Kunstkritikk, takk!

Tommy Olsson: Knust – kritiske fragment 2000-2006 (Cappelen Damm, 2008), Erlend Hammer: Samlede kunstkritikker (CTRL + Z Publishing, 2008), Trond Borgen: Tankens form. Kunstkritikk 1979-2008 (Wigestrand, 2008).

«Faen» og «helvete». Roland Barthes åpner sin Litteraturens Nullpunkt med en diskusjon av disse uttrykkene og det synes betimelig, tatt i betraktning av hva jeg skal anmelde her, å ta opp denne tråden. Språk, sier Barthes, er et avtrykk av en bestemt historisk situasjon, mens stil er en forlengelse av forfatterens personlighet. Ingen av disse var, ifølge franskmannen, noe man kunne fritt regjere over. Skrift derimot – écriture – var uttrykk for valg og de forpliktelser forfatteren ønsket å ta på seg. Barthes polemiserte tydelig mot sin samtidige Jean-Paul Sartres idé om «engasjert litteratur» hvor det var viktig å formidle et «budskap» og å «kommunisere». For Barthes er språket snarere ikke-kommunikasjon: det finnes ingen idé som fraktes gjennom språket, som om det fantes en medial trakt adskilt fra brukerne av den, fra forfatter til leser. Forfatteren Barthes diskuterer i forbindelse med «faen» og «helvete», Hébert, er ikke primært et individ, et skrivende jeg, som banner mye. Banningen hans henviser til noe annet, noe hinsides Hébert.

¤

Hva er dette «hinsides Hébert»? Det er mest naturlig å svare som den senere Barthes gjør det, mannen som skriver Lysten ved teksten og den kritisk-biografiske Barthes av Barthes, at det er lysten. At det er snakk om et hinsidige som er en skisse av et begjær, som er det skrivende subjektets begjær, og som får det offisielle språket til å revne. Av de tre kritikerne jeg skriver meg mot her er det jo Tommy Olsson, norsk kunstkritikks ukronede punk-skribent, som lar sitt subjekt piple inn i kritikkteksten på denne måten. Den olssonske teksten banner og vrir seg, den artikulerer et begjær eller et hat, som er sjeldnere riktignok, i alle tilfelle en eller annen kroppslig tilstand, som utmyntes i diabolske rants eller poetisk murring. Som her (hvor begge disse sammenføres): «Og å knulle ansiktet ditt gjør det jo også tydelig hvordan det henger sammen, hvordan alle dine aldre passerer revy til den høylytte slurpingen, fra ditt begjær etter din mors melkestinne patter, over godteributikkens falliske sukkerstenger, smugrøykingen bak skolen, og hele veien hit til skrittet mitt» (fra «I hate myself and want to die»).

Tommy Olsson: Knust – kritiske fragment 2000-2006 (Cappelen Damm 2008)

Det har, unektelig til det kjedsommelige, vært snakket og skrevet om at Olsson alltid er på fylla, klager på at han er sliten, etc. i tekstene sine, og det stemmer for så vidt, men la oss snakke om dem på andre måter: de er først og fremst begjærstekster, konturene av et barthesiansk subjekt tegnet opp med kunstkritikkens pensel. Man kan si mye negativt om dette: at det forutsigbart (fordi så lenge noe er mørkt, dreier seg om død eller eksesser, eller alternativ musikk, typ støy eller punk (postpunk) er det bra kunst for Olsson), at vi får høre om skribentens liv, osv. Men sånn er det. Det er jo ikke først og fremst kunstkritikk det her, det er en tverrinstitusjonell tekst-montasje. Eller en skulptural krysning mellom kunstkritikkens mål og betrakterens livsramme. En slags etikk. Uansett litteratur.

