Kunstfilosofisk grøt

Paul Grøtvedt, Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers, Fritt Forlag, 2008

At mange stiller seg skeptisk til Paul Grøtvedt kunstfilosofi, om vi skal kalle den det, gjorde meg i grunnen positivt innstilt til hans nye bok Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers som kom ut for et par uker siden. I hvert fall før jeg begynte å lese den. Jeg har i utgangspunktet sans for folk som går på tvers av det gjengse, både i kunstfeltet og ellers, og Paul Grøtvedt er utvilsomt en fyr som ikke følger mange regler eller forestillinger om hvordan man skal opptre innenfor konstitusjonen.

Men selv om Grøtvedt er på kant med det gjengse i selve kunstinstitusjonen er han ikke spesielt motstrøms i utvidet betydning. Det er noe fundamentalt uoriginalt ved hans kunstgrubling: han representerer nemlig en slags forvridd versjon av et dypt folkelig, bakstreversk kunstsyn. Et anskuelse som, med noen språklige modifikasjoner, ikke er veldig langt fra min egen bestemors. Han tar svært lite av de siste hundre årenes kunst alvorlig og langt mindre, refleksjonen rundt denne kunsten. Ja, så lite går han i dialog med den at jeg har vanskelig for å forstå at han har satt seg skikkelig inn i det han kritiserer. Det er i hvert fall mange formuleringer i boken som tyder på arroganse eller brist på forståelse. Som her: «Hvis det konseptuelle er så avansert og dypsindig som det presenteres, burde det komme til uttrykk på objektplanet. Det er her det kunstneriske blir visuell erfaring, og ikke i katalogens teoretiske tåkeprat.» Ja vel. Det finnes en del tåkeprat i kataloger, enig der, men ikke per definisjon. Et slikt utsagn er useriøst. Jeg, for min del, vil kalle dette tåkeprat, jeg. Her snakker han om kunst på sekstitallet: «kunstnerne hadde lenge jobbet med formalistiske og minimalistiske strategier, hvilket innebar en så radikal forenkling av det kunstneriske verk at det ikke lenger uttrykte noe som helst.» Dypsindig, gitt. Eller som Grøtvedt selv sier det: det uttrykker ikke noe som helst.

Marcel Duchamp sittende foran sin readymade Fountain fra 1917.

Hva er så Grøtvedts kunstsyn tuftet på egentlig? Med synspunkter som de ovenfor anførte er det grunn til å lure. Og grunnene til å lure blir flere etter hvert som jeg leser. Kort sagt forkaster han all kunst som ikke er formet med utgangspunkt i kunnskap om materialet, og som ikke stiger ut av en formmessig gjenkjennbar og håndverksbasert tradisjon. For Grøtvedt er det en uutholdelig tanke at slike kjennetegn ikke lar seg oppdrive, uten dem kan man jo verken utøve sin «dømmekraft» eller sin «følsomhet», noe som for Grøtvedt viser tilbake til nevnte materialforming. Man må gjerne bruke disse begrepene, men Grøtvedt gir dem lite mening og jeg ser få, om noen, grunner, til at man skal pukke på en slik terminologi når de kun fremstår som terminologisk jåleri og markører for et uinfomert kunstsyn.

De gjenkjennelige tegnene i materialet, et uttrykk, selvsagt, for håndverksmessig innsikt, gir for Grøtvedt det eneste objektive, utgangspunkt for vurdering av kunstgjenstanden. Og det er kun gjennom disse kjennetegnene at kunsten kommuniserer. Når noe lages med utgangspunkt i ideer, (og all kunst med utgangspunkt i ideer er for Grøtvedt konseptualisme), er det komplett umulig å vurdere, og bare tøys og tull (noe han repeterer ad infinitum). Om Duchamp, for eksempel, kan vi lese følgende fyndige ord: «Hans mange readymades representerer ingen utvidelse av kunstbegrepet, og dermed faglig berikelse, men en permanent ødeleggelse av kunsten og kunsthistoriens grunnlag.» Er noe av verdi skal det synes.

