I dag, fredag 12. februar, lanseres debutnummeret av Morgenbladet Kunstkritikk, et samarbeid mellom nettidsskriftet Kunstkritikk og den norske ukeavisen Morgenbladet. Morgenbladet Kunstkritikk kommer som bilag til avisen tre ganger i året og alt stoffet publiseres også på nett.
Bakgrunnen for samarbeidet er et felles ønske om å bygge en bro mellom kunstfeltet og en bredere offentlighet. I dette ligger en sterk dedikasjon til de strukturene og hendelsene som utgjør det vi kan kalle «kunstlivet»: utstillingsåpninger, seminarer, boklanseringer og alle slags events online og offline. Det er disse begivenhetene som definerer kunstlivets fysiske og intellektuelle betingelser, som gjør kritikken viktig og debattene interessante.
Samtidig vet vi at mer og mer av kunstlivet foregår online. Der er det ikke like innlysende at det finnes noe som kan kalles «kunstlivet», noe som kan beskrives journalistikk. Snarere er kunstlivet online i ferd med å transformeres i møte med nye sosiale og kulturelle impulser. Online er det ikke noen selvfølge at vi kan tenke på samtidskunsten som del av én overgripende offentlighet.
På tross av dette tillegges de store institusjonene stadig en betydelig makt. Det viser vår store undersøkelse av innkjøpspolitikken ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo, Moderna Museet i Stockholm og Statens Museum for Kunst i København. Dette er institusjoner som skal tenke mer langsiktig enn inneværende kunstsesong. Samtidig er ingen – heller ikke museene selv – tjent med den dundrende tausheten som råder rundt deres forvaltning av kunstarven.
Det er flere viktige funn i denne undersøkelsen. For det første er museene fattige, trege og konservative. De handler kjente verk av kjente kunstnere, gjerne lenge etter at en utstilling er tatt ned. Dermed forspiller de muligheten til å gjøre innkjøpene til et moment i kunstoffentligheten og i kunstmarkedet.
Dernest er museene altfor ulne i sine programerklæringer. Når Kunstkritikk spør Audun Eckhoff og Sabrina van der Ley ved Nasjonalmuseet om å formulere sin samlingspolitikk, siterer de fra en ti år gammel årsmelding. Tenk om disse ledende representantene for Nasjonalmuseet kunne si noe om en bestemt kunstretning som de fant interessant!? Det ville være dypt meningsfylt og ville virkelig gitt oss grunnlaget for en interessant kunstdebatt.
For det tredje blir de nasjonale samlingene til i forhandlinger mellom museene og private støttespillere. For fagfolk er ikke dette noen nyhet, men det gjør det enda viktigere at ledelsen og fagfolkene ved de nasjonale museene er tydelige, slik at vi andre kan forstå hvilke prioriteringer som er faglige og hvilke som er styrt av giverne. Euforien rundt donasjonene fra Sparebankstiftelsen og utstillingene som springer ut av Canica-samlingen – sist Mapplethorpe+Munch på Munchmuseet – bør erstattes med en kritisk vurdering av hvordan disse aktørene styrer museenes program og, etter hvert, samlinger. Hver gang et deponi fra Sparebankstiftelsen eller en Stein Erik Hagen-sponset utstilling aksepteres, øker verdien av deres samlinger, samtidig som andre, mindre pengesterke prosjekter forkastes.
Dette betyr ikke at museene skal vende ryggen til de private fondene og samlerne. Men det understreker betydningen av tilstrekkelige statlige innkjøpsmidler, slik at museene kan gjøre sine egne prioriteringer og skape helhetlige og faglig begrunnede nasjonale kunstsamlinger.
De nordiske velferdsstatene har lang tradisjon for å støtte kunstnerne med stipendier, og det er bra. Men økte innkjøpsmidler ville skape helt andre ringvirkninger: For det første ville det gjøre oss alle rikere ved at museene kan samle inn kunst for fremtidens generasjoner. For det andre ville det bidra til å skape et levebrød for flere gallerister. Det ville være en sårt tiltrengt boost for den private delen av kunstlivet som regjeringen snakker så mye om. For det tredje ville betydelige midler – vanligvis 50-70 prosent – bli inntekter for kunstnere.
Uten øremerking er faren alltid at pengene går til bygninger, lønn og drift, slik er den institusjonelle tyngdekraften. Så, Linda Hofstad Helleland, det er på tide å børste støvet av et av de mest effektive verktøyene i den kunstpolitiske verktøykassa og gi økte, øremerkede midler til innkjøp av samtidskunst til Nasjonalmuseet og gjerne andre norske museer. Om noen få sesonger kan det være for sent.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 1, 12. februar 2016.