Barthes hevder, som mange andre (blant annet Theodor Adorno, Herbert Marcuse, Terry Eagleton) at skrift, litteratur, og kritikk, hele tiden må være paradoksal for å kunne være virksom. Den må talk truth to power. Skrivemåter, også de kunstkritiske, vil uvegerlig – om den ikke gjenoppfinnes – suges inn i maner, klisjé om man ikke jevnlig våger seg inn i uklarheten og kobler seg til en gjenoppfinnelsesimpuls. Maner, klisjé: eller Litteraturen, som Barthes kaller den, dette reservoar av etablerte konsensus-former som er allment og akseptert av alle (jfr. doxa: sunn fornuft, allmenn mening). Det må være en motkulturell impuls i kritikken for at den skal være kritisk. Noe må være på spill. I denne sammenhengen er det interessant å bemerke at det ikke finnes noen écriture som unntas denne logikken. Ei da heller Tommy Olsson. At «Olsson-skolen» i det hele tatt figurerer som begrep, eller generasjonsfenomen, er et symptom på at olssonsk, la oss finne opp dette ordet, er i ferd med å bli doxa – om det ikke allerede har blitt det. En motkulturell positur, i flukt med seksti- og søttitallets rockejournalistikk eller performative skrivere som Kathy Acker eller Greil Marcus (eller Herman Willis for å ta et norskere eksempel) er på ingen måte noen garanti for outsider-posisjonens autentisitet og subversive sjarme. Selvfølgelig, kan man jo si, men det skader ikke å gjenta dette: kapitalismens vesen kverner opp ethvert fenomen som finner det forgodt å gjenta seg selv, sin egen form, tilstrekkelig lenge. Branding-konseptet funker om man vil eller ikke. Det finnes dermed en olssonifisering av norsk kritikk – ikke ulikt flaubertiseringen av fransk skjønnlitteratur i andre halvdel av attenhundretallet. «Tommy Olsson» er ikke bare en merkevare, men et stilistisk hegemoni. Men, når det er sagt: et stilistisk hegemoni har det ikke akkurat florert av i norsk kunstkritikk, eller litteraturkritikk for den saks skyld, på år og dag. Kanskje vi må tilbake til søttitallet med Profil-gjengens mest virile dager. Eller Motdag-kretsen. Men godt er det uansett! Kritikken lever.

¤

Erlend Hammer: Samlede kunstkritikker (CTRL + Z Publishing, 2008)

Så har vi Erlend Hammer. Kanskje den eneste, i hvert fall den første, i nevnte Olsson-skole. Det er i grunnen en slags selvparodisk gest å utgi sine kritikker under navnet samlede kunstkritikker når man har holdt på i knappe tre år. Uansett: det første som slår meg når det gjelder Hammer, i forhold til Olsson, er at hans tekster er en form for selvoppfinnelsesteknologi. Mens for Olsson er det snakk om en selvnedfellelsesteknologi. Hammer er en kritiker som følger iscenesettelsesdogmet anført av Olsson, men med et tørrere og utvendig forhold til teksten som boltreplass. Hammers tekster er ikke begjærstekster som Tommy Olssons, ikke fordi de mangler de tilsynelatende uretoriske retoriske figurene «fyll» og «total utmattelse», selv om det skorter der (noe som jo er greit), men snarere fordi han, ekspansivt, indekserer seg selv om aktør i kunstdiskursen gjennom tekstene sine. Subjektet vokser gjennom teksten. I likhet med Borgens bok kommenteres flere av tekstene som er samlet, men ikke primært kunstteoretisk eller kunstkritikkhistorisk, men som et omriss av det skrivende subjekt der det tangerer kunstkritikkdiskursen (med vekt på skrivesubjektet). Hør f.eks. på hans egen kommentar til teksten «Kuk er ut»: «Jeg var og veldig fornøyd med to kukreferanser i samme nummer av Billedkunst. Jeg er fortsatt veldig fornøyd med å ha fått tittelen på trykk. Samtidig syns jeg teksten er et lite mesterverk og egentlig bedre enn Tommys halvpart i Morgenbladet.» Hans samlede kunstkritikker kunne således leses som et slags peileredskap for lokalisering av Hammer som kritikersubjekt: ikke bare som kartleggerredskap for Hammer som meningsprodusent men som en persona som kles opp faglig så vel som personlig gjennom skrivingen, la oss si som en konseptuell eller institusjonshygienisk versjon av oppkledningsdukkene man lekte med som barn.