Grøtvedt forfekter også et kunstsyn hvor de forskjellige kunstfelter skal holde seg til seg selv. Om Joseph Kosuth kommer han med følgende vurdering: «Noen vil kanskje hevde at språket er hans kunstneriske uttrykksmiddel, slik det er i litteraturen, men da bør han straks skifte beite og bevege seg over i det litterære feltet.» Mener virkelig Grøtvedt at man ikke kan bruke språk, endog litterære grep, i billedkunsten? Dette gir lite mening, mye av den mest interessante litteraturen og billedkunsten låner jo nettopp fra hverandre – i tillegg til andre felt. Han presiserer: «Formen forteller oss nemlig hvor ting hører hjemme. Er det et litterært uttrykk eller en politisk markering vil de derfor måtte bli behandlet under litteraturkritikken eller den politiske kritikken.» Maken til rigid oppdeling av det estetiske feltet har jeg knapt vært vitne til.

Victor Lind, Gjerningsmannen. Foto: HL-senteret.

Det verste eksemplet på Grøtvedts estetikkbegrep i praksis er hans diskusjon av Victor Linds skulptur av politimester Knut Rød. Siden kunstnerens standpunkt i forhold til nazismen ikke kommer klart til uttrykk i skulpturens utførelse, skriver Grøtvedt, er arbeidet både kunstnerisk og politisk suspekt. «Vi finner nemlig ingen betydningselementer som peker i kritisk retning. Derimot ser vi en staut politimester i naziuniform som hilser sin Fører. Kort sagt en heroisering av nazismen.» Grøtvedt nøyer seg ikke med å etterlyse større kritisk klarhet i selve verket, men slår også fast at Lind har sviktende dømmekraft og «at det politiske engasjementet i for stor grad har styrt det kunstneriske.» Jeg, for min del, heller mot det motsatte synspunkt: overforklaring i kunsten er en uting og det er i det åpne spillet mellom forskjellige mulige lesninger gjenstandens kvalitet ofte fremkalles. Ja, jeg vil gå så langt som å si at det er i uklarhet, til og med tilsynelatende grumsete ideologiske holdninger, man finner refleksjonsrom i kunsten.

For Grøtvedt er ikke kunstfilosofi og «mentale prosesser» nødvendig for kunsten, fordi vi kan forholde oss til den intuitivt. I en forunderlig diskusjon av Descartes filosofi, forøvrig et slående eksempel på å sparke inn åpne dører summerer Grøtvedt sine tanker som en «gjenreisning av vår sansing», som han sier, «for å vise at det finnes en ateoretisk og perseptuell dømmekraft i vår bevissthet. Jeg tenker meg her en ikke-rasjonell evne, eller instans, som fastholder, styrer og formidler det sansbare stoff i vår synsbevissthet.» Jo da, vi har følelser, instinkt, sansemessige erfaringer som ikke er umiddelbart teoretiserte, riktig det, men ateoretiske? Ikke-rasjonell evne? Kunst er ikke instinktbasert, men en dypt historisk størrelse hvor en rekke teoretiske så vel som materialtekniske operasjoner, (som for eksempel den av Grøtvedt fryktede readymaden), har vært med på å forme den mangfoldige situasjonen vi befinner oss i dag. Går man omveien, dvs ignorer kunstens utvikling de siste hundre årene, kan man sikkert ha funnet en festlig hobby, bevares, men man vil verken kunne forstå eller bedrive kunstkritikk, enn si produsere kunst.

Utstyrt med Grøtvedts kunstbegrep får man dermed svært lite ut av det meste av kunst laget etter Cezanne, hva enten det er readymades, eller «en rekke objekter strødd rundt i et rom med en høyttravende tittel» (en mild omskriving av Grøtvedts definisjon av installasjonskunst). Skjønt «kunstbegrep» er en overdrivelse, Grøtvedts definisjon går aldri utover det banale eller regelrett regressive. At man kan komme dit som kunsthistoriker, at man avskriver nesten all kunst fra de siste hundre årene er ikke bare en gåte, men noe i nærheten av naturstridig.

Til slutt vil jeg nevne at boken er slett redigert. Den er full av gjentagelser uten at resonnementet, om vi skal kalle det, kommer seg videre. De samme kjedelige, uinformerte og reaksjonære synspunktene presenteres uforandret igjen og igjen. Jeg skulle gjerne sett en virkelig dissensmaker i norsk kunstliv, men dette er, og vil aldri bli, Paul Grøtvedt.

Skal man lese boken anbefaler jeg å lese den som humorbok i samme stil som Knut Nærums Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen. Lest slik, kan den tidvis fungere. Lest som kunst-teori, kunsthistorie, kunstkritikk eller polemisk innlegg er det, alt i alt, forunderlig at denne boka i det hele tatt er utgitt.