prosjekt utenfor Operahuset i Oslo (2011). Foto: KORO

 

 

– Jeg vil si at generelt er det ganske stor respekt for kunstens særlige logikk – i den norske befolkningen, og i norske systemer. En viktig forutsetning for det er at vi har en veldig stor utdannet middelklasse i Norge, som befolker offentlige institusjoner og bedrifter. Som vi vet, utgjør den utdannete middelklassen en stor del av kunstentusiastene. Det gjør at motstanden er begrenset. På den andre siden er det en sterk tradisjon for en slags ytringsrett i alle retninger i Norge, og mindre tradisjon for at kunsten er en udiskutabel autoritet. Noen ganger kan det være forferdelig irriterende, og for en institusjon som KORO vanskelig å forholde seg til. Sannsynligvis er det likevel en fordel. Det gir i alle fall impulser til den kompetente delen av kunstlivet, til å ta opp viktige spørsmål.

KOROs utfordring i en slik situasjon, er ifølge Bjerkås klar:

– Vår utfordring er at vi må vise frem kunst – og formidle kunnskap om den – på en måte som fordrer allmenn respekt. Det er klart det er viktig for oss at vi blir sett på som et ordentlig kunstfaglig kompetent organ. Det verste for oss ville antakeligvis vært å miste legitimitet i kunstfeltet. For på en eller annen mystisk måte, er det slik at verdsetting av kvaliteter i kunsten går veien via mekanismer i feltet.

Forrige uke holdt Bjørkås foredrag på Astrup Fearnley-museet i Oslo om kunstens utfordringer i møte med offentligheten. Han ser det som et utfordrende, men fremfor alt svært spennende, felt.

– Samtidskunsten er ganske udisiplinert for tiden – alle driver med hva som helst, og et hvilket som helst material kan omarbeides til kunst. Det innebærer prinsipielt sett at den offentlige kunsten ligner på det som alltid har vært avantgardens prosjekt: Å befri kunsten fra den kunstneriske autonomiens elendighet og isolasjon, og la kunsten integrere seg i livsverdenen. Det er det vi holder på med, og det er et fantastisk prosjekt. Men det er ikke lett. Når man tar spranget ut fra den autonome kunstverdenen, og inn i folks liv, møter man den private smaken. Kunsten møter det dannete og det udannete i skjønn forening, og her er det ikke én vilje som rår. Heldigvis.

– I OVERKANT HØYT ANGSTNIVÅ

Når det gjelder spørsmålet om statlig styring av kulturfeltet – et tema som har blitt løftet høyt opp på agendaen den siste tiden, gjennom alt fra grunnlovsjubileer til valg av nytt styre i Office for Contemporary Art Norway – mener Bjørkås at man må være klar over at andre interesser enn kunstfeltets egne tidvis vil spille inn.

– Det er etter min mening grunnleggende naivt å tro at man kan ha en offentlig sponsor som skal opptre helt viljeløst. Det vil alltid være et potensial til at den statlige styringsiver går i andre retninger enn institusjonene selv ønsker, sier han.

 – Så kan det hende at det fins faglige argumenter som harmonerer dårlig med statens ønsker. Da må man diskutere og krangle der det er nødvendig. Resultatet er en normal situasjon, der ulike holdninger og former for makt og påvirkningsmuligheter må slipes mot hverandre. Og det er jo ikke slik at staten alltid forlanger å få siste ord.

Jeffrey Inaba: Skylight, foajeen i Konserthuset i Stavanger. Foto: Trond A. Isaksen/KORO
Jeffrey Inaba: Skylight (2012), foajeen i Konserthuset i Stavanger. Foto: Trond A. Isaksen/KORO

Bjørkås opplever at angstnivået knyttet til denne typen problemstillinger kan bli i overkant høyt i Norge.

– Jeg er uenig i den tendensen som har kommet frem, for eksempel i forbindelse med Christian Frederik-saken, at én slik maktkamp truer kunstens frie stilling i vårt samfunn. Det er noe tøys. Tvert imot skjerper slike konflikter interessen for disse spørsmålene. Det viser at det finnes andre mektige aktører enn kunstlivets egne. I kunstfeltet er det ikke først og fremst politikerne som er de mektige – det er kunstlivets egne aktører. Så jeg skriver ikke uten videre under på at ethvert avvik fra det kunstlivet selv liker, representerer en fare for den kunstneriske frihet. Det finnes det ikke historisk belegg for heller, sier han.

– Noen ganger skal man ønske kriser velkommen, fordi det skjerper oppmerksomheten rundt noen prinsipielle spørsmål. Så får man velge hvor man skal sette ned foten. Jeg tror ikke jeg som KORO-direktør vil hoppe ut av stolen så snart noe ikke passer for oss. Det må være rom for ulike holdninger i en velfungerende offentlighet. Kompromiss er ikke ønsketenkingens endemål i dette feltet – det er ikke diplomati vi ønsker oss. Og da må vi også tape en og annen sak. Det må vi akseptere.

 

Læserindlæg