Denne kunstkritiske narsissismen, som altså går i en annen retning enn Olsson, forhindrer likevel ikke at Hammer, titt og ofte, har interessante vurderinger/innsikter. Som når han sammenligner Jackson Pollock og Kim Hiorthøy: «Det hele er en tematisk ekvivalent til det ledende prinsippet i Pollocks formalisme, hvor linjene springer i alle retninger og hvor betrakterens blikk hele tiden trekkes videre i en evig strøm av handlingen å se» (denne anmeldelsen var forresten relatert til undertegnede: «Det jeg var mest opptatt av mens jeg skrev denne anmeldelsen var Kjetil Røeds påstand om at Eivind Furnesvik hadde invitert ham på en kaffe etter at han skrev noe «feil» om en Standard-kunstner. (…) Det virket som en spennende ting å utsette seg for.»).

Ok. Sånn over halvveis i teksten kunne det passe seg å si: Det vil alltid være en snodig affære å anmelde sine kolleger, spesielt når de både er venner og partners in crime. Det er ikke mindre underlig å anmelde kunstkritikk – å anmelde anmeldelser? Hvordan gjør man det?

¤

Trond Borgen: Tankens form. Kunstkritikk 1979-2008 (Wigestrand, 2008)

I så måte er utgivelsen av Trond Borgens kunstkritikk en redningsplanke. Med en slik bok i hende kan man redde seg unna det verste inhabile uføre. Borgen er verken venn av meg, han har holdt på å skrive kritikk siden jeg gikk på barneskolen (og før) – men mest av alt har han Dag Solhjell som kontekstualiserende maestro. Til forskjell fra Hammer, som altså benytter seg selv som ekseget, outsources denne jobben, i steinhard habil stil, til den kunstfaglige. Med nennsom kunstsosiologhånd rydder Solhjell opp der det skulle være uoversiktlig og danderer Borgens tekster kunsthistorisk på plass. Denne presentasjonsformen trekkes ganske langt i Borgens bok, Tankens form, som den heter, siden Solhjell faktisk kommenterer de fleste av tekstene underveis og plasserer dem både i forhold til Borgens eget oeuvre, samtidskunsten (som regjerte da de forskjellige tekstene ble skrevet), og, i noe mindre grad, i forhold til en skandinavisk og internasjonal kunst- og kritikkdiskurs. Borgen er umiddelbart en mer klassisk skolert kritiker enn Olsson og Hammer: han er verkorientert og holder sine mest private kontekster utenfor kritikkteksten. Ofte er han også forbilledlig, som verkorientert kritiker – som her, hvor han trekker noe overraskende kunsthistoriske linjer:«Giorgio de Chirico malte for snart hundre år siden sine metafysiske malerier av åpne og trange plasser med faretruende skygger. Det er som om Lund Bø tar dette flere skritt videre, idet han nivellerer selve arkitekturen til flate plasser eller former, med rom for både frykt og håp.» Borgens sammenstilling av de Chiricos malerier og Ole Martin Lund Bøs fotografier av kirker (tatt fra oven) røper et analytisk og fleksibelt blikk som ikles en kunsthistorisk analogitenkning som nesten alltid kommer kritikken til gode. Denne fleksible historiseringstendensen ser vi i hele Borgens kritikkforfatterskap og når den kobles sammen med en sensitivitet for komposisjon og materiale er han på sitt beste – og som ren vurderingsinstans overgår han både Hammer og Olsson. Selv om det finnes distinkte faser i Borgens kritikk, hvor stil og fokus forskyves, har han sjelden en trang til å eksperimentere med formen slik Olsson og Hammer gjør: han er alltid nøktern, tørr og analytisk orientert.

¤

Om vi skal sammenligne disse tre kritikerne er det altså liten tvil om hvem som er best, i mer klassisk forstand. Likevel er sjangerøvelsene til Hammer og Olsson nettopp den type grep som har revitalisert kunstkritikken i Norge. Jeg tviler på om vi klarer oss uten noen av dem – men som freshman, som nybegynner, er nok Borgen det beste forbildet. Men begjæret da – hva med det? Det er nok mer skjult hos Borgen, men det er der: nesten freudiansk buldrer det under det vi ser, under teksten, men det utematiserte begjæret holdes i sjakk, som skrivingens kroppslige undertekst, eller vurderingens ubevisste retning. Borgens begjær tuktes – men det er bra, tror jeg. Om alle skulle spill the beans som Olsson og Hammer hadde norsk kunstkritikk vært en klam affære. Vi trenger fortrengning – også i kunstkritikken.