Kunsten å frigjøre seg

Med den forlokkende tittelen Se opp for den hellige hore: Edvard Munch, Lene Berg og frigjøringens dilemma representeres Norge på Veneziabiennalen. Det så lenge mørkt ut, men mot alle odds klarte Marta Kuzma å få prosjektet i havn. Det er blitt en fin avskjedsutstilling kuratert av den avtroppende lederen for OCA (Office for Contemporary Art Norway)  sammen med OCA-kollega Pablo Lafuente og Angela Vettese fra Bevilacqua La Masa. Utstillingen tar utgangspunkt i utvalgte fotografier, litografier og malerier av Munch fra rundt forrige århundreskifte. Kuratorteamet peiler seg tematisk inn mot Kristianiabohemens betydning for frigjøring, kjønn, seksualitet og makt, som skaper bro til Lene Bergs eminente film Ung løs gris (2013).  

Utstillingen både lokker og avviser på samme tid, for i øyeblikket du passerer terskelen til stiftelsens lokaler er Se opp for den hellige hore nøye regissert. Om det er av sikkerhetsmessige grunner eller et ledd i kuratorenes kontrollerte iscenesettelse er vanskelig å si, men i hvert fall må hver besøkende levere inn sin private veske i skranken. Det første utstillingsrommet er malt i en mørk grå farge. Lyset er dempet og på veggen henger seks små fotografier tatt av Edvard Munch. Kuratorene har vært i Munch-museets samling og funnet verk og dokumentasjon som sjeldent har vært utstilt. De små svart-hvitt-fotografiene viser Munch i sengen (Selvportrett i sengen, 1902), eller Munch som blir servert lunsj av en kvinne (Selvportrett ved lunsjbordet på Dr. Jacobsons klinikk, 1908-09); de fire siste portretterer kvinnelige sykepleiere som kunstneren hadde rundt seg under oppholdet på klinikken i København, der han var innlagt for behandling av alkoholisme og nervøse sammenbrudd. På ett av disse, Sykepleierske med armene bak hodet, Dr. Jacobsons klinikk (1908-09) lener en pleierske seg mot veggen med armene bak hodet i en positur som er påfallende lik kvinnen i hovedverket Madonna (1894, ikke vist her). Utstillingen leker slik med våre forestillinger og forventninger til kunstneren som person og hans personlige erfaringer, og til samfunnets og historiens tilstedeværelse i kunsten. Kameraøyet eller kunstnerens bevisste erotiske blikk på sine omgivelser danner slik en fin opptakt til utstillingen og spesielt til Lene Bergs film i rommet innenfor.

Arbeidet med den 32 minutter lange filmen Ung Løs Gris ble påbegynt lenge før det var snakk om denne utstillingssituasjonen i Venezia. Filmen fungerer imidlertid overraskende bra i sammenhengen. I et hotellrom utspiller det seg et trekantdrama mellom en ung mann, en middelaldrende kvinne og en eldre mann. Det handler tilsynelatende om sex, penger, kjønn og makt, og menneskets behov for å flykte fra hverdagens trivialiteter, fra alderdommen og fra seg selv, i håp om at noe uventet skal skje. Kameravinkelens faste posisjon gjør det til et vitne til hendelsen. Men vi får ikke se alt, og det forblir uklart hva som har skjedd og hvem som utnytter hvem. Gjennom filmens fortellertekniske grep får vi høre de tre aktørenes ulike forklaringer og motivasjoner for å tilbringe kvelden sammen. Fortellingene åpner opp for en mer kompleks forståelse av menneskelig adferd, frigjøring og seksualitet, men også om skyld og angst som skaper tilsiktede og utilsiktede koplinger til Munchs motiver.

Det er det alternative livet og dilemmaene dette kan bringe med seg, eller konsekvensene av subjektets valg, som tematiseres i utstillingen og i utstillingsbrosjyrens knippe av tekster. Modernismens nye fokus på subjektet skapte et behov for å frigjøre seg fra samfunnets etablerte konvensjoner både i liv og kunst. Kvinnenes sosiale og seksuelle frigjøring ble imidlertid møtt med mistenksomhet og sett som en trussel mot stabilitet og maskulinitet. Munchs interesse for og holdning til «den nye kvinnen», slik vi ser i maleriet Symbolsk studie (1893-94), har opp igjennom årene vært gjenstand for mye spekulasjon, og noe av denne forskningslitteraturen, som Patricia Bermans studie Edvard Munch: Women, ‛Woman’ and the Genesis of an Artist’s Myth, kunne vært nevnt i brosjyren.

I utstillingens andre etasje er veggene malt mintgrønne, og gir assosiasjoner til Pradas delikate butikk noen kvartaler unna, men intensjonen har kanskje heller vært å gi assosiasjoner til sykehus og død slik det fremkommer i de utstilte maleriene Sykesal (1897-99) og Liklukt (1895). I et monter ses to bøker fra Munchs bibliotek som viser hans interesse for studier av sammenheng mellom arv, natur, kjønn og psyke: Geschlect und Charakter av Otto Weininger (1904) og Psychopathologie und Kunst (1908) av Heinrich Stadelmann med Skrik som omslagsbilde. To av de innerste rommene viser eksempler på Munchs samfunnskommenterende litografier. Det er i det hele tatt et bredt spekter av Munch som løftes frem i utstillingen.

Er det noe som kjennetegner produksjonene til OCA i Nedregate i Oslo under Marta Kuzmas ledelse, for eksempel det store bok- og utstillingsprosjektet Whatever Happened to Sex in Scandinavia som Den Hellige Hore er tematisk beslektet med, er det en gjennomgående raffinert og finstemt montering. Dette gjelder i og for seg også denne presentasjonen, men den framstår som i overkant pen og pyntelig. Den eksklusive rammen i Venezia, med noen av verdens dyreste butikker og kafeer rett rundt hjørnet, forsterker bevisstheten om at den nyvakte interessen for Munch ikke bare ledes av den faglige delen av kunstfeltet, men også av etablerte kunstinvestorer og våre kulturlederes nye bevissthet om hvor «stor og viktig» Munch er for Norge og verden.

Var det en god prioritering å gi Munch hovedrollen i Venezia? Gjennom et samarbeid med Fondazione Bevilacqua La Masa fikk OCA tilgang til fasjonable lokaler ved Markusplassen. Det siste tiåret har den italienske stiftelsen, som primært skal fremme yngre lokale kunstnere, hatt gjesteutstillinger med store navn som Jean-Michel Basquiat, Louise Bourgeois, Alex Katz, Marlene Dumas, Joseph Beuys, Shirin Neshat og Sonia Delaunay. Munch passer godt inn i denne rekken av ikoniske kunstnernavn. OCAs satsning og samarbeid er dermed et uttrykk for OCAs økende profesjonalisering og internasjonalisering, men spørsmålet er hvorvidt akkurat denne Munch-satsningen kommer den norske samtidskunsten til gode. Med unntak av Lene Berg var det urovekkende få norske kunstnere representert på Veneziabiennalen i år.

Munchs 150-årsjubileum blir behørig feiret i disse dager. Da OCA i fjor høst lanserte planen om å satse på ham i Venezia kjentes det derfor som litt vel smart. Selvfølgelig er Munch fascinerende og det finnes et vell av innganger og fortolkninger av hans kunst som har gyldighet i dag. Men OCA er en formidlings- og faginstitusjon for samtidskunst og burde ha lagt mer vekt på den samtidige produksjonen av norske kunstnere. Muligens var dette meningen da prosjektet ble igangsatt, men ikke mulig å gjennomføre på grunn av mangel på midler. Det er derfor ekstra forløsende at Lene Bergs film, tross plasseringen i utstillingens minste og trangeste rom, klarer å holde på oppmerksomheten og utfordre det maskuline, avdøde kunstnergeniets forståelse av ensomhet, kvinner, seksualitet og (av)makt